BekymraSøster Skrevet 23. april 2003 Del Skrevet 23. april 2003 Lillesøsteren min er 16 år og siden november har hun gått fra størrelse (i bukse) 40 til størrelse 36 (som nå begynner å bli for stort).Hun spiser aldri godterier eller snacks, noe som er greit,men de siste månedene har hun og begynt å spise mindre. Når hun blir mett av en halv potet og en halv kotelett så er det noe som ikke stemmer!?! Hun har alltid en unnskyldning når hun ikke spiser opp det lille hun har forsynt seg med til middag. Når jeg og foreldrene mine tar opp dette med henne sier hun bare at hun ikke gidder å snakke om det eller så prater hun seg bare bort. Hver gang hun har "spist" kjenner hun på magen og hoftene sine. Og måten hun ter seg på når vi tar opp dette, tyder på at hun føler seg truffet! Nå er jeg utrolig bekymra har prøvd å prate med henne om dette, men ingenting når fram. Skal man mase og mase om at hun må spise eller skal man la henne være i fred?? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg trenger råd! Er det noen som kan hjelpe meg??? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gemini Skrevet 23. april 2003 Del Skrevet 23. april 2003 Jeg har ingen erfaring med sf eller nær familie med sf selv, men du kan kanskje få noen tips her: http://www.iks.no/sf_fam.htm'>http://www.iks.no/sf_fam.htm - se også http://www.iks.no 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest My23 Skrevet 25. april 2003 Del Skrevet 25. april 2003 Jeg har ingen erfaring med sf eller nær familie med sf selv, men du kan kanskje få noen tips her: http://www.iks.no/sf_fam.htm'>http://www.iks.no/sf_fam.htm - se også http://www.iks.no Hei! Ikke slutt å bry deg!Dersom du selv føler deg maktesløs og at ingenting nytter - så snakk med noen andre.Kanskje kjenner du en helsesøster(på skolen hennes?),en lege eller rett og slett en bekjent/venn du vet at hun har tillit til.Sannsynligvis er det lettere for søsteren din å åpne seg for noen som ikke står henne så nær. Jeg hadde selv anoreksi da jeg var 18-19 år(er 23 nå)og vet hvor foferdelig det er.Man mister fullstendig kontrollen,og deretter seg selv(eller omvendt).Jeg håper inderlig din søster slipper å oppleve dette!! Stå på,du er en fantastisk søster!Ikke slutt å vi s at du er der for henne,og fortell meg hvordan det går:) Lykke til! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.