identitet bla bla bla bla patologisering bla bla bla (veldig spennende innlegg!

[Gjest tod]

Jeg har i en periode drevet med en bevisst avpatologisering av egne tanker, følelser og handlinger. Dette har jeg gjort ut fra en hypotese om at jeg har hatt et snev av 'psykiatrisk hypokondri'; at jeg har hengt meg for mye opp i symtombeskrivelser og hele tida tenkt oi oi oi, det stemmer, oi oi oi jeg er skikkelig syk i hodet. Reint bortsett fra at psykiatrisk hypokondri vel også må være å betrakte som en form for mental lidelse eller i alle fall plage - noe jeg har valgt å se bort fra for enkelhetens skyld - så har jeg over en periode på flere uker funnet det nyttig å tenke på denne måten.

Det er særlig tilstanden til identiteten min jeg tidligere har vært bekymra over. At identiteten min ikke er helt spikra kan det nok ikke herske så mye tvil om. Det gir seg utslag både som en indre opplevelse av oppstykkahet, kaos, fragmentering og i form av at jeg stadig stiller meg selv banal-basale spørsmål som vanlige mennesker gjorde seg ferdig med i puberteten, f eks: Hvem faen er jeg egentlig? Men det har også gitt seg utslag i 'observerbar atferd'; f eks har jeg vingla voldsomt mellom to diamentralt motsatte karrierevalg, fram og tilbake, og hver gang har jeg vært overbevist om at de for øyeblikket fortrukne valget er det riktige, det _eneste_ riktige, helt til pendelen svinger tilbake og jeg skjønner at jeg har tatt feil, fryktelig feil; eller jeg kan argumentere voldsomt for et eller annet synspunkt en dag for så å motta det stikk motsatte synspunktet noen få dager etter, med samme argumentative intensitet - mer enn en gang har jeg fått høre av folk at jeg motsier meg selv.

Men vel vel har jeg altså tenkt i det siste; er nå egentlig dette så farlig da; istedet for å selvpatologisere dette - kunne jeg ikke like godt snu det på hodet og si at min 'manglende identitet' like mye kan betraktes som fleksibilitet, som evne til omstilling, lyst til forandring - å leve uten å være låst fast i én posisjon? Jo, har jeg tenkt, vi sier det sånn, det høres bra ut, jeg må slutte med å patologisere alt, det kommer det ikke noe godt ut av.

Identitet meg her og identitet meg der, har jeg tenkt. Hva er nå egentlig identitet da? Er ikke det bare en abstraksjon de gamle grekerne fant opp, de gærningene? Ta østlig tankegang f eks, de har jo et mye mer avslappa forhold til identitet og uansett så vil de jo bare ha den vekk, det vil jo oppløse egoet. Jøss, har jeg tenkt da, kanskje jeg er en opplyst buddhist uten å vite det og superfrisk, men underlagt min egne strenge og feilaktige selvpatologisering? Osv. I disse banene har tankene gått. Og på nettet har jeg bestilt fagbøker med lange titler som kritiserer identitetsbegrepet/-hegenomiet.

Avpatologiseringen har også foregått på andre områder. Istedet for å tenke: Jeg tåler ingenting, det minste vindpust blåser meg overende, har jeg tenkt: Jeg er ekstra følsom, mer var enn andre. Bla bla bla.

Men hva skjer. Jo det kommer et lite vindpust, et føkkings lite et - men jeg krakelerer nærmest. Den konkrete situasjonen er så banalt pinlig at jeg ikke orker å beskrive den; men for å si det abstrahert opplevde jeg et objekttap, altså: min indre representasjon av et menneske i verden (ei berte) fikk seg et alvorlig skudd for baugen pga noe jeg var vitne til i den virkelige verden. Scenen i den virkelige verden var ikke forenelig med min indre representasjon! Og problemet var at det var litt av en indre representasjon jeg hadde! Jeg hadde fora den, bygd den opp, kjæla for den til den var så diger at den faktisk kunne bære meg oppe, den var en motivasjon og en kilde til følelse av friskhet og arbeidslyst etc. Men så kom altså denne virkeligheten med sine jævla realiteter som det er alt for mange av, og overfor realitetene måtte min indre representasjon gi tapt. Og 'jeg' hadde definert meg selv mot denne indre representasjonen av dette andre mennesket, men når denne ble føkka, hvem var 'jeg' da?

Så hva faen bryr vel 'jeg' 'meg' om fleksibel identitet nå? Nada. 'Jeg' er tom. Det eneste som kan drive 'meg' nå er reint vilt raseri, 'jeg' må klamre 'meg' til det.

Men uansett. Det som slår 'meg' er at også i 'min' tilnærming til patologi/ikke patologi finner 'jeg' at 'jeg' inntar en av to diamentralt motsatte posisjoner: enten er 'jeg' sprø, sprø i hodet eller så er 'jeg' frisk, sunnere og mer fleksibel enn de fleste! Dermed har 'jeg' nå kommet til den konklusjon at også 'mitt' forsøk på avpatologisering har vært patologisk! Akk o ve! Hva skal man da gjøre?

Man kan kanskje finne det paradoksalt at 'jeg' kan uttrykke bevissthet om begge disse motstridende posisjonene og samtidig påstå at 'jeg' er i stand til å innta bare én posisjon av gangen - men sånn er det. Reint intellektuelt kan 'jeg' se dette, og 'jeg' kan se det godt, men det er ikke sånn det _føles_, 'jeg' veit hva som til en hver tid er sant.

Så det siste 'jeg' har funnet ut er at 'jeg' skal ta dette opp eksplisitt med psykologen og be om å få en ekspertutalelse, hun skal få svarene 'mine' på den jævla mmpi-testen, 'jeg' kan til og med strekke meg så langt som å snakke om blekkflekkene deres hvis det er det som skal til - bare fortell 'meg' hvor patologisk/ikke patologisk 'jeg' er sånn at 'jeg' i alle fall veit hva psykiatrien tror den veit om 'meg'. Men 'jeg' aner at hun kanskje vil vri seg unna, det gjorde hun nemtlig da 'jeg' spurte om ikke de greiene 'jeg' bala med var sånne ting som de trodde hadde sitt utspring i tildlig tildig barndom sånn at 'jeg' ikke kunne snakke om det med ord og hva skulle 'jeg' da gjøre. Da sa hun bare at Freud kanskje trodde det. Jaha. I dag var de mer eklektiske, sa hun. Javel. Hva faen er det slags svar da.

Hvis noen faktisk har gidda å lese helt ned til hit, så lurer jeg på: hva syns _du_ jeg skal gjøre? Hvor gal syns _du_ jeg er (på en skala fra 1 til 120)?

[Gjest tod]

Jeg tar tilbake det jeg skreiv i innlegget over. Sto opp med feil fot, trodde jeg var i dårlig humør, gikk så på en kiosk og oppdaga at jeg var i godt humør allikevel. Sola skinner som ville hælvete i Trondheim i dag! Det kom ei gammel dame og spurte etter Vårt Land. Den hadde de ikke fått. Men hun var så sart og kristen der hun sto at jeg skjønte at hennes identitet satt spikra rundt hennes med stålnagler! Hun satt fast der inne! Kom seg ikke ut.

Takke seg til litt mer fleksible saker. Vel nok er identiteten ustabil, men den skal være sånn.

Winnicott har sagt noe flott som går litt på det samme:

"It is sometimes assumed that in health the individual is always integrated, as well as living in his own body, and able to feel that the world is real. There is, however, much sanity that has a symptomatic quality, being charged with fear or denial of madness, fear or denial of the innate capacity of every human being to become unintegrated, depersonalized, and to feel that the world is unreal." (from "Primitive Emotional Development," 1945)

[Gjest ytropi]

Jeg tar tilbake det jeg skreiv i innlegget over. Sto opp med feil fot, trodde jeg var i dårlig humør, gikk så på en kiosk og oppdaga at jeg var i godt humør allikevel. Sola skinner som ville hælvete i Trondheim i dag! Det kom ei gammel dame og spurte etter Vårt Land. Den hadde de ikke fått. Men hun var så sart og kristen der hun sto at jeg skjønte at hennes identitet satt spikra rundt hennes med stålnagler! Hun satt fast der inne! Kom seg ikke ut.

Takke seg til litt mer fleksible saker. Vel nok er identiteten ustabil, men den skal være sånn.

Winnicott har sagt noe flott som går litt på det samme:

"It is sometimes assumed that in health the individual is always integrated, as well as living in his own body, and able to feel that the world is real. There is, however, much sanity that has a symptomatic quality, being charged with fear or denial of madness, fear or denial of the innate capacity of every human being to become unintegrated, depersonalized, and to feel that the world is unreal." (from "Primitive Emotional Development," 1945)

Interesant lesing dette her tod, men du svinger veldig fort i humøret da. Skjønner godt at det må bli forvirrende.

Jakten på identitet er viktig, men jeg tror kanskje ikke verden er fullt så sort/ hvitt som jeg får inntrykk av at du fremstiller den.

mvh

[favn]

Hei -

Jeg orket dessverre ikke å lese _alt_. Men sakset følgende:

'Det er særlig tilstanden til identiteten min jeg tidligere har vært bekymra over. At identiteten min ikke er helt spikra kan det nok ikke herske så mye tvil om. Det gir seg utslag både som en indre opplevelse av oppstykkahet, kaos, fragmentering og i form av at jeg stadig stiller meg selv banal-basale spørsmål som vanlige mennesker gjorde seg ferdig med i puberteten, f eks: Hvem faen er jeg egentlig? Men det har også gitt seg utslag i 'observerbar atferd'; f eks har jeg vingla voldsomt mellom to diamentralt motsatte karrierevalg, fram og tilbake, og hver gang har jeg vært overbevist om at de for øyeblikket fortrukne valget er det riktige, det _eneste_ riktige, helt til pendelen svinger tilbake og jeg skjønner at jeg har tatt feil, fryktelig feil; eller jeg kan argumentere voldsomt for et eller annet synspunkt en dag for så å motta det stikk motsatte synspunktet noen få dager etter, med samme argumentative intensitet - mer enn en gang har jeg fått høre av folk at jeg motsier meg selv.

Men vel vel har jeg altså tenkt i det siste; er nå egentlig dette så farlig da; istedet for å selvpatologisere dette - kunne jeg ikke like godt snu det på hodet og si at min 'manglende identitet' like mye kan betraktes som fleksibilitet, som evne til omstilling, lyst til forandring - å leve uten å være låst fast i én posisjon?'

Selvsagt. Et klassisk identitetsbegrep er dødt og begravet. Ut fra det du skriver tipper jeg du har endel teorier inne samt kulturell ballast - og da vet du jo det.

Har ikke _en_ identitet jeg heller. Og det er ikke plagsomt, heller befriende.

Du har for øvrig rett i at det å aldri bli ferdig med å spørre 'hvem er jeg' er infantilt.

Kan vi ikke si at du er en bevegelig sum av det du har tenkt, sagt, følt, lest og gjort til nå...?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg kan kjenne igjen mye fra meg selv. Jeg tror du er et veldig lettengasjert menneske, i likhet med meg selv. Som sliter med å godta livets banaliteter og fortredeligheter og all urettferdigheten du må utstå bare ved det å leve.

Du er overfølsom (som meg) og tar derfor alt for mye til deg. Du er intelligent, men sliter med en nysjerrighet som driver deg til å lese alt for mye om alt som interesserer deg eller som du tror kan være til nytte for deg. Til slutt går alt trill rundt i hodet ditt. Du kan se ting fra mange ståsteder, og det går veldig raskt, derfor kan du skifte totalt standpunkt hvis du får nye innspill. Bestandig åpen for ny viten og andres meninger.

For mye og for lite av alt. For sterk og for svak. Greier ikke beskytte deg mot den ondskapen som bor i noen mennesker. Tror det beste om folk. Naiv til det smeller. Utrolig skuffet blir du da, gang på gang. Naiv, skuffet/såret, naiv, skuffet/såret, naiv ......

Høres ut som om det er meg jeg har beskrevet. Det er det egentlig, men jeg tror du kjenner deg igjen i mye du også.

Selv så heller jeg til den oppfatning at jeg er en lett bipolar II, og i mine lette maniske (eller rettere sagt hypomane) perioder er hjerneaktiviteten ustoppelig og uuttømmelig.

[Gjest tod]

Jeg kan kjenne igjen mye fra meg selv. Jeg tror du er et veldig lettengasjert menneske, i likhet med meg selv. Som sliter med å godta livets banaliteter og fortredeligheter og all urettferdigheten du må utstå bare ved det å leve.

Du er overfølsom (som meg) og tar derfor alt for mye til deg. Du er intelligent, men sliter med en nysjerrighet som driver deg til å lese alt for mye om alt som interesserer deg eller som du tror kan være til nytte for deg. Til slutt går alt trill rundt i hodet ditt. Du kan se ting fra mange ståsteder, og det går veldig raskt, derfor kan du skifte totalt standpunkt hvis du får nye innspill. Bestandig åpen for ny viten og andres meninger.

For mye og for lite av alt. For sterk og for svak. Greier ikke beskytte deg mot den ondskapen som bor i noen mennesker. Tror det beste om folk. Naiv til det smeller. Utrolig skuffet blir du da, gang på gang. Naiv, skuffet/såret, naiv, skuffet/såret, naiv ......

Høres ut som om det er meg jeg har beskrevet. Det er det egentlig, men jeg tror du kjenner deg igjen i mye du også.

Selv så heller jeg til den oppfatning at jeg er en lett bipolar II, og i mine lette maniske (eller rettere sagt hypomane) perioder er hjerneaktiviteten ustoppelig og uuttømmelig.

Jo, jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier, særlig dette med vitetrang; jeg føler at verden er stappa med kunnskap og erkjennelse og jeg får aldri tid nok til å få med meg alt.

Når det gjelder dette med naivitet, er jeg imidlertid ikke enig. Jeg er snarere mistenksom inntil det paranoide i perioder, selv om det riktignok ikke er slik i den perioden jeg er inne i nå. Livet mitt består av en serie ulike perioder. Det føles snodig.

[Gjest tod]

Interesant lesing dette her tod, men du svinger veldig fort i humøret da. Skjønner godt at det må bli forvirrende.

Jakten på identitet er viktig, men jeg tror kanskje ikke verden er fullt så sort/ hvitt som jeg får inntrykk av at du fremstiller den.

mvh

Du har nok i rett i at jeg tenker svart/hvitt. Jeg registrerer det intellektuelt, men følelsene er svart/hvitt/svart/hvitt/svart/hvitt/svart/hvitt/rødt/blått/lilla/svart/hvitt/rødt osv. Sjelden grått.

[Gjest tod]

Hei -

Jeg orket dessverre ikke å lese _alt_. Men sakset følgende:

'Det er særlig tilstanden til identiteten min jeg tidligere har vært bekymra over. At identiteten min ikke er helt spikra kan det nok ikke herske så mye tvil om. Det gir seg utslag både som en indre opplevelse av oppstykkahet, kaos, fragmentering og i form av at jeg stadig stiller meg selv banal-basale spørsmål som vanlige mennesker gjorde seg ferdig med i puberteten, f eks: Hvem faen er jeg egentlig? Men det har også gitt seg utslag i 'observerbar atferd'; f eks har jeg vingla voldsomt mellom to diamentralt motsatte karrierevalg, fram og tilbake, og hver gang har jeg vært overbevist om at de for øyeblikket fortrukne valget er det riktige, det _eneste_ riktige, helt til pendelen svinger tilbake og jeg skjønner at jeg har tatt feil, fryktelig feil; eller jeg kan argumentere voldsomt for et eller annet synspunkt en dag for så å motta det stikk motsatte synspunktet noen få dager etter, med samme argumentative intensitet - mer enn en gang har jeg fått høre av folk at jeg motsier meg selv.

Men vel vel har jeg altså tenkt i det siste; er nå egentlig dette så farlig da; istedet for å selvpatologisere dette - kunne jeg ikke like godt snu det på hodet og si at min 'manglende identitet' like mye kan betraktes som fleksibilitet, som evne til omstilling, lyst til forandring - å leve uten å være låst fast i én posisjon?'

Selvsagt. Et klassisk identitetsbegrep er dødt og begravet. Ut fra det du skriver tipper jeg du har endel teorier inne samt kulturell ballast - og da vet du jo det.

Har ikke _en_ identitet jeg heller. Og det er ikke plagsomt, heller befriende.

Du har for øvrig rett i at det å aldri bli ferdig med å spørre 'hvem er jeg' er infantilt.

Kan vi ikke si at du er en bevegelig sum av det du har tenkt, sagt, følt, lest og gjort til nå...?

"Kan vi ikke si at du er en bevegelig sum av det du har tenkt, sagt, følt, lest og gjort til nå...?"

Det kan vi selvsagt si, og det kan nok være sundt med et slik ikke-patologisk syn på tingene.

Så enkelt er det nok likevel ikke. F eks er det et problem når identiteten er så diffus at jeg blir avhengig av at andre bekrefter meg for at jeg ikke skal føle meg tom; eller at jeg mens jeg gjør noe eller sier noe tenker: hvorfor gjør jeg dette? mener jeg det jeg sier? hva vil jeg egentlig? gjør jeg dette fordi jeg har lyst? - og svaret blir: aner ikke, aner ikke!

Det er ikke sånn bestandig, men litt for ofte, og det er slitsomt.

[favn]

"Kan vi ikke si at du er en bevegelig sum av det du har tenkt, sagt, følt, lest og gjort til nå...?"

Det kan vi selvsagt si, og det kan nok være sundt med et slik ikke-patologisk syn på tingene.

Så enkelt er det nok likevel ikke. F eks er det et problem når identiteten er så diffus at jeg blir avhengig av at andre bekrefter meg for at jeg ikke skal føle meg tom; eller at jeg mens jeg gjør noe eller sier noe tenker: hvorfor gjør jeg dette? mener jeg det jeg sier? hva vil jeg egentlig? gjør jeg dette fordi jeg har lyst? - og svaret blir: aner ikke, aner ikke!

Det er ikke sånn bestandig, men litt for ofte, og det er slitsomt.

Javel. Men hvem er denne 'jeg' og 'meg' du snakker om? ;-)

[Gjest tod]

Javel. Men hvem er denne 'jeg' og 'meg' du snakker om? ;-)

Ha'kke peiling!

[favn]

Ha'kke peiling!

En utfordring!

[Gjest ikke undertegnet]

Jo, jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier, særlig dette med vitetrang; jeg føler at verden er stappa med kunnskap og erkjennelse og jeg får aldri tid nok til å få med meg alt.

Når det gjelder dette med naivitet, er jeg imidlertid ikke enig. Jeg er snarere mistenksom inntil det paranoide i perioder, selv om det riktignok ikke er slik i den perioden jeg er inne i nå. Livet mitt består av en serie ulike perioder. Det føles snodig.

Jeg er også ofte overmistenksom. Det går godt an å kombinere med å være naiv. Faktisk ser jeg dette med å være overmistenksom som en helt naturlig forsøk på kompensering for at jeg også er naiv.

Jeg VET jeg er naiv, har smertefullt erfart at jeg er det, og så PRØVER jeg å være mistenksom. Siden dette i utgangspunktet ikke er naturlig for meg, går jeg helt i motsatt retning og blir overmistenksom.

[Gjest siljev]

Du har nok i rett i at jeg tenker svart/hvitt. Jeg registrerer det intellektuelt, men følelsene er svart/hvitt/svart/hvitt/svart/hvitt/svart/hvitt/rødt/blått/lilla/svart/hvitt/rødt osv. Sjelden grått.

Aner ikke hvor gammel du er, men jeg har også eksistensielle kriser innimellom. Veldig irriterende spesielt når man snart er ferdig med en utdannelse man ikke er sikker på om man vil ha... "Hvem er jeg?" er noe man aldri, heldigvis, blir ferdig med. Det er slett ikke infantilt eller barnslig som noen skrev. Men mennesker er alltid i utvikling, og man skal IKKE stagnere!

[forbrenner]

Aner ikke hvor gammel du er, men jeg har også eksistensielle kriser innimellom. Veldig irriterende spesielt når man snart er ferdig med en utdannelse man ikke er sikker på om man vil ha... "Hvem er jeg?" er noe man aldri, heldigvis, blir ferdig med. Det er slett ikke infantilt eller barnslig som noen skrev. Men mennesker er alltid i utvikling, og man skal IKKE stagnere!

Jeg leste alt(har lest innlegg av deg fra tidligere også). Du er ikke gal. Tvertom så synes jeg du har ganske så MYE vett.(gal blir vel oversatt sinnsyk,vettløs osv)

Har desverre ingen gode råd. Men ville bare si at jeg leste innlegget ditt og at jeg synes du virker som en fin kar, og du skriver mye bra.

Håper du får det bedre snart. Det fortjener du.

Klem fra Ano

[Gjest tod]

Jeg leste alt(har lest innlegg av deg fra tidligere også). Du er ikke gal. Tvertom så synes jeg du har ganske så MYE vett.(gal blir vel oversatt sinnsyk,vettløs osv)

Har desverre ingen gode råd. Men ville bare si at jeg leste innlegget ditt og at jeg synes du virker som en fin kar, og du skriver mye bra.

Håper du får det bedre snart. Det fortjener du.

Klem fra Ano

Takk!

[sherlock]

> Hvor gal syns _du_ jeg er (på en skala fra 1 til 120)?

Midt på treet, ca 60, nei har egentlig ikke peiling.

Etter å ha lest hele innlegget var min første tanke, at du ikke lærer(objekttapet..). Den andre, du har lest alt for mye tung litteratur om borderline og har helt rett i at du patologiserer deg selv.

Tap av indre representasjon av en person, fremstår som mye mer patologisk enn ulykkelig forelskelse.

Min tredje tanke var at prosjektet ditt bar preg av vestlig hastverk, noe som er helt naturlig siden du er underlagt vestlig tidspress.