Behandlingsavslag

[erat]

Til daglig har jeg et eget firma hvor en av mine ansatte har bukket under for det høye arbeidspresset. Som følge av dette har hun fått problemer med å takle sitt hverdagsliv og plages med vonde minner fra barndomsårene. Dette synes jeg er forferdelig og har hele tiden etter dette prøvd å hjelpe henne via alle kanaler jeg kan. Først med tilrettelegging på jobben, aktiv sykemelding, samtaler med legen hennes og henne selv. Alle vi tre har i samråd kommet til at det er best at hun får tid til å være "syk", men at hun må få en fagperson som kan hjelpe henne med å sortere ut alt det vonde hun sliter med. Noen som kan gi henne råd og kanskje en diagnose. Så derfor er hun nå 100% sykemeldt.

Hun har vært svært glad for all hjelp fra legen og meg, men hun har nå fått et dårlig forhold til legen grunnet sin holdning angående medisinering. Han har sagt at hun må benytte seg av anti-depressiva, men hun har takket nei. Noe han ikke likte. Hun har flere barn og ønsker ikke tabletter i huset. Hun har aldri likt tanken på medisiner og er fryktelig redd for bruk av anti-depressiver da et familiemedlem nesten bukket under av abstinenser, kramper og bivirkninger av disse. Jeg berømmer henne for dette og støttet henne da hun takket nei til medisinering hos legen. "Bare jeg kan få en psykiater å snakke med skal jeg sette inn mine reservekrefter på å komme på fote igjen". Det var hennes svar. Søknad om psykiatrisk hjelp ble sendt inn, og det er der mitt lange innlegg bunner ut i mine spørsmål.

Er det virkelig mulig at et menneske kan avvises fra å få psykiatrisk hjelp så lenge man ikke går på medisiner? Min ansatt fikk avslag i dag med den begrunnelse at fordi hun hadde takket nei til anti-depressiva ville de ikke ta inn henne til behandling! Dette høres fryktelig ut for meg. Hvordan er dette mulig?

Jeg ble nesten tafatt da jeg leste brevet. I min mening bør mennesker med psykiske problemer og sykdommer vurderes av en fagperson på dette området FØR et spørsmål om medisinering blir tatt opp.

Iallefall i dette tilfelle hvor lege/pasientforholdet er relativt nytt. I tilegg er det første gang denne personen har slike problemer, og ingen av oss kan jo egentlig vite hva som feiler henne. Det hadde vært mer betryggende at en profesjonell innen faget hadde foretatt en samtale med henne først. Det er også kanskje lettere for en slik fagperson å sortere ut hvilke av hennes oppståtte fysiske helseproblemer som virkelig er i samband med hennes psykiske tilstand, og hva som evt. kan være av annen sykdomskarakter. Hun har jo også fått en god del fysiske problemer den siste tiden som legen selvsagt har sagt er p.g.a. hennes psykiske helse. Ironisk nok har hun ikke fått respet for noe av dette. Ingenting som kan lindre det kløende utslettet hun har på magen og ryggen. Ingenting mot de andre kroppslige plagene hun sliter med til daglig heller. Kun antidepressiva.

At et menneske som ikke ønsker å innta antidepressiver blir avvist fra å motta psykiatrisk hjelp er like høl i huet for meg som at pasienter med brukne føtter må innta medisiner før de kommer til røntgen og gipsing. Ellers blir de avvist og må dra hjem med sine brukne ben.

Men, men! Slik har det alltid vært og slik ser det dessverre ut til at det fremdeles er i Norge. Det er enklere å forstå at noen som har brukket et ben trenger assistanse til å lege det, og at denne skaden trenger tid for å heles. At noen ben blir like fine og at noen aldri blir helt som før. Men at man uansett må hjelpe for å lege skaden best mulig!

Jeg synes at dette mennesket som fremdeles ønsker og viser vilje til å gjøre noe med det vonde hun bærer inni seg skal få den assistanse hun trenger på sine premisser. Er hun redd for medisiner, så er hun redd for medisiner. Trenger hun de virkelig er det iallefall ingen hjelp i å be henne trykke de i seg på egenhånd før de i det hele tatt tar henne inn til samtale. Man fordriver ikke skrekk med tvang! Det bør psykiatere og leger vite!

Når alle disse hjertesukkene er sagt: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne slik at hun får den psykiatriske samtaleterapien jeg mener hun har krav på? Få henne til å ta imot resept, løse ut pillene men ikke spise dem? Er det løsningen? Eller finnes det et juridisk grunnlag som sier at alle mennesker har lik rett på hjelp uansett om de ønsker bruk av medisiner eller ei.

Jeg håper så inderlig at hun har rettighetene på sin side slik at det kun er et klagebrev som skal til for at hun kan få komme inn og gå igang med terapi.

Tusen takk!

Mvh

Erat

[Gjest annette]

Gid alle hadde en arbeidsgiver som deg!!Da hadde det vært mye mindre sykemeldinger her i Norge!All ære til deg

[Gjest sol&sommer :-)]

Kanskje du kunne støtte behandling hos en privatpraktiserende psykolog? Det er jo kostbart, men kanskje kan det lønne seg på sikt. Tror disse behandlerene tar en 500-600 kr i timen....

Kanskje et horribelt tips...

[Gjest LucySky]

Gid alle hadde en arbeidsgiver som deg!!Da hadde det vært mye mindre sykemeldinger her i Norge!All ære til deg

Støtter sol&sommer. Har veldig god erfaring med kliniske psykologer, trenger slett ikke psykiatere alltid. Prøv å finne en med avtale med kommunen, de er ikke så dyre. Men det høres ikke ut til at din ansatte har problemer som gjør at hun må gå i årevis, kanskje kan hun/du spytte i kassa og ha råd til en dyr en uten avtale også.

[anonym1784]

Dette er faktisk ikke noe av det jeg har fått opplyst fra mine leger og mine kontaktpersoner innad i psykiatriske avdelinger og psykiatrise poliklinikker....Jeg har også slik som henne, takket NEI til medisin, og jeg ble møtt med beskjeden. "Det er dumt at du takker nei til et tilbud vi har gitt deg, MEN, vi vil likevel holde kontakten med deg. For du har selv retten til å bestemme om du vil ha medisin eller ikke. Vi kan ikke straffe deg eller tvinge i deg noe du ikke har lyst på."

Jeg synes du burde gå til legen din eller hennes...å snakke med vedkommende. Få dem til å sende en klage en eller annen plass.

Alle har lik rett til hjelp, uansett om de går på medisin eller ei.

Off...Jeg blir forbaska sint når jeg leser om slike tilstander i helseNORGE.

Ikke gi opp!

Stå på!

[anonym1784]

Om du vil so kan ej prøve å spøre ut den personen ej går hos til psyk. poliklinikk, kan spørre om hun vet råd..

Søk litt rundt på nettet....det er kun å søke på NORGES lover...

Men, klart...her har de begått en feil.

Kan jo hende at de tolket det som om at siden hun takket nei til et tilbud som medisin, noe som kunne ha hjulpet henne, så kanskje de føler at da takker hun nei til alt annet også...

Men, dette skal du helt klart klage på...

Dessuten har hun rett til å bli vurdert av en annen lege..