Når venninner er uenige om barneoppdragelse

[henny]

Hadde en samtale med min beste venninne på telefonen for en uke siden. I alle år har vi i grunnen hatt et nokså forskjellig syn på barneoppdragelse.

Jeg har alltid oppfordret mine barn til å være uavhengige. Sånn at når jeg ammet de og de ikke lenger ville ligge rolig ved brystet så sluttet jeg med ammingen og de begynte å drikke av kopp eller flaske. Min venninne har da isteden gått og satt seg på et rom helt alene og holdt barna inntill brystet til de kom over "kneika". Med resultat at barna IKKE ville slutte å amme når de da var ett år, og syntes det var deilig å kose med brystet...

Når barna hennes leker med andre kan hun finne på å gå bort og si ting som: Det går vel greit at mamma sitter der borte? Altså at mamma ikke er hos deg hele tiden? Du må ikke begynne å grine da? Hvorpå ungen til slutt BEGYNNER å grine, og så kun vil sitte på fanget. Og så smiler hun og sier at uff -ja - han/hun vil BARE sitte på fanget hele tiden, og er så mammagutt/jente.

Resultat er at hun har en gutt på 7 år som fortsatt ligger i sengen til foreldrene - fordi han tør jo ikke ligge alene stakkars... Ikke kan han tørke seg bak heller, så det gjør hun for han - fordi han synes det er så ekkelt stakkars...

Sånne ting. Mens jeg er stikk motsatt. Ungene har aldri fått sove på mitt rom med mindre de er syke og jeg vil ha mulighet for å passe på de. Utenom det så blir jeg alltid med de tilbake på rommet hvis de våkner om natten. Jeg vil helst at barna skal klare seg godt selv, og kan selvsagt kanskje iblant kreve for mye av de, det prøver jeg å være obs på. Jeg er i full jobb, mens venninnen min er hjemme. Jeg føler alltid at jeg i grunnen må være enig i at det aller beste for barna er selvsagt at mor er hjemme. At det i grunnen er litt barnemishandling at mor jobber. Jeg har aldri sagt henne imot, og har vel sagt meg enig for å slippe å diskutere det.

Men jeg er ikke enig!

Frem til nå så har jeg ikke sagt noe om hva jeg egentlig mener. I redsel for at hun skulle bli fornærmet. Men i samtalen forrige helg greide hun å si at det at sønnen min var så uavhengig og at han har stor tillitt til andre kunne være veldig farlig. For i fremtiden kunne det jo innebær at han havnet i feil miljøer, fordi han var nok lett å lokke....

Og så var det snakk om å savne barna (mine er på ferie med faren i to uker), og hun mente at det var rart jeg ikke savnet de ekstremt mye (jeg savner de jo, men det nytter ikke å grine over det hver dag...), men selvsagt var vel grunnen at hun var jo så mye med sine barn at hun ville selvsagt lengte mye mer. Altså så var jeg ikke knyttet nok til mine barn fordi jeg jobbet. Og dermed ikke en så god mor som henne selvsagt. Da måtte jeg bare legge på, og har ikke snakket med henne siden.

Hva mener dere om dette? Er det jeg som overreagerer? Jeg har alltid respektert henne for at hun er hjemmeværende og har ALDRI kommentert hennes måte å oppdra barna. Det får være hennes greie, men jeg føler at den respekten er ikke gjensidig, fordi hun mener at hun i grunnen har funnet den rette oppskriften....

Ble litt langt, men grubler veldig på hva jeg bør si, om jeg bør si noe i det hele tatt. Følte meg bare så elendig og som skikkelig dårlig mor etter å ha snakket med henne. Etter mange samtaler med samboeren min om dette har jeg kommet frem til at jeg nok ikke er så ille som hun vil ha det til likevel. Og det kan jo hende at sønnen min IKKE blir kriminell bare fordi han er tillitsfull og selvstendig....

[Gjest marshmellow]

Hei henny, jeg vil bare si jeg har lest innlegget og du får min fulle støtte. At venninnen din kommer med sånne stikk til deg er nok fordi hun faktisk ser at dine barn er veltilpassete mennesker, og at dette fikser du bra -enda du er i full jobb.

Vi har en liknende mor som du beskriver i familien -barnet hennes på 7 år er veldig utrygg, og gråter for det meste. Hun får alt for mange valg, f.eks om de skal gå i familieselskap en dag eller ikke, det får barnet bestemme for at det ikke skal bli gråt -resultatet er at barnet griner i timesvis når de så kommer. Foreldrene lar ikke barnet tilbringe tid med besteforeldrene, knapt nok når de er med, og aldri på besøk alene. Forklaringen er at ***** ikke tør, men det er moren som har gjort barnet totalt avhengig av seg selv. Noe som er veldig trist og opprørende å være vitne til -og jeg har tenkt på barnevernet mang en gang når jeg ser hvordan moren hindrer barnet i å ha normal omgang med familie og venner, eller bare det å gjøre normale ting sammen.

Vi har ennå ikke barn selv, men det er da logisk at barn trenger å lære seg å være selvstendige, i en trygg ramme, selvfølgelig. Og de skal ikke ta slike valg som beskrevet over, og som du beskriver venninnen din også gjør ("er det greit at mamma sitter der borte" -man sier da bare "jeg sitter her borte"!).

Jeg synes det høres ut som om dere takler oppdragelsen på en ypperlig måte. Fordi venninnen din er hjemmeværende og du jobber, har nok hun mye mer av sin identitet i det at hun er mor -og kritiserer dermed alle som ikke gjør det som henne. At resultatet er vellykket har antakelig sunket inn hos henne også, og det er kanskje ikke så lett å takle.

Å lære barnet å være veldig skeptisk til alle mennesker (inkl. familie, som i "vårt" tilfelle) er jeg veldig i mot, hvordan skal det barnet kunne glede seg over livet da? Aldri tøre noenting, det livet ville ikke jeg hatt.

Så objektivt sett er det du som er den mest "vellykkete" moren av dere to slik du fremstiller det her i alle fall

[Gjest barn kan väre ugreie..]

jeg er helt enig med deg, man skal ALDRIG kommentere hvordan en mor oppdrar sine barn, det blir alltid feil.

men jeg er enig med deg i mye her, det må vel väre mye bedre å oppdra sitt barn så de klarer å ta seg fram her i verden ut en å ha mor bak seg hele tiden.

hvordan går det med barna hennes på skolen? vet jo av erfaring at barn kan väre slemme, ja grusomme, mot andre barn. trenger jo ikke å gå lengre enn til meg selv når jeg gikk på barne skolen. vi var ikke snille mot mamma jente/gutt den gangen nei. de fikk jammen gjennomgå.

man eier jo ikke barna sine, men tar del i demmes liv, og pröver å oppdra dem på en slik måte at de skal klare å leve ute i denne ikke fult så snille verdenen her.

jeg hadde mamma hjemme til jeg var 11-12 år, men jeg fikk jammen ikke sydd puter under armene (födt 1980). fikk jeg juling av en i leke kassa, burde jeg ikke komme å sladre til mamma eller pappa. det fikk jeg ordne opp selv. så da gikk jeg til bake og ga litt juling.

det er en töff verden vi lever i, og "puddinger" blir ikke så godt likt på barne/ungdomsskole, og det er jo egentlig en herlig tid, men ikke hvis du blir mobbet.

ja ja, det her ble rotete, men håper at du forstår noe.

og du er sikkert ikke noen dårlig mor, bare vil barna det beste her i livet

hold deg for god til å slenge noe til ho, ikke fall ned på hennes nivå.

så lenge du vet selv at du gjör det som er riktig for barna dine.

ha en videre fin dag

[henny]

Hei henny, jeg vil bare si jeg har lest innlegget og du får min fulle støtte. At venninnen din kommer med sånne stikk til deg er nok fordi hun faktisk ser at dine barn er veltilpassete mennesker, og at dette fikser du bra -enda du er i full jobb.

Vi har en liknende mor som du beskriver i familien -barnet hennes på 7 år er veldig utrygg, og gråter for det meste. Hun får alt for mange valg, f.eks om de skal gå i familieselskap en dag eller ikke, det får barnet bestemme for at det ikke skal bli gråt -resultatet er at barnet griner i timesvis når de så kommer. Foreldrene lar ikke barnet tilbringe tid med besteforeldrene, knapt nok når de er med, og aldri på besøk alene. Forklaringen er at ***** ikke tør, men det er moren som har gjort barnet totalt avhengig av seg selv. Noe som er veldig trist og opprørende å være vitne til -og jeg har tenkt på barnevernet mang en gang når jeg ser hvordan moren hindrer barnet i å ha normal omgang med familie og venner, eller bare det å gjøre normale ting sammen.

Vi har ennå ikke barn selv, men det er da logisk at barn trenger å lære seg å være selvstendige, i en trygg ramme, selvfølgelig. Og de skal ikke ta slike valg som beskrevet over, og som du beskriver venninnen din også gjør ("er det greit at mamma sitter der borte" -man sier da bare "jeg sitter her borte"!).

Jeg synes det høres ut som om dere takler oppdragelsen på en ypperlig måte. Fordi venninnen din er hjemmeværende og du jobber, har nok hun mye mer av sin identitet i det at hun er mor -og kritiserer dermed alle som ikke gjør det som henne. At resultatet er vellykket har antakelig sunket inn hos henne også, og det er kanskje ikke så lett å takle.

Å lære barnet å være veldig skeptisk til alle mennesker (inkl. familie, som i "vårt" tilfelle) er jeg veldig i mot, hvordan skal det barnet kunne glede seg over livet da? Aldri tøre noenting, det livet ville ikke jeg hatt.

Så objektivt sett er det du som er den mest "vellykkete" moren av dere to slik du fremstiller det her i alle fall

Takk for innlegg. Kjenner faktisk igjen den situasjonen med valg. Hun gjør akkurat det samme, og i en periode tror jeg ikke sønnen var til å leve med, fordi han ble jo kjempevrang og vanskelig nettopp fordi ingen faste rammer var satt av henne. Istedenfor å si i dag skal vi ha spaghetti til middag, så var det alltid hva vil DU ha til middag? Og dette gjaldt på alle områder, og til slutt ble det fryktelig vanskelig å få gjort noe, for han klarte ikke å bestemme seg!

Men det er langt fra så ille som det du beskriver, heldigvis!

[Gjest vanskelig tema]

Hva med å si noe sånt som at dere har totalt ulikt syn på barneoppdragelse, og nok aldri blir enig på det feltet. Du gjør det du føler er riktig, og hun gjør det hun føler er riktig. Forsøk å slutte med å forsøke å oppdra hverandre.

For øvrig så praktiserer jeg din form for oppdragelse, og synes hver eneste selvstendige ting mine barn gjør er et fremskritt og seier! Og jeg koser meg når barna er hos sin far. Ikke skjems jeg over det heller, fordi jeg vet at barna ikke lider noen nød.

[henny]

jeg er helt enig med deg, man skal ALDRIG kommentere hvordan en mor oppdrar sine barn, det blir alltid feil.

men jeg er enig med deg i mye her, det må vel väre mye bedre å oppdra sitt barn så de klarer å ta seg fram her i verden ut en å ha mor bak seg hele tiden.

hvordan går det med barna hennes på skolen? vet jo av erfaring at barn kan väre slemme, ja grusomme, mot andre barn. trenger jo ikke å gå lengre enn til meg selv når jeg gikk på barne skolen. vi var ikke snille mot mamma jente/gutt den gangen nei. de fikk jammen gjennomgå.

man eier jo ikke barna sine, men tar del i demmes liv, og pröver å oppdra dem på en slik måte at de skal klare å leve ute i denne ikke fult så snille verdenen her.

jeg hadde mamma hjemme til jeg var 11-12 år, men jeg fikk jammen ikke sydd puter under armene (födt 1980). fikk jeg juling av en i leke kassa, burde jeg ikke komme å sladre til mamma eller pappa. det fikk jeg ordne opp selv. så da gikk jeg til bake og ga litt juling.

det er en töff verden vi lever i, og "puddinger" blir ikke så godt likt på barne/ungdomsskole, og det er jo egentlig en herlig tid, men ikke hvis du blir mobbet.

ja ja, det her ble rotete, men håper at du forstår noe.

og du er sikkert ikke noen dårlig mor, bare vil barna det beste her i livet

hold deg for god til å slenge noe til ho, ikke fall ned på hennes nivå.

så lenge du vet selv at du gjör det som er riktig for barna dine.

ha en videre fin dag

Takk for svar, er enig i det du skriver. Det som jeg blir mest usikker av noen ganger er at hun mener det at min sønn forteller så lite om hva som skjer i livet hans og hva han tenker på at det må være noe galt. Spesielt var det i forbindelse med skilsmisse, hvor han jo sikkert var lei seg men ikke akkurat gikk rundt og var deprimert hele tiden.

Mens jeg tror han er en helt vanlig syv-åring som har masse ting som foregår i hodet sitt, og selv om han snakket om skilsmissen iblant, så var det liksom ikke like interessant som å snakke om dataspill...

Dette tok hun som et veldig tydelig tegn på at han var traumatisert og ikke orket å snakke om det. Mens jeg ikke begynte å tenke på det før hun sa det.

I ettertid har jeg lært å ikke prøve å "mane" frem følelser hos ungene bare fordi jeg mener at det er noe de "bør" føle. Man skal selvsagt være obs på hvordan de har det og jeg prøver å plukke opp om han er lei seg. Men jeg vil ikke legge ord i munne på han slik jeg føler hun gjør med sine barn.

Hun kan si ting som: Er det fordi du lengter veldig etter pappa at du var ulydig nå (mannen hennes reiser en del med jobben)? Hvorpå ungen nikker og selvsagt sier det HVER gang han er ulydig, for han vet jo at det er det som skal til for at han skal slippe å få kjeft...

På råd fra deg skal jeg ikke si noe om dette, men i fremtiden faktisk fortelle hva jeg egentlig mener hvis hun sier noe slikt igjen, istedenfor å bare jatte med og bli lei meg.

[henny]

Hva med å si noe sånt som at dere har totalt ulikt syn på barneoppdragelse, og nok aldri blir enig på det feltet. Du gjør det du føler er riktig, og hun gjør det hun føler er riktig. Forsøk å slutte med å forsøke å oppdra hverandre.

For øvrig så praktiserer jeg din form for oppdragelse, og synes hver eneste selvstendige ting mine barn gjør er et fremskritt og seier! Og jeg koser meg når barna er hos sin far. Ikke skjems jeg over det heller, fordi jeg vet at barna ikke lider noen nød.

Takk for det. Ja, må nok bare være mer tydelig på at ingen av oss bør blande seg i den andres oppdragelse.

Og det har vært ganske deilig å ha litt fri, men nå kommer de snart hjem og det gleder jeg meg veldig til! :-)

[Gjest gomle]

Det virker som du har dårlig samvittighet over hvordan du håndterer barnet ditt, hvorfor har du det? Du må ta dine valg, og din venninne må ta sine, det finnes ingen fasit på barneoppdragelse. (antagelig ville en mellomting mellom dere vært der beste?) Jeg forstår hvor irriterende slike "bedrevitere" kan være, men du får heve deg over det, og stå for de valg du selv har tat med hensyn til barneoppdragelse. Og, som sagt, det finnes ingen fasit eller undersøkelser som viser at å være hjemme er bedre enn å være i barnehage, eller omvendt, så du må nok bare stole på din egen dømmekraft. Og selvsagt kan du si imot din venninne, så lenge du sier ting med en litt blid stemme tar du brodden av det verste. Men det høres jo ikke ut til at dere har så mye til felles da?

[petter smart]

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg leser innlegget ditt.

Mest gråte, da jeg synes veldig synd på barna hennes. De vil garantert få store problemer senere i livet. Hun kan jo ikke være der for dem hele tiden. Kanskje de ender opp med å bo hjemme til hun dør.

Synes faktisk det du skriver om grenser til barnemishandling. Å gjøre mammadalter av ungene er ikke å gjøre dem en tjeneste.

Å sove i samme seng som foreldrene i en alder av 7 år høres helt horribelt ut. Hva sier mannen hennes til dette? De får jo ikke noe privatliv på denne måten.

At hun i tillegg antyder at du er en dårlig mor viser at dette er en person med lite selvinnsikt og som vet lite om livets realiteter. Mulig hun går sånn opp i rollen som mor da hun ikke har noe liv utenom. Hun lever gjennom barna og holder dem nære for at de ikke skal bli frie mennesker som forlater henne.

Si at dere ikke bør snakke om oppdragelse og at du ikke tolererer å bli kallt en dårlig mor. I alle fall ikke av henne.

[henny]

Det virker som du har dårlig samvittighet over hvordan du håndterer barnet ditt, hvorfor har du det? Du må ta dine valg, og din venninne må ta sine, det finnes ingen fasit på barneoppdragelse. (antagelig ville en mellomting mellom dere vært der beste?) Jeg forstår hvor irriterende slike "bedrevitere" kan være, men du får heve deg over det, og stå for de valg du selv har tat med hensyn til barneoppdragelse. Og, som sagt, det finnes ingen fasit eller undersøkelser som viser at å være hjemme er bedre enn å være i barnehage, eller omvendt, så du må nok bare stole på din egen dømmekraft. Og selvsagt kan du si imot din venninne, så lenge du sier ting med en litt blid stemme tar du brodden av det verste. Men det høres jo ikke ut til at dere har så mye til felles da?

:-) nei, det kan du si...

[henny]

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når jeg leser innlegget ditt.

Mest gråte, da jeg synes veldig synd på barna hennes. De vil garantert få store problemer senere i livet. Hun kan jo ikke være der for dem hele tiden. Kanskje de ender opp med å bo hjemme til hun dør.

Synes faktisk det du skriver om grenser til barnemishandling. Å gjøre mammadalter av ungene er ikke å gjøre dem en tjeneste.

Å sove i samme seng som foreldrene i en alder av 7 år høres helt horribelt ut. Hva sier mannen hennes til dette? De får jo ikke noe privatliv på denne måten.

At hun i tillegg antyder at du er en dårlig mor viser at dette er en person med lite selvinnsikt og som vet lite om livets realiteter. Mulig hun går sånn opp i rollen som mor da hun ikke har noe liv utenom. Hun lever gjennom barna og holder dem nære for at de ikke skal bli frie mennesker som forlater henne.

Si at dere ikke bør snakke om oppdragelse og at du ikke tolererer å bli kallt en dårlig mor. I alle fall ikke av henne.

Ja, det er nok på tide å si klart fra om hvor jeg står, og at jeg liker å jobbe og ikke minst trenger vi penger for å leve da... Men jeg synes det er helt flott at man velger å være hjemme med barna også.

Vil ikke si det er barnemishandling akkurat, men det er nok et behov for å være den viktigste personen i verden for ungene, og hvis hun ikke er det vil det være fælt for henne.

Ifølge henne og mannen hennes har de et helt fantastisk sexliv med sex hver dag, flere ganger daglig, men ikke nødvendigvis i sengen da, så sånn sett gjør det ikke noe at sønnen sover hos de.

For min del hadde det vært fysisk umulig å ha ungene i sengen hver natt, for de lager så mange rare lyder og sparker sånn at jeg får ikke sove ett gram når de er i sengen min! :-) Da må jeg si meg mye mer fornøyd med samboer som sover stille og rolig og ikke sparker meg så veldig mye i hvert fall...

[petter smart]

Ja, det er nok på tide å si klart fra om hvor jeg står, og at jeg liker å jobbe og ikke minst trenger vi penger for å leve da... Men jeg synes det er helt flott at man velger å være hjemme med barna også.

Vil ikke si det er barnemishandling akkurat, men det er nok et behov for å være den viktigste personen i verden for ungene, og hvis hun ikke er det vil det være fælt for henne.

Ifølge henne og mannen hennes har de et helt fantastisk sexliv med sex hver dag, flere ganger daglig, men ikke nødvendigvis i sengen da, så sånn sett gjør det ikke noe at sønnen sover hos de.

For min del hadde det vært fysisk umulig å ha ungene i sengen hver natt, for de lager så mange rare lyder og sparker sånn at jeg får ikke sove ett gram når de er i sengen min! :-) Da må jeg si meg mye mer fornøyd med samboer som sover stille og rolig og ikke sparker meg så veldig mye i hvert fall...

Det virker jo som om hun kanskje har litt dårlig samvittighet siden hun hele tiden må fortelle alle hvilken god mor hun er, og rakke ned på de som gjør det annerledes.

Jeg tror ikke barn har godt av for mye kontakt med sine foreldre. De må lære å bli uavhengige vesener som kan klare seg selv også.

Og når vi snakker om urolige mennesker i senga, var en gang sammen med ei som ofte la seg oppå meg om natta for å sove. Da var det kjekt å våkne neste morgen, hadde ikke vondt en plass da nei.

[Snask]

Det kan jo bere barnemishandling å ha mamma gåande heime òg... Det har eg sett fleire gongar!

[Lillemus]

Minner meg et slektsstevne jeg var på for flere år siden. Der var det en jentunge i 9-10-årsalderen som var den mest uselvstendige mammadalten jeg noen gang har sett. Bare en av de andre ungene kom borti henne der de løp rundt så hylte hun:"Mamma! Mamma!" og var borte i fanget og fikk trøst. Det var like før jeg (og flere av de andre) tok tak i ungene og kylte henne bort til andre og ba henne ordne opp selv. )

Å gjøre mammadalter av ungene er forkastelig og det er synd på ungene. Slike mødre har et udekket behov for oppmerksomhet og et kontrollbehov de ikke klarer å få utløp for på annen måte enn å knytte ungen usundt mye til seg.

Vet om et tilfelle med en mor og en voksen datter som har et så tett forhold at det etter min (og flere andres) mening ikke er sundt. Når har datteren også fått en datter og den ungen kommer aldri til å gå i noen barnehage, kommer vel ikke til å få søsken og jeg er stygt redd hun kommer til å bli aldeles uspiselig etterhvert...

[Gjest fra sine]

Jeg er vel en mellomting mellom dere tenker jeg..

Synes forøvrig det er koselig å ha ungene inne på vårt rom når de er små.

Sex foregår ikke i senga eller på kveldstid her i heimen allikevel.

*knis*

[nöytrala]

Takk for svar, er enig i det du skriver. Det som jeg blir mest usikker av noen ganger er at hun mener det at min sønn forteller så lite om hva som skjer i livet hans og hva han tenker på at det må være noe galt. Spesielt var det i forbindelse med skilsmisse, hvor han jo sikkert var lei seg men ikke akkurat gikk rundt og var deprimert hele tiden.

Mens jeg tror han er en helt vanlig syv-åring som har masse ting som foregår i hodet sitt, og selv om han snakket om skilsmissen iblant, så var det liksom ikke like interessant som å snakke om dataspill...

Dette tok hun som et veldig tydelig tegn på at han var traumatisert og ikke orket å snakke om det. Mens jeg ikke begynte å tenke på det før hun sa det.

I ettertid har jeg lært å ikke prøve å "mane" frem følelser hos ungene bare fordi jeg mener at det er noe de "bør" føle. Man skal selvsagt være obs på hvordan de har det og jeg prøver å plukke opp om han er lei seg. Men jeg vil ikke legge ord i munne på han slik jeg føler hun gjør med sine barn.

Hun kan si ting som: Er det fordi du lengter veldig etter pappa at du var ulydig nå (mannen hennes reiser en del med jobben)? Hvorpå ungen nikker og selvsagt sier det HVER gang han er ulydig, for han vet jo at det er det som skal til for at han skal slippe å få kjeft...

På råd fra deg skal jeg ikke si noe om dette, men i fremtiden faktisk fortelle hva jeg egentlig mener hvis hun sier noe slikt igjen, istedenfor å bare jatte med og bli lei meg.

herregud, man kan da ikke legge ordene så til de grader i munn på barnet?!

barn er jo ikke dumme, og utnytter så godt de kan, og her har han jo en god unnskyldning.

og det er vel ikke så mange små barn som har tid til å sette seg ned å snakke alvor med mor?

det må jo väre et få tall.

barn har mye i tankene, og de skifter kontinuerlig.

men som du skriver, at du passer jo på hvis det er et eller annet med barnet.

jeg synes din veninne burde skjerpe seg.

ja si din mening til ho, så kansje ho lärer seg og holde munn!

men som jeg skrev för, man må ALDRIG klage på en mor hvordan hun oppdrar sine barn. det blir ALLTID feil.

lykke til med din veninne, og ikke bry deg noe om ho (selv om det er lett for meg å si).