Hvor lenge er det *lov* å sørge?

[Gjest Litt langt]

Kanskje et litt tungt spørsmål å poste her, men jeg prøver.

Traff igjen noen venninner fra videregående i dag, og samtalen kom inn på ei jente som mistet kjæresten sin i en ulykke den gangen (fem år siden). Hun er nå 21. Denne jenta sørger fortsatt over kjæresten, og ser på han som sitt livs store kjærlighet. Hun går fortsatt med medaljong med bilde av han blant annet. Og hun er ikke interessert i å finne seg noen ny.

De andre jentene mente at hun må komme seg videre, at han ville ønsket det. Men hva vet de egentlig om det? Hvordan vet man egentlig hvordan man ville reagert i en sånn situasjon? En egoistisk del av meg sier at hvis jeg døde så ville jeg ikke ønsket at min kjæreste skulle finne seg en ny. Det kommer vel an på om man tror på livet etter døden, antar jeg, men det gjør tydeligvis denne jenta.

Hva mener dere, har man lov å sørge så lenge man vil, eller er det riktig av venner å komme med mer eller mindre velmente råd om å komme videre?

[luffa]

Jeg mener man må lov å bestemme det selv. Men det kommer kanskje til et punkt hvor man evt bør få litt hjelp til å snakke om det som er vanskelig. Man bør jo ta det på alvor selv om det er lenge siden, ingen kan bestemme hvordan andre skal føle det. Men det høres ut som om hun kanskje hadde hatt nytte av å snakke med noen som har litt peiling. Psykolog, prest, ungdomshelsetjenesten ved helsesøster eller noe sånt?

[Gjest En som sørger]

Det finnes ingen "tidsramme" innefor sorg. Den sørgende må gå de tunge skrittene alene og sakte men sikkert karre seg tilbake til livet, og "resten av verden". Velmente råd som f.eks. "livet går videre/ er det ikke snart på tide å skaffe seg en ny venn" tror jeg vil skade mer enn det gjør godt.

Men den sørgende bør og ha i bakhodet at det kommer sjeldent noe godt utav å sitte fast i sorgen. Av og til trenger vi som sørger et spark bak og en påminnelse om at det kan gjøre godt å "løfte blikket".

Mvh.

[Gjest Ikke fullt så langt]

Jeg mener man må lov å bestemme det selv. Men det kommer kanskje til et punkt hvor man evt bør få litt hjelp til å snakke om det som er vanskelig. Man bør jo ta det på alvor selv om det er lenge siden, ingen kan bestemme hvordan andre skal føle det. Men det høres ut som om hun kanskje hadde hatt nytte av å snakke med noen som har litt peiling. Psykolog, prest, ungdomshelsetjenesten ved helsesøster eller noe sånt?

Saken er vel at hun har bestemt seg for å leve alene resten av livet, og spørsmålet er da om det er *lov* i våre dager. Hun er jo veldig ung, men om hun skal endre mening en dag må det bli opp til henne, mener jeg. Man kan jo tross alt ikke tvinge henne til å forelske seg i en annen.

En annen ting er vel at man ser en man elsket i ungdommen i et romantisk skjær, når man ikke rakk å oppleve noen form for hverdag, bare den første rusen.

[Lillemus]

Hun burde få profesjonell hjelp til å komme over dette synes jeg. Hun kaster jo på en måte bort verdifulle ungdomsår på å sørge over en som er død! Selvfølgelig skal hun få sørge og det så lenge hun vil, men det kan umulig være sunt å gå så opp i sorgen som det høres ut til hun gjør.

Hvis jeg en gang skulle falle fra så håper jeg da inderlig at mannen min finner seg en ny kvinne etter ikke så alt for lang tid! Jeg ønsker da ikke for ham at han skal sitte alene og sture i kanskje 60 år til! Makan til egoisme!

[Gjest Iprepas]

Sorg kan ikke sammenlignes. Det er forskjell på å miste en kjæreste som ikke var samboer, en søster, en ektefelle, et barn eller sine foreldre. Men sorgfølelsen er vel i bunn og grunn det samme.

Jeg mistet begge mine foreldre brått og plutselig. Jeg hadde familie selv, allikevel tok det meg fire år før jeg begynte å leve 'normalt' igjen.

Måten jeg oppdaget det på var at jeg ikke hadde behov for å gå til graven mer. Det gjorde meg ikke noe at det ikke var perfekt der hele tiden. Jeg glemte å sette ut roser til fødsels- og dødsdager. Tente ikke lys der hver eneste helg. Faktisk bare et par til jul. Julekransen lå til påske. Det var deilig å oppdage egentlig. Følte at det var en sunn utvikling. Livet betydde nå mer enn en pen grav.

Det er slik det utvikler seg når sorgen mister taket. Heldigvis. Men det tar forskjellig tid for forskjellige mennesker. Noen mennesker VIL heller ikke slippe taket i sorgen. På nabogravstedet til mine foreldre er det fortsatt like pent samme når en er der. Det var en mann som døde og etterlot seg en forholdsvis ung enke. Hun var helt knust. Vi snakket mye sammen, siden vi begge var der mye den første tiden. Men dessverre ser det ut til at hun ikke har gitt slipp. Det er sikkert fordi hun ikke har noe til erstatning for ektefellen, i det dagalige hverdagslivet. Jeg har mann og barn.

Jeg tror faktisk det kan være sunt at venninner kan komme med noen kommentarer. Bare ikke la det bli mas.

[millymollymandy]

En så ung person bør få hjelp til å komme videre i prosessen - det virker som om den har stoppet opp eller at hun "dyrker" tapet, og det er ikke sunt for hennes videre liv.

[Zirine]

Det er egoistisk av deg å tenke at du ikke vil at kjæresten din skal finne seg en ny hvis du skulle dø, ja. Hvis du virkelig elsker han så bør du være opptatt av at han skal være lykkelig. At han er lykkelig etter din død, betyr ikke at du er glemt. At han er ulykkelig til evig tid ... hvordan i all verden kan du ønske det??

Når det kommer til venninnen din så mener jeg folk skal slutte å mase på henne. Sorg er personlig og viser seg i mange ulike drakter. Hvis de bryr seg om henne er de opptatt av at hun skal komme seg videre, men de viser ikke denne omsorgen ved å mase - de tar henne istedenfor med på picknic, de tar henne med ut på en øl - uten å mase på at hun skal være glad, at hun skal kikke på andre menn, at hun skal mingle, at hun skal ditt og datt ...

De skal ikke mase på at hun skal finne en hobby eller at hun skal gjøre en masse andre antar vil være godt for henne - de skal istedenfor komme henne imøte og sette igang en prosess som har et langsiktig mål, ved å ta henne med ut, inkludere henne i ting som ikke har med forelskelse/menn å gjøre.

Det er ikke sikkert hun ønsker å slutte å sørge - kanskje hun ser på det som et svik. Det som er viktig å få henne til å forstå at hun kan fortsette å sørge - mange mennesker sørger hele livet, men at hun må starte med å leve også ... for hans skyld - og for hennes. Det er fullt ut mulig å leve med en sorg ... kluet er at man skal leve - ikke bare sørge.

Livet har mye å by på. Det dere skal hjelpe henne til er å få øye på det ... men ikke ved å tvinge henne.

Bare vis henne verden og livet igjen - kanskje har hun bare glemt den i sin sorg.

[Gjest Siv-katrin]

Det er egoistisk av deg å tenke at du ikke vil at kjæresten din skal finne seg en ny hvis du skulle dø, ja. Hvis du virkelig elsker han så bør du være opptatt av at han skal være lykkelig. At han er lykkelig etter din død, betyr ikke at du er glemt. At han er ulykkelig til evig tid ... hvordan i all verden kan du ønske det??

Når det kommer til venninnen din så mener jeg folk skal slutte å mase på henne. Sorg er personlig og viser seg i mange ulike drakter. Hvis de bryr seg om henne er de opptatt av at hun skal komme seg videre, men de viser ikke denne omsorgen ved å mase - de tar henne istedenfor med på picknic, de tar henne med ut på en øl - uten å mase på at hun skal være glad, at hun skal kikke på andre menn, at hun skal mingle, at hun skal ditt og datt ...

De skal ikke mase på at hun skal finne en hobby eller at hun skal gjøre en masse andre antar vil være godt for henne - de skal istedenfor komme henne imøte og sette igang en prosess som har et langsiktig mål, ved å ta henne med ut, inkludere henne i ting som ikke har med forelskelse/menn å gjøre.

Det er ikke sikkert hun ønsker å slutte å sørge - kanskje hun ser på det som et svik. Det som er viktig å få henne til å forstå at hun kan fortsette å sørge - mange mennesker sørger hele livet, men at hun må starte med å leve også ... for hans skyld - og for hennes. Det er fullt ut mulig å leve med en sorg ... kluet er at man skal leve - ikke bare sørge.

Livet har mye å by på. Det dere skal hjelpe henne til er å få øye på det ... men ikke ved å tvinge henne.

Bare vis henne verden og livet igjen - kanskje har hun bare glemt den i sin sorg.

Det er både viktigt og lov til av venner å si i fra når noen "gror fast" i sorgen. Og din venninne har grodd fast, blitt værende i noe som inte lengre finns. Det kalles patologisk sorg (les: vedvarende sorg) och det er svært alvorlig.

Jeg tror denne venninnen din trenger hjelp til å få av seg dom mørka skylappene hun går med. For en ting er så sørge, både i en, tre og ni måneder - men når sorgen varer i flere år, då er det på tide å få hjelp.

Det finnes mye litteratur om patologisk sorg. Hvis du er oppriktig intressert, sjekk psyklogi-hyllene på biblioteket.

Lykke till

Ps. Forøvrigt er jeg enig med Zirine som sier det er en egoistisk tanke å inte unne den man er gla i en ny kjæreste dersom du selv dør...Hva om han hadde tenkt slik om deg? Å elske for meg er å ønske den andre all verdens lykke og glede. Det hadde vært hjerteskjærende om han skulle leve i sin egen lille sorgverden i flere år etter at jeg var død - dersom jag dog før ham.

[Gjest serafin]

Hun ahr det vondt. Hun dyrker sorgen og har fått en hang up på ham. En sørger og er i en prosess, mens livet går videre, noen trenger kort tid andre lang, men hvis sorgen henger seg opp er en på feil spor og trenger hjelp for å komme videre igjen.

[Anki]

Det er egoistisk av deg å tenke at du ikke vil at kjæresten din skal finne seg en ny hvis du skulle dø, ja. Hvis du virkelig elsker han så bør du være opptatt av at han skal være lykkelig. At han er lykkelig etter din død, betyr ikke at du er glemt. At han er ulykkelig til evig tid ... hvordan i all verden kan du ønske det??

Når det kommer til venninnen din så mener jeg folk skal slutte å mase på henne. Sorg er personlig og viser seg i mange ulike drakter. Hvis de bryr seg om henne er de opptatt av at hun skal komme seg videre, men de viser ikke denne omsorgen ved å mase - de tar henne istedenfor med på picknic, de tar henne med ut på en øl - uten å mase på at hun skal være glad, at hun skal kikke på andre menn, at hun skal mingle, at hun skal ditt og datt ...

De skal ikke mase på at hun skal finne en hobby eller at hun skal gjøre en masse andre antar vil være godt for henne - de skal istedenfor komme henne imøte og sette igang en prosess som har et langsiktig mål, ved å ta henne med ut, inkludere henne i ting som ikke har med forelskelse/menn å gjøre.

Det er ikke sikkert hun ønsker å slutte å sørge - kanskje hun ser på det som et svik. Det som er viktig å få henne til å forstå at hun kan fortsette å sørge - mange mennesker sørger hele livet, men at hun må starte med å leve også ... for hans skyld - og for hennes. Det er fullt ut mulig å leve med en sorg ... kluet er at man skal leve - ikke bare sørge.

Livet har mye å by på. Det dere skal hjelpe henne til er å få øye på det ... men ikke ved å tvinge henne.

Bare vis henne verden og livet igjen - kanskje har hun bare glemt den i sin sorg.

Kjempebra innlegg! Og jeg er helt enig med deg.

[Nathalie]

Hei!

Jeg møter så mange mennesker som synes at de ikke får sørge ferdig før samfunnet begynner å pese med at "det er jo lenge siden nå da.." Det er viktig å få sørge ferdig. Men det er viktig å ha en litt ok liv ved siden av, for man kan rett og slett stagnere i sorgen også.

Vanskelig balansegang egentlig.

*klør meg i hodet*

[Gjest Ærlig]

Det er egoistisk av deg å tenke at du ikke vil at kjæresten din skal finne seg en ny hvis du skulle dø, ja. Hvis du virkelig elsker han så bør du være opptatt av at han skal være lykkelig. At han er lykkelig etter din død, betyr ikke at du er glemt. At han er ulykkelig til evig tid ... hvordan i all verden kan du ønske det??

Når det kommer til venninnen din så mener jeg folk skal slutte å mase på henne. Sorg er personlig og viser seg i mange ulike drakter. Hvis de bryr seg om henne er de opptatt av at hun skal komme seg videre, men de viser ikke denne omsorgen ved å mase - de tar henne istedenfor med på picknic, de tar henne med ut på en øl - uten å mase på at hun skal være glad, at hun skal kikke på andre menn, at hun skal mingle, at hun skal ditt og datt ...

De skal ikke mase på at hun skal finne en hobby eller at hun skal gjøre en masse andre antar vil være godt for henne - de skal istedenfor komme henne imøte og sette igang en prosess som har et langsiktig mål, ved å ta henne med ut, inkludere henne i ting som ikke har med forelskelse/menn å gjøre.

Det er ikke sikkert hun ønsker å slutte å sørge - kanskje hun ser på det som et svik. Det som er viktig å få henne til å forstå at hun kan fortsette å sørge - mange mennesker sørger hele livet, men at hun må starte med å leve også ... for hans skyld - og for hennes. Det er fullt ut mulig å leve med en sorg ... kluet er at man skal leve - ikke bare sørge.

Livet har mye å by på. Det dere skal hjelpe henne til er å få øye på det ... men ikke ved å tvinge henne.

Bare vis henne verden og livet igjen - kanskje har hun bare glemt den i sin sorg.

*klør seg i hodet* Det er vel ingen som virkelig _ønsker_ at typen skal finne seg en ny kjæreste om man dør, den som sier det er ikke ærlig!Jeg ville aldri ha ønsket det vaffal!

[Jane]

*klør seg i hodet* Det er vel ingen som virkelig _ønsker_ at typen skal finne seg en ny kjæreste om man dør, den som sier det er ikke ærlig!Jeg ville aldri ha ønsket det vaffal!

Hvis jeg skulle krepere så ønsker jeg mine nærmeste alt godt videre i livet. Selvfølgelig skulle gubben min ha funnet seg ei ny kjerring! Det mener jeg ærlig og oppriktig.

[carma]

*klør seg i hodet* Det er vel ingen som virkelig _ønsker_ at typen skal finne seg en ny kjæreste om man dør, den som sier det er ikke ærlig!Jeg ville aldri ha ønsket det vaffal!

Eh... du tuller nå, ja? )

Hvis du dør, mener du virkelig da at din kjære bør leve enslig resten av livet fordi du ikke lenger er der? Hva med hans/hennes lykke for resten av livet? Skal den også dø? Om du dør, så er det _du_ som dør, ikke kjæresten din. Han/hun lever faktisk videre.

Om du virkelig er glad i kjæresten din, bør du ønske det beste for vedkommende - også etter din eventuelle død.

[Mistera]

Noen holder igjen for lenge og graver seg lenger ned i sorgen slik det ikke er mulig å komme over dem!

Dette er ikke sundt, men det finnest vel ikke noe fasit på hvor lenge man skal, bør eller vil sørge...

Hva om han var hennes livs kjærlighet?

Hva om han var ikke?

Dette er spørsmål hun aldri vil få svar på, og alle de andre spørsmålene hun har vil hun heller aldri få svar på, og dette er vondt og gjør det vanskelig å glemme... men sorg ernoe man lærer seg og leve med.

Hun er nok ikke klar enda, tilå finne noen ny, med hans egenskaper, men dette vil nok komme, for sorg er ikke over før den er over, for å si det slik!

Mistet to av mine beste venner sommeren for snart 3 år siden, måten de ble revet bort på var uforståelig for oss alle, men som samlet gjeng som sørget sammen lærte vi å takle sorgen sammen med foreldrene, kjærestene og søskene, hvert år er vi på plassen det skjedde og på gravene og holder en liten minnestund for å minnest, dette er godt for alle å hjelper å forstå sorgen...

Kjærestene til de som døde, har det bra idag pga støtte fra venner og familie, de har også funnet seg kjærester som vet og skjønner hvilket savn og tragedie de har vært gjennom, og de tar hensyn til dette og vet at endag så vil savn bli til minner og gleder!

[Gjest duemor]

Hvis jeg skulle krepere så ønsker jeg mine nærmeste alt godt videre i livet. Selvfølgelig skulle gubben min ha funnet seg ei ny kjerring! Det mener jeg ærlig og oppriktig.

Ja, men dere har vært fra hverandre før,ikke sant?Ikke for og være frekk,men jeg synes det blir litt annerledes enn et langt forhold der paret alltid har vært sammen jeg da!

[Gjest Ærlig]

Eh... du tuller nå, ja? )

Hvis du dør, mener du virkelig da at din kjære bør leve enslig resten av livet fordi du ikke lenger er der? Hva med hans/hennes lykke for resten av livet? Skal den også dø? Om du dør, så er det _du_ som dør, ikke kjæresten din. Han/hun lever faktisk videre.

Om du virkelig er glad i kjæresten din, bør du ønske det beste for vedkommende - også etter din eventuelle død.

Mannen min heter det :-)

Nei,jeg ville ikke ønske at han fant seg en ny,og han har akkurat samme mening når det gjelder meg,sånn er det!Egoistisk,ja helt sikkert,men bunn ærlig!

Men dette er heldigvis ingen aktuel problemstilling!

[carma]

Mannen min heter det :-)

Nei,jeg ville ikke ønske at han fant seg en ny,og han har akkurat samme mening når det gjelder meg,sånn er det!Egoistisk,ja helt sikkert,men bunn ærlig!

Men dette er heldigvis ingen aktuel problemstilling!

Ok, så er det hva dere mener ) Men det er fullt mulig for andre å ønske at deres kjære skal fortsette livet og finnen en ny å dele det med - og samtidig være dønn ærlig!

Og, du vet aldri når det kan bli en aktuell problemstilling.

[Gjest Ærlig]

Når hun er så ung, så kan det da ikke vært den stooore altoppslukende kjærligheten mener jeg.Disse to kan hverken ha rukket,eller vært moden for og få et bunnsolid og voksent forhold?!Da er det noe annet med oss oldiser som har holdt sammen i evig tid

Denne unge jenta bør seff gå videre og finne seg ny kjæreste.Så mine kommentarer under i tråden her gjelder ikke for så unge mennesker som omtalt her(jeg leste visst ikke hovedinnlegget nei!)