Morfar døde på lørdag

[Gjest Martinez]

Jeg var inne hos ham etter han døde sammen med noen få familiemedlemmer. Det var rart å se et dødt menneske. Så ut som en voksdukke. Sjela hans var borte, så det lå igjen et tomt skall liksom.

Noen andre som har sett noen som har vært død. Hvordan reagerte dere på det?

[awh]

Bestefaren min for noen år siden.Han så veldig fin ut.Men husker jeg fikk frysninger,for det var så uvirkelig at det var siste gang jeg skulle se han.Men angrer ikke i ettertid.

[mrxx]

Har sett små barn, unge mennesker, eldre mennesker og jeg så min far.

Reagerer med tristhet, men har ikke fått plager med det senere.

[Åsemor]

Jeg var inne og besøkte mormoren min dagen etter hun var død. Det var godt å se at hun endelig kunne slappe av, for hun sleit veldig siste kvelden med å puste, noe som så helt forferdelig ut, når hun i tillegg ikke hadde spist på flere dager og var helt innhol i hele fjeset.

Det var en litt rar følelse, det var akkurat som jeg venta på at hun bare skulle trekke pusten, åpne øynene og se på meg og si hun hadde det bra. Jeg tok henne på pannen og strøk henne over håret, og det var litt guffent, for hun var veldig kald, noe jeg ikke tenkte over før jeg gjorde det. Men det er godt å ha gjort det, fordi jeg i flere år har angra på at jeg ikke tok på morfaren min da han døde.

Vi prata endel om det i familien, endel for å prøve å forklare for de minste, og vi er alle enige om at hun passer på oss, og har det bra nå

Huff, nå sitter jeg visst på jobb midt på dagen og gråter litt...

[Babette]

Jeg har sett flere døde nære familiemedlemmer. Ikke fordi jeg ville, men fordi det var båreandakt med åpen kiste og dermed uunngåelig. Jeg syntes det var ubehagelig, og synet forfulgte meg i lang tid.

[Ulv I Faarikaal]

De som vil se må få se og de som vil slippe må få slippe. Selv har jeg ikke ønske om å se døde uansett, ikke fordi jeg syns det er ubehagelig, men fordi jeg ønsker å beholde "bildet" av vedkommende mens de var i live.

Kanskje kan det være fornuftig om alle får se alene uten at noen granske reaksjonen deres.

Burde småbarn få se ? Jeg tror ikke det.

[Åsemor]

De som vil se må få se og de som vil slippe må få slippe. Selv har jeg ikke ønske om å se døde uansett, ikke fordi jeg syns det er ubehagelig, men fordi jeg ønsker å beholde "bildet" av vedkommende mens de var i live.

Kanskje kan det være fornuftig om alle får se alene uten at noen granske reaksjonen deres.

Burde småbarn få se ? Jeg tror ikke det.

Det kommer jo helt an på hva som er grunnen til at en person dør.

Jeg ville ikke sett en person som var død, hvis han/hun var omkommet i en trafikkulykke, da er det bedre, som du sier, å beholde bildet inni hodet av personen som levende.

Men noen ganger, sånn som i mitt tilfelle som jeg skriver om nedi her, satt vi og kikka på i flere dager at hun slet, hun så helt forferdelig ut, og det var godt å få et stille og rolig bilde av henne til slutt, hvor jeg slapp å se at hun led, at hun ikke klarte å puste selv om hun ville, og hvor de hadde sminket bort grønne/blå merker i ansiktet.

I vårt tilfelle fikk ikke de minste komme på besøk da hun var syk, men alle fikk se henne da hun var død.

[Ulv I Faarikaal]

Det kommer jo helt an på hva som er grunnen til at en person dør.

Jeg ville ikke sett en person som var død, hvis han/hun var omkommet i en trafikkulykke, da er det bedre, som du sier, å beholde bildet inni hodet av personen som levende.

Men noen ganger, sånn som i mitt tilfelle som jeg skriver om nedi her, satt vi og kikka på i flere dager at hun slet, hun så helt forferdelig ut, og det var godt å få et stille og rolig bilde av henne til slutt, hvor jeg slapp å se at hun led, at hun ikke klarte å puste selv om hun ville, og hvor de hadde sminket bort grønne/blå merker i ansiktet.

I vårt tilfelle fikk ikke de minste komme på besøk da hun var syk, men alle fikk se henne da hun var død.

Høres fornuftig ut i det tilfellet.

Jeg besøker f eks ikke graver, og føler ikke noe behov for det. Klarer meg med bilder på veggen, mye hyggeligere.

Jeg har dessverre sett en del døde, og sett folk dø uten å ønske å se det, kanskje derfor jeg ikke tenker slik som de andre.

[henny]

Jeg så min mor etter at hun døde. Var bare inne i rommet, følte egentlig ikke så veldig mye. Det var jo ikke henne, hun så helt misfarget og rar ut etter å ha fått masse cellegift i ukene før hun døde. Lot ikke sønnen min se henne, han var fire år når det skjedde. Vi liker best å huske henne gjennom bilder.

[Gjest en fin opplevelse]

Jeg satt hos min bestemor da hun døde, hun hadde vært syk en tid.

Livet er engang sånn at vi alle skal dø, og jeg må si at jeg synes det var en fin opplevelse ..... nå i ettertid kunne jeg ønsket at jeg hadde hatt en seng ved siden av henne slik at jeg kunne ligge å holde rundt henne idet hun åndet ut ..... jeg holdt henne i hendene, jeg snakket og snakket om alle de fine opplevelsene vi hadde hatt sammen (hun var ikke ved bevissthet, men jeg håper hun hørte meg), jeg gråt, jeg lo, jeg fortalte henne hvor glad i henne jeg var osv.

Hun døde på en lørdag, begravelsesagenten stelte henne på mandag, han kom ut til oss nærmeste som var der, vi som skulle følge likbilen til kirken/bårehuset, at vi kunne inn å se før vi skulle skru på lokket ..... vel da var bestemor VELDIG forandret ..... heldigvis så er det ikke det synet jeg har igjen i hodet etter henne.

Som flere skriver her, så kommer det an på hvordan folk dør, jeg har mistet flere venner i ulykker, der har jeg ikke vært med for å se ..... og de som var der sa at det var tøft. Selv om de blir stelt og sminket etter alle kunsters regler, så er det allikevel noe som er "galt".

Jeg så et TV-program om noen som mistet babyen sin like etter fødselen, de hadde babyen hos seg helt til begravelsen ..... vet ikke jeg, ..... joda det er helt sikkert en fin måte å si farvel på ...... kjenner også noen som mistet sin datter på 13 år, hun lå hjemme i kisten i flere dager ...... sikkert godt å tenke på for foreldrene i ettertid.

[fresja]

Til tross for at jeg tilhører den eldre garde her, har jeg aldri sett døde. Da jeg var barn, var det ikke vanlig at barna så de døde. Når noen har dødt senere, har jeg vært så langt borte, at jeg har ikke vært med på båreandakt el.l.

Da min far døde fikk det ene barnebarnet, en jente på 5 år, være med å stelle bestefar, og det tror jeg ikke hun tok skade av.

[Pappa Bjørn]

Det er ikke så lenge siden Morfaren min døde. Da satt jeg ved sengen og holdt ham i hånden mens pusten gikk saktere og saktere til den stoppet. Etterpå kom vi inn og vi se ham da han var vasket og stelt, det var levende lys på bordet og deempet lys i rommet.

Det å få være der til siste slutt samt en så fin avslutning gjorde det hele lettere. Det at man får siste inntrykk av en person som er stellet og ser ut som han sover var fint etter å ha sett sammen mennesket svært syk timer og dager i forveien.

[naiv]

Jeg har sett to stykker som var døde. Jeg synes de så fredelig, men også veldig sårbare ut. De hadde selvsagt mistet all mulighet til makt over sitt eget legeme. De var fullt og helt prisgitt utenforstående krefter.

[andungen]

Jeg så min mor etter at hun døde. Var bare inne i rommet, følte egentlig ikke så veldig mye. Det var jo ikke henne, hun så helt misfarget og rar ut etter å ha fått masse cellegift i ukene før hun døde. Lot ikke sønnen min se henne, han var fire år når det skjedde. Vi liker best å huske henne gjennom bilder.

Jeg var på "syning" dagen før min mors begravelse. Den ubehagelige følelsen sitter igjen fremdeles, og jeg ville ikke gjort det om igjen.

Første og siste gang for meg.

[Lillemus]

Jeg så min svigermor 1 1/2 døgn etter at hun døde og hun så egentlig ikke så annerledes ut, men veldig stiv selvfølgelig.

Det var mye verre å se min lille nevø som aldri fikk leve, han døde i sin mors liv, men hun måtte føde ham. Jeg fikk se ham ett (eller var det to?) døgn etterpå. Det var som å se en voksdukke. Jeg strøk mye på ham og kysset ham på håret husker jeg.

Ingen av de tilfellene har gitt meg traumer av noe slag.