Når familien har et problem

[Gjest med typen min]

... De har ikke engang møtt ham! Vi bor nemlig i et annet land. Jeg er norsk, ikke han.

Han kommer ikke fra noe "skummelt" land, men vi har ulik bakgrunn hva kultur angår. Ingen av oss er religiøse så slike problemer har vi ikke. Faktisk har vi ingen spesielle problemer å skrive hjem om.

Vi trives utrolig godt sammen og ler mye sammen. Aldri har jeg hatt så god kjemi med noen.

Men foreldrene mine og slekta ellers (som stort sett bare kjenner nordmenn) synes jeg heller burde finne meg en nordmann. Det blir nemlig mye enklere om vi skal ha barn osv. Javel.

Nå har det seg sånn at jeg føler at jeg har truffet mannen i mitt liv, og den følelsen har jeg aldri hatt før. Men han er altså ikke norsk. Ikke engang svensk.

Hvor mye skal jeg stresse for å få familien til å innse dette?! Jeg liker ikke at jeg skal måtte FORSVARE mitt valg.

Burde de ikke glede seg med meg?

Ok at man kan være kritiske, men jeg føler samtidig at jeg ikke kan godta all mulig innblanding i privatlivet mitt.

Vi er begge ca 30.

Hva sier du?

[Gjest policy]

Jeg er enig med deg i at familien din burde akseptere dine valg. Skjønner at dette ikke er lett, men tror du ikke tiden vil jobbe for dere?

mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Gjør som du selv vil!

Men hvilken nasjonallitet har han? DET har nemlig litt å si. De bekymrer seg for DEG og ditt ve og vel. En har jo hørt en del historier ikke sant, om utenlandske menn som skaper et helvete når en først er gift og etablert. Det er vel bare det de er redd for? Siden en har hørt en del slike historier.

Og det ER større fare for at det blir problemer for deg ved å gifte deg med en muslim eller noe slikt som har vokst opp under helt andre forhold enn det du har, kontra en nederlender, franskmann, canadier, ungarer osv.

ALLE forhold er flotte så lenge en er forelsket og lever herrens glade dager. Men når hverdagen og dens små og større problemer kommer, barn kanskje også, DA blir det kanskje vanskeligere problemer og fler problemer å forholde seg til alt når en er fra ulike kulturer enn det ville blir mellom to norske. Eller to muslimer for den saks skyld. Hele problemet er at det er vanskeligere å forstå og kommunisere med noen som er oppdratt helt forskjellig fra deg.

Dette men mannen i mitt liv, sjelefrende, vi kan prate om alt osv har alle opplevd når en er forelsket. Men dere prater vel ikke om de aller vanskelige tingene foreløbit kanskje. Test ut det litt, ved å snakke om hvordan dere ser på det å få og oppdra barn, svigerfamilienes rolle i livet deres, kan dere få lov å gå ut hver for seg, ha venner av det annet kjønn osv osv. Skal dere ha felles økonomi, skal bare en eller begge to arbeide.

Det er forbausende hvor ofte en opplever at slike spørsmål aldri blir snakket om før de ER der. Det gjelder forøvirg selvfølgelig helnorske ekteskap også. Men da har alle rundt deg de SAMME problemene, og det blir lettere å takle det og få forståelse for det.

Den av dere som ikke hører hjemme i den kulturen hvor dere bosetter dere, må tenke over om vedkommende vil takle å være annerledes og utenfor. Og om partneren vil støtte DEG eller det han/hun har vokst opp med.

Det hele kommer an på om du er sterk nok: De som er sterke og selvstendige nok får kanskje ikke en gang slike tanker du har om at de ikke skal gjøre det pga av hva andre mener. De som virkelig kjører sitt eget løp tenker ikke engang på hva andre mener de bør gjøre. Tror jeg.

Du bør vente lengst mulig med å gjøre ting som binder deg ugjenkallelig ihvertfall. Å skilles er ikke like ukomplisert overalt som det er i Norge. Barnefordeling får en heller ikke hjelp til på samme måten som her tror jeg, etter hva jeg har lest.

[serendipity]

Gjør som du selv vil!

Men hvilken nasjonallitet har han? DET har nemlig litt å si. De bekymrer seg for DEG og ditt ve og vel. En har jo hørt en del historier ikke sant, om utenlandske menn som skaper et helvete når en først er gift og etablert. Det er vel bare det de er redd for? Siden en har hørt en del slike historier.

Og det ER større fare for at det blir problemer for deg ved å gifte deg med en muslim eller noe slikt som har vokst opp under helt andre forhold enn det du har, kontra en nederlender, franskmann, canadier, ungarer osv.

ALLE forhold er flotte så lenge en er forelsket og lever herrens glade dager. Men når hverdagen og dens små og større problemer kommer, barn kanskje også, DA blir det kanskje vanskeligere problemer og fler problemer å forholde seg til alt når en er fra ulike kulturer enn det ville blir mellom to norske. Eller to muslimer for den saks skyld. Hele problemet er at det er vanskeligere å forstå og kommunisere med noen som er oppdratt helt forskjellig fra deg.

Dette men mannen i mitt liv, sjelefrende, vi kan prate om alt osv har alle opplevd når en er forelsket. Men dere prater vel ikke om de aller vanskelige tingene foreløbit kanskje. Test ut det litt, ved å snakke om hvordan dere ser på det å få og oppdra barn, svigerfamilienes rolle i livet deres, kan dere få lov å gå ut hver for seg, ha venner av det annet kjønn osv osv. Skal dere ha felles økonomi, skal bare en eller begge to arbeide.

Det er forbausende hvor ofte en opplever at slike spørsmål aldri blir snakket om før de ER der. Det gjelder forøvirg selvfølgelig helnorske ekteskap også. Men da har alle rundt deg de SAMME problemene, og det blir lettere å takle det og få forståelse for det.

Den av dere som ikke hører hjemme i den kulturen hvor dere bosetter dere, må tenke over om vedkommende vil takle å være annerledes og utenfor. Og om partneren vil støtte DEG eller det han/hun har vokst opp med.

Det hele kommer an på om du er sterk nok: De som er sterke og selvstendige nok får kanskje ikke en gang slike tanker du har om at de ikke skal gjøre det pga av hva andre mener. De som virkelig kjører sitt eget løp tenker ikke engang på hva andre mener de bør gjøre. Tror jeg.

Du bør vente lengst mulig med å gjøre ting som binder deg ugjenkallelig ihvertfall. Å skilles er ikke like ukomplisert overalt som det er i Norge. Barnefordeling får en heller ikke hjelp til på samme måten som her tror jeg, etter hva jeg har lest.

Enig med deg !

[Gjest med typen min]

Gjør som du selv vil!

Men hvilken nasjonallitet har han? DET har nemlig litt å si. De bekymrer seg for DEG og ditt ve og vel. En har jo hørt en del historier ikke sant, om utenlandske menn som skaper et helvete når en først er gift og etablert. Det er vel bare det de er redd for? Siden en har hørt en del slike historier.

Og det ER større fare for at det blir problemer for deg ved å gifte deg med en muslim eller noe slikt som har vokst opp under helt andre forhold enn det du har, kontra en nederlender, franskmann, canadier, ungarer osv.

ALLE forhold er flotte så lenge en er forelsket og lever herrens glade dager. Men når hverdagen og dens små og større problemer kommer, barn kanskje også, DA blir det kanskje vanskeligere problemer og fler problemer å forholde seg til alt når en er fra ulike kulturer enn det ville blir mellom to norske. Eller to muslimer for den saks skyld. Hele problemet er at det er vanskeligere å forstå og kommunisere med noen som er oppdratt helt forskjellig fra deg.

Dette men mannen i mitt liv, sjelefrende, vi kan prate om alt osv har alle opplevd når en er forelsket. Men dere prater vel ikke om de aller vanskelige tingene foreløbit kanskje. Test ut det litt, ved å snakke om hvordan dere ser på det å få og oppdra barn, svigerfamilienes rolle i livet deres, kan dere få lov å gå ut hver for seg, ha venner av det annet kjønn osv osv. Skal dere ha felles økonomi, skal bare en eller begge to arbeide.

Det er forbausende hvor ofte en opplever at slike spørsmål aldri blir snakket om før de ER der. Det gjelder forøvirg selvfølgelig helnorske ekteskap også. Men da har alle rundt deg de SAMME problemene, og det blir lettere å takle det og få forståelse for det.

Den av dere som ikke hører hjemme i den kulturen hvor dere bosetter dere, må tenke over om vedkommende vil takle å være annerledes og utenfor. Og om partneren vil støtte DEG eller det han/hun har vokst opp med.

Det hele kommer an på om du er sterk nok: De som er sterke og selvstendige nok får kanskje ikke en gang slike tanker du har om at de ikke skal gjøre det pga av hva andre mener. De som virkelig kjører sitt eget løp tenker ikke engang på hva andre mener de bør gjøre. Tror jeg.

Du bør vente lengst mulig med å gjøre ting som binder deg ugjenkallelig ihvertfall. Å skilles er ikke like ukomplisert overalt som det er i Norge. Barnefordeling får en heller ikke hjelp til på samme måten som her tror jeg, etter hva jeg har lest.

Takk for svar!

Vi bor i en internasjonal story, men det er ingen av oss som kommer fra dette landet. Det skal en del til for å klare å skille seg ut her, så DEN delen er grei.

Vi har vært gjennom de fleste punktene du nevner,- med barn, foreldre, jobb..... Og vi ser likt på det.

Nei, jeg får nok bare teste det ut og slutte å tenke så mye på hva familien måtte mene.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis dere blir boende på 'nøytral grunn' så er det mye lettere, men vær obs den dagen dere eventuelt flytter til din eller hans hjemsted!

Da er det mange som kan påvirke den av dere som kommer derfra, enten dere vil høre eller ikke. Det er mye lettere å la seg påvirke når en bor der en er vant til også vet du.

Men lykke til, det høres jo ut som om dere har tenkt grundig gjennom det, så langt det lar seg gjøre.