matkick..

[Camilla]

skulle bare ta et knekkebrød, uten noenting på. tenkte jeg skulle være flink; spise mer, men det endte i et matkick. jeg sittende på kjøkkenbordet med all mulig mat foran meg. kaster meg over det som om jeg var en gris.

etterpå kommer turen til badet. setter meg ned foran doen. det er en stund siden sist. setter meg ved veggen, med knærne godt oppunder haka. sitter der og vugger litt. kjenner maten røre på seg. kjenner fettet bli tatt opp, og jeg eser ut. jeg hører noen ler. de ler alltid av meg.

jeg sitter der, med denne vulkanen som snart kommer til å eksplodere. ingen vits og tenke; skal-skal ikke. ikke nå lenger. begynner å gråte, enda jeg ikke pleier det. så spyr jeg det opp.

så kommer skamfølelsen. jeg tenker;

"jeg var ikke sulten, så hvorfor gjorde jeg dette?"

jeg tenker;

"faen, jeg er sjuk"

jeg tenker;

"kan jeg ikke bare spise som alle andre"

og jeg tenker;

"dette er så vondt, jeg vil bare slutte, men jeg klarer ikke"

så bare tar jeg et par piller, og legger meg for å slappe av. men jeg klarer ikke. føler at jeg ikke har fått opp alt, og bare føler meg så feit. vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. jeg eser ut. sofaen blir for liten, jeg detter på gulvet, det sprekker nesten av tyngden av min vekt..

men; only in my imagination.

det er rart det som er så virkelig for meg,

kan være helt sykt for andre.

det jeg lever i,

lever for,

mine ønsker om å kunne synes at jeg er tynn. min virkelighet. den er for andre en falsk virkelighet. de ser på meg som om jeg er gal, de synes jeg trenger hjelp. om om de nekter å godta den jeg er blitt, så kan de bare drite i meg. sf`en er inni meg, den kan ikke bare tas bort. opereres bort som om den var en giftig kreftklump eller noe. den vil alltid være der. som om sf`en er venn, samtidig som en fiende. så når de snakker stygt om dem så får de trøbbel med meg. jeg må beskytte sf`en fra folk som ikke kan forstå, som ikke vil forstå.

mens sf`en er en venn, er den også min største fiende. og vil ødelegge meg, om jeg ikke klarer å komme ut av den onde sirkelen.

bare forvirret...

[Camilla]

skulle bare ta et knekkebrød, uten noenting på. tenkte jeg skulle være flink; spise mer, men det endte i et matkick. jeg sittende på kjøkkenbordet med all mulig mat foran meg. kaster meg over det som om jeg var en gris.

etterpå kommer turen til badet. setter meg ned foran doen. det er en stund siden sist. setter meg ved veggen, med knærne godt oppunder haka. sitter der og vugger litt. kjenner maten røre på seg. kjenner fettet bli tatt opp, og jeg eser ut. jeg hører noen ler. de ler alltid av meg.

jeg sitter der, med denne vulkanen som snart kommer til å eksplodere. ingen vits og tenke; skal-skal ikke. ikke nå lenger. begynner å gråte, enda jeg ikke pleier det. så spyr jeg det opp.

så kommer skamfølelsen. jeg tenker;

"jeg var ikke sulten, så hvorfor gjorde jeg dette?"

jeg tenker;

"faen, jeg er sjuk"

jeg tenker;

"kan jeg ikke bare spise som alle andre"

og jeg tenker;

"dette er så vondt, jeg vil bare slutte, men jeg klarer ikke"

så bare tar jeg et par piller, og legger meg for å slappe av. men jeg klarer ikke. føler at jeg ikke har fått opp alt, og bare føler meg så feit. vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. jeg eser ut. sofaen blir for liten, jeg detter på gulvet, det sprekker nesten av tyngden av min vekt..

men; only in my imagination.

det er rart det som er så virkelig for meg,

kan være helt sykt for andre.

det jeg lever i,

lever for,

mine ønsker om å kunne synes at jeg er tynn. min virkelighet. den er for andre en falsk virkelighet. de ser på meg som om jeg er gal, de synes jeg trenger hjelp. om om de nekter å godta den jeg er blitt, så kan de bare drite i meg. sf`en er inni meg, den kan ikke bare tas bort. opereres bort som om den var en giftig kreftklump eller noe. den vil alltid være der. som om sf`en er venn, samtidig som en fiende. så når de snakker stygt om dem så får de trøbbel med meg. jeg må beskytte sf`en fra folk som ikke kan forstå, som ikke vil forstå.

mens sf`en er en venn, er den også min største fiende. og vil ødelegge meg, om jeg ikke klarer å komme ut av den onde sirkelen.

bare forvirret...

[Gjest en til]

Kjære camilla!!

Jeg vet godt hvordan du har det! Jeg har selv slitt med bulimi i mange, mange år. Jeg kjenner meg godt igjen i dine tanker....frykten, fortvilelsen,håpløsheten...skammen. Men det går an å få det bedre!

Men du har tatt et stort steg for å komme deg videre. Du har forstått at du trenger hjelp.

Hvorfor holder du på slik? Fordi du trenger noe som fortrenger mange vanskelige og vonde følelser!! Livet er ikke alltid like lett å takle. Følelser man ikke klarer å takle/forstå sultes, spises og spyes bort!

Det hjelper derfor ikke å ta seg sammen og slutte med dette. Du trenger maten nå.Det er din redningsvest for å holde deg flytende. Du må derfor lære deg å svømme. Jeg håper du kan få profesjonell hjelp til å jobbe deg ut av dette. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse handler nemlig å blir kjent med selg selv og sine følelser. Lære seg å akseptere alle sider med seg selv, kjenne etter...bli mer seg selv kanskje?

Gjør du det, tar deg selv på alvor og søker hjelp er jeg nesten helt sikker på at du vil få det bedre.

Hilsen en som vet hvordan du har det. Klem.

PS: Ellers er jeg enig i at du skal beskytte deg selv mot de som ikke forstår. Vær litt gjerrig på hva du forteller til hvem. Snakk med noen du kan stole på!!

[Gjest en til]

Kjære camilla!!

Jeg vet godt hvordan du har det! Jeg har selv slitt med bulimi i mange, mange år. Jeg kjenner meg godt igjen i dine tanker....frykten, fortvilelsen,håpløsheten...skammen. Men det går an å få det bedre!

Men du har tatt et stort steg for å komme deg videre. Du har forstått at du trenger hjelp.

Hvorfor holder du på slik? Fordi du trenger noe som fortrenger mange vanskelige og vonde følelser!! Livet er ikke alltid like lett å takle. Følelser man ikke klarer å takle/forstå sultes, spises og spyes bort!

Det hjelper derfor ikke å ta seg sammen og slutte med dette. Du trenger maten nå.Det er din redningsvest for å holde deg flytende. Du må derfor lære deg å svømme. Jeg håper du kan få profesjonell hjelp til å jobbe deg ut av dette. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse handler nemlig å blir kjent med selg selv og sine følelser. Lære seg å akseptere alle sider med seg selv, kjenne etter...bli mer seg selv kanskje?

Gjør du det, tar deg selv på alvor og søker hjelp er jeg nesten helt sikker på at du vil få det bedre.

Hilsen en som vet hvordan du har det. Klem.

PS: Ellers er jeg enig i at du skal beskytte deg selv mot de som ikke forstår. Vær litt gjerrig på hva du forteller til hvem. Snakk med noen du kan stole på!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære camilla!!

Jeg vet godt hvordan du har det! Jeg har selv slitt med bulimi i mange, mange år. Jeg kjenner meg godt igjen i dine tanker....frykten, fortvilelsen,håpløsheten...skammen. Men det går an å få det bedre!

Men du har tatt et stort steg for å komme deg videre. Du har forstått at du trenger hjelp.

Hvorfor holder du på slik? Fordi du trenger noe som fortrenger mange vanskelige og vonde følelser!! Livet er ikke alltid like lett å takle. Følelser man ikke klarer å takle/forstå sultes, spises og spyes bort!

Det hjelper derfor ikke å ta seg sammen og slutte med dette. Du trenger maten nå.Det er din redningsvest for å holde deg flytende. Du må derfor lære deg å svømme. Jeg håper du kan få profesjonell hjelp til å jobbe deg ut av dette. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse handler nemlig å blir kjent med selg selv og sine følelser. Lære seg å akseptere alle sider med seg selv, kjenne etter...bli mer seg selv kanskje?

Gjør du det, tar deg selv på alvor og søker hjelp er jeg nesten helt sikker på at du vil få det bedre.

Hilsen en som vet hvordan du har det. Klem.

PS: Ellers er jeg enig i at du skal beskytte deg selv mot de som ikke forstår. Vær litt gjerrig på hva du forteller til hvem. Snakk med noen du kan stole på!!

Kjære - en til! Takk for et fint, konstruktivt innlegg fra en som tydelig vet hva det vil si å klare å jobbe mot en positiv forandring i forhold til sin spiseforstyrrelse, lykke til på veien videre!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære camilla!!

Jeg vet godt hvordan du har det! Jeg har selv slitt med bulimi i mange, mange år. Jeg kjenner meg godt igjen i dine tanker....frykten, fortvilelsen,håpløsheten...skammen. Men det går an å få det bedre!

Men du har tatt et stort steg for å komme deg videre. Du har forstått at du trenger hjelp.

Hvorfor holder du på slik? Fordi du trenger noe som fortrenger mange vanskelige og vonde følelser!! Livet er ikke alltid like lett å takle. Følelser man ikke klarer å takle/forstå sultes, spises og spyes bort!

Det hjelper derfor ikke å ta seg sammen og slutte med dette. Du trenger maten nå.Det er din redningsvest for å holde deg flytende. Du må derfor lære deg å svømme. Jeg håper du kan få profesjonell hjelp til å jobbe deg ut av dette. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse handler nemlig å blir kjent med selg selv og sine følelser. Lære seg å akseptere alle sider med seg selv, kjenne etter...bli mer seg selv kanskje?

Gjør du det, tar deg selv på alvor og søker hjelp er jeg nesten helt sikker på at du vil få det bedre.

Hilsen en som vet hvordan du har det. Klem.

PS: Ellers er jeg enig i at du skal beskytte deg selv mot de som ikke forstår. Vær litt gjerrig på hva du forteller til hvem. Snakk med noen du kan stole på!!

Kjære - en til! Takk for et fint, konstruktivt innlegg fra en som tydelig vet hva det vil si å klare å jobbe mot en positiv forandring i forhold til sin spiseforstyrrelse, lykke til på veien videre!

[Villanda]

Synest det ser ut som du forstår mye jeg!

Virker som du prøver å jobbe!

Og så god som du er til å skrive!

Klemmer fra

[Villanda]

Synest det ser ut som du forstår mye jeg!

Virker som du prøver å jobbe!

Og så god som du er til å skrive!

Klemmer fra