Skuffet over min mor (langt)

[Gjest Datter til syk far]

Jeg er fly forbanna og alvorlig skuffet over min mor, og lurer på om jeg overreagerer?

Min far ble uventet lagt inn på sykehus for tre uker siden, med mistanke om alvorlig sykdom. Formen hans har variert kraftig, men for en uke siden fikk vi vite at dette nok kommer til å gå bra. Min far derimot, begynte å bli nedstemt allerede før han fikk den positive beskjeden. Han virker ikke alvorlig deprimert over sykehusoppholdet, men virker muligens noe trist og fortumlet fordi sykeleiet betyr at livet hans blir forandret etter at han blir skrevet ut. I tillegg vil han nok bruke litt tid på å komme seg etter å ha vært sengeliggende så lenge. Vi håper han kommer hoppende glad ut av sykehuset, men det er ikke sikkert at han gjenvinner humøret med det samme.

Vi er alle ennå overrasket over at far ble syk, men min mors reaksjon oppi det hele forbauser meg _kraftig_.

For det første har hun besøkt min far 1 gang på disse tre ukene! Det er to uker siden,og jeg har gjentatte ganger spurt henne om hun vil være med til sykehuset. Alltid har hun hatt andre ting på programmet, f.eks chatting eller lesing. I tillegg har hun gått rundt og sagt til alle hun møter at min fars sykeleie har gått "hardt" inn på henne. Det har ikke vi sett noe til, for å si det sånn, ettersom hun har holdt på i samme tempo,med de samme tingene, som før min far ble lagt inn på sykehus. I begynnelsen trodde jeg på henne, og unnskyldte henne fordi jeg trodde at det å holde hjulene i gang hjemme, var hennes måte å takle fars sykdom på. Nå mistenker jeg at det ikke er slik fatt, og at hun bare koser seg hjemme alene i min fars fravær.

Det er veldig trist å se far i sykesenga, enda tristere å si at mor ikke er blitt med for å besøke han. Spesielt siden håpet og gnisten i øynene forsvinner når han gang på gang får høre at mor ikke er med. De prater sammen på telefon, men det er altså alt.

Om ikke familien stiller opp når en blir syk og lagt inn, hva er familien egentlig god for da?

Det _minste_ jeg hadde forventet av min mor, er at hun kunne sette noen ting til side og ta seg tid til å besøke far på sykehuset, _uansett_ hvor fælt _hun_ synes det er å dra dit.

Å kun ta hensyn til sine egne følelser i en slik situasjon er noe av det mest egoistiske jeg kan tenke meg!

For far ligger på sykehuset, redd og trist. Og _veldig_ ensom virker han.

Er det noe jeg kan si til min mor for å få henne med til sykehuset slik at far blir litt oppmuntret?

[Gjest Datter til syk far]

Glemte selvfølgelig å få med at jeg overhørte min mor si til min tante i kveld:

"Hvis han (far) kommer deprimert ut av sykehuset, pakker jeg kofferten og drar. Jeg sitter ikke her sammen med en deprimert mann!"

Fy flate, så egoistisk. Her opplever min far sitt livs krise, og så stiller hun ikke opp og trøster han? Og er han ikke i like godt humør som før sykehusoppholdet, så skal hun liksom bare dra!?

Får legge til at de ikke hadde noen ekteskapsproblemer før far ble syk, eller noen annen grunn til at hun reagerer som hun gjør. Vi barna er alle voksne nok til å greie oss fint om hun reiser. Vi døtrene har egne leiligheter og min bror er i militæret, så hun kan helst bare reise når hun vil for min del!

*rasende*

[Gjest en som er søvnløs i natten]

Har ingen gode råd,. ville bare gi deg en trøsteklem og håper at det ordner seg for alle parter og at din far blir frisk å får igjen humøret!!

klem fra

[Gjest Datter til syk far]

Har ingen gode råd,. ville bare gi deg en trøsteklem og håper at det ordner seg for alle parter og at din far blir frisk å får igjen humøret!!

klem fra

Tusen takk for trøsteklemmen!

Det går nok bra med min far. Han blir frisk,selv om han har fått seg en liten knekk ved sykehusoppholdet. Jeg er inneforstått med å gjøre mitt for å støtte han slik at han finner tilbake til sitt gamle jeg så snart han blir skrevet ut.

(Skulle bare ønske min mor også ville bidra..)

Håper du får sove snart. God natt!

[fresja]

Vi reagerer forskjellig på sykdom og sykehus. For noen er sykehus så negativt, at de har problem med å besøke noen der.

Min mor må være motsatt av din. Min far var innlagt på sykehuset flere ganger, og min mor var hos han nesten hele tiden. Hun fikk sove på et rom attmed hans (hun haddde så lang reis til sykehuset).

[favn]

Hva med å si det som det er, at faren din er trist og vil ha besøk av henne? Dessuten gjør det ingenting om hun blir fortalt at hun er egoistisk.

[petter smart]

Først tenkte jeg at hun kanskje hadde så store problemer med sykehus og/eller å se mannen hun elsker syk at hun ikke klarte å besøke han.

Men det virker ikke sånn. Det virker faktisk som om hun er så egoistisk at hun kun er glad i han så lenge han er frisk og rask og ikke har noen problemer eller trenger hjelp. Det er mange som er sånn, de forlater sin "elskede" med en gang denne får problemer og ikke oppfører seg som de gjorde før.

Still opp for din far, det betyr masse at du besøker han og viser at du bryr deg. Så er han i alle fall ikke alene.

Si fra til din mor, si at du finner hennes oppførsel uakseptabel og at du ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre dersom hun ikke skjerper seg.

[Gjest Skjult problem?]

Kanskje det er mfye om dine foreldres ekteskap du ikke VET rett og slett! Barn er ofte blåøyde, og foreldre skjuler sine problemer. Kanksje din far bare får som fortjent? Har han vist lite hensyn, og kanskje vært slem, på hjemmebane i alle år, så kan han ikke vente full service av den han har behandlet dårlig hvis hanblir syk.

Sier ikke at det er slik, mend et kan det være.

OG barna kjenner sine froeldre som foreldre, IKKE som ektefeller. Det er faktisk to helt forskjellige ting. En far og mor kan være perfekt for sine barn, men samtidig en elendig ektefelle.

[Gjest Tullete]

Glemte selvfølgelig å få med at jeg overhørte min mor si til min tante i kveld:

"Hvis han (far) kommer deprimert ut av sykehuset, pakker jeg kofferten og drar. Jeg sitter ikke her sammen med en deprimert mann!"

Fy flate, så egoistisk. Her opplever min far sitt livs krise, og så stiller hun ikke opp og trøster han? Og er han ikke i like godt humør som før sykehusoppholdet, så skal hun liksom bare dra!?

Får legge til at de ikke hadde noen ekteskapsproblemer før far ble syk, eller noen annen grunn til at hun reagerer som hun gjør. Vi barna er alle voksne nok til å greie oss fint om hun reiser. Vi døtrene har egne leiligheter og min bror er i militæret, så hun kan helst bare reise når hun vil for min del!

*rasende*

Jeg har en svigerinne som gråter seg i seng om kveldene fordi hennes mann behandler henne respektløst. Ikke fysisk vold, men psykiske stikk og egoisme. Han er greie bare når han vil selv og overfor de han vil. Dvs ikke hennes familie blant annet. Hensynsløs mot mange, snill mot andre. De har et dårlig ekteskap, og jeg kan tenke meg at hun ville ha problemer med å være en kjærlg pleier for han om han ble syk.

Men døtrene deres derimot, kanikke få fullrost faren. Han er jo SÅ snill mot dem, med penger og praktisk hjelp. Moren vil ikke snakke stygt om faren til ungene, så de lever i lykkelig uvitenhet om hans sanne ansikt.

Ville jo være utroligurettferdig mot min sivgerinne hvis døtrene kom til å reagere som du gjør nå hvis de havner i en liknende situasjon! Men faktisk så tror jeg det var akkurat det som hadde hendt...

Vi kvinner er so dumsnille som dekker over gubbene våre hele tiden. Akkurat som om vi har skapt dem slev, og taper ansikt hvis de behandler oss dårlig.

[Dorthe]

Jeg synes ikke du skal si noe til din mor. Dersom hun er typen som mangler empati er det ingenting å gjøre likevel. Utrolig nok er de fleste mennesker seg selv nok også i slike situasjoner. Og faren din kjenner din mor så godt så han er sikkert klar over problemet. Du lager dermed bare trøbbel for deg selv.

Dra på sykehuset og oppmuntr din far selv. Han vil merke at du bryr deg om ham og det er det viktigste.

[Gjest faber]

Er du helt, helt sikker på at din far alltid har stilt opp for din mor når hun har hatt behov for det. F.eks. når hun fødte dere, når hun selv var sliten og syk???

[tiliti]

Jeg vil tro det ligger mer bak dette enn du er klar over, og at det kommer frem når tiden er moden.

[Lenny]

Jeg har en svigerinne som gråter seg i seng om kveldene fordi hennes mann behandler henne respektløst. Ikke fysisk vold, men psykiske stikk og egoisme. Han er greie bare når han vil selv og overfor de han vil. Dvs ikke hennes familie blant annet. Hensynsløs mot mange, snill mot andre. De har et dårlig ekteskap, og jeg kan tenke meg at hun ville ha problemer med å være en kjærlg pleier for han om han ble syk.

Men døtrene deres derimot, kanikke få fullrost faren. Han er jo SÅ snill mot dem, med penger og praktisk hjelp. Moren vil ikke snakke stygt om faren til ungene, så de lever i lykkelig uvitenhet om hans sanne ansikt.

Ville jo være utroligurettferdig mot min sivgerinne hvis døtrene kom til å reagere som du gjør nå hvis de havner i en liknende situasjon! Men faktisk så tror jeg det var akkurat det som hadde hendt...

Vi kvinner er so dumsnille som dekker over gubbene våre hele tiden. Akkurat som om vi har skapt dem slev, og taper ansikt hvis de behandler oss dårlig.

Ja, slik må det jo være... For at en kvinne er slem mot sin mann er jo ikke mulig.

[Gjest Datter til syk far]

Takk for alle tilbakemeldingene! Min far ble skrevet ut fra sykehuset fredag allerede, og hittil er jeg veldig overrasket over at han er i så godt humør som han er.

Jeg vet ikke om de har noen problemer i ekteskapet, men er enig at ting kan tyde på det. Jeg orker ikke engasjere meg mer. Ihvertfall går det bra med min far, han er hjemme og så får de to finne ut av ting seg imellom etterhvert.

[Gjest Tullete]

Ja, slik må det jo være... For at en kvinne er slem mot sin mann er jo ikke mulig.

Selvfølgelig kan det det!

Men i DETTE tilfellet er det kona som nekter å ha omsorg for mannen. Så da må det være hun som har blitt dårlig behandlet, hvis det er problemstillingen.

Hadde det vært hun som lå på sykehuset, og han nektet, så ville det vært omvendt.

Forøvrig var det bare et forslag, noe som KAN HENDE. Det finnes jo folk som ikke gidder ha ansvar for familiemedlemmer av mer permanente egoistiske årsaker.