Har en venninne som jobber

[Gjest Oppgitt venninne.]

på et sosialkontor. Der hjelper hun bl.a familier med å finne kommunal bolig.

Når jeg er på besøk hos henne så sitter hun og forteller masse om klientene sine. Hvor de bor og hvor hun leter etter bolig til dem. Er ikke bare det at hun nevner klientene, men hun nevner navn også. Både fornavn og etternavn. Dette har jo ikke hun lov til så jeg har sagt til henne at hun må være forsiktig med hvem hun slarver til for kommer dette ut som hun sitter og forteller så har ikke hun noen jobb lengre.

Hva ville dere gjort i denne situasjonen?

[Paloma]

Jeg ville sagt: Uff, nei nå snakker vi om noe hyggeligere...

Eller; uff, nei dette har jeg ikke lyst til å vite om..

Bare skift tema..

[Snøfrisk]

Det er svært alvorlig å bryte taushetsplikten sin, så denne personen bør få klar beskjed om å gå seg selv nøye etter i sømmene! Det virker jo ikke som om det er noen engangs forsnakkelse heller.... Ei heller ikke at en glemmer seg litt.....

Nå er det jo egentlig ikke ditt problem, og mange vil nok finne det som et dilemma å skulle si i fra, spesielt siden det er en venninne. Derfor er jeg i så måte enig med Paloma.

Vi kan alle komme i den situasjonen at taushetsplikten er en trygghet for oss, så hva med å vinkle det slik til henne? Men at det kan være interesant å høre om generelle situasjoner for å få kunnskap om systemet (vise interesse i.f.h.t. hennes yrke).

Her handler det om å ha respekt for andre mennesker som kanskje ikke har det så greitt. Huske på at vi alle er verdifulle og har rett på beskyttelse (iallfall i Norge)!

At en har behov for å snakke om arbeidet sitt er en helt o.k. sak, men da må en snakke anonymisert! I enkelte yrker kan en kanskje ikke tillate seg så mye snakk utenom jobben heller!

Hadde jeg kommet i den situasjonen at noen hadde brutt taushetsplikten sin overfor meg (etter gjeldende reglemang altså), hadde jeg ikke nølt med anmeldelse!

[Gjest Oppgitt venninne.]

Det er svært alvorlig å bryte taushetsplikten sin, så denne personen bør få klar beskjed om å gå seg selv nøye etter i sømmene! Det virker jo ikke som om det er noen engangs forsnakkelse heller.... Ei heller ikke at en glemmer seg litt.....

Nå er det jo egentlig ikke ditt problem, og mange vil nok finne det som et dilemma å skulle si i fra, spesielt siden det er en venninne. Derfor er jeg i så måte enig med Paloma.

Vi kan alle komme i den situasjonen at taushetsplikten er en trygghet for oss, så hva med å vinkle det slik til henne? Men at det kan være interesant å høre om generelle situasjoner for å få kunnskap om systemet (vise interesse i.f.h.t. hennes yrke).

Her handler det om å ha respekt for andre mennesker som kanskje ikke har det så greitt. Huske på at vi alle er verdifulle og har rett på beskyttelse (iallfall i Norge)!

At en har behov for å snakke om arbeidet sitt er en helt o.k. sak, men da må en snakke anonymisert! I enkelte yrker kan en kanskje ikke tillate seg så mye snakk utenom jobben heller!

Hadde jeg kommet i den situasjonen at noen hadde brutt taushetsplikten sin overfor meg (etter gjeldende reglemang altså), hadde jeg ikke nølt med anmeldelse!

Jeg har sagt det til henne flere ganger at hun må være forsiktig med hvem hun forteller dette til. Det er liksom vær gang vi er sammen så sier hun ett eller annet om klientene sine. Selv om jeg snakker om noe annet så kommer hun alltid tilbake til dette med jobben sin.

Hvis jeg hadde hatt behov for sosialhjelp eller noe så ville ikke jeg hatt henne som kurator det er nå helt sikkert.