negativ venninne

[Gjest forbimes]

Har en venninne som jeg har gjevnlig kontakt med over tlf.

Har kjent henne i en del år,og hun er en type som er svært negativ til det meste i livet sitt.

Det går mye på kjærlighets og mannfolkproblem.

Jeg skjønner jo at hun har behov for å prate om det som opptar henne i hverdagen,og at ting kan være vanskelig.

Men alle har jo sitt å stri med,og det vil ikke dermed si at det hele tiden blir tatt opp med alle venninnene mine til en hver tid.

Jeg er vel en type som prøver å ordne opp i problemene mine uten at jeg nødvendigvis må dele alle bekymringer med andre.

Min venninne sier at andre hun kjenner ofte trekker seg tilbake når hun ikke har det så greit,og at de på en måte avslutter samtalen tidligere når de må høre på bekymringer og problemer.

Det samme går ofte igjen.

Er det slik at folk generelt ikke like å ta del i andres problemer for ofte?

Hun har også fått komentarer om at de ser seg lei av å høre på henne til tider.

Hvordan tenker andre om slikt,er det deprimerende og kjedelig å ha slike venninner?

Og er det hyggeligere å tilbringe tiden sammen med personer som er positive og fornøyde med tilværelsen?

Dette er jo ting som opptar henne,og en bør vel ta seg tid og lytte hvis det er behov for det?

[Gjest lis@bet]

Man blir jo lei av å høre på et annet menneske klage hvis det aldri fører til en bedring.

Dere gir sikkert små tips og støttebemerkninger underveis, og det kommer jo litt an på hvordan hun responderer på disse. Om hun avfeier det som håpløst, er det nok ikke lenge man gidder å sitte der og høre på gnål.

Det er slitsomt med negative mennesker. Og det er _hun_ som har et problem, det blir ikke bedre av at noen sitter og hører på hvis hun ikke gjør noe med det selv.

Jeg hadde en slik venninne, alt avhang av om hun var i godt eller dårlig humør, det var umulig å muntre henne opp, for var hun sur så var hun sur. Ferdig med det. Da kan du tro jeg følte meg verdsatt som venninne....

Jeg droppet denne venninna etter et års tid.

[tigertrollet]

Et vennskap handler om å gi og ta. Man lytter til hverandre i medgang og motgang, gir råd, og forventer det samme igjen.

Noen må bare klage uansett hvor bra de har det, og noen tar ikke tak i problemer men blir i klagesonen.

Negative personer tapper deg for energi og trenger ærlig talt å bli ristet skikkelig innimellom for å komme ut av det negative sporet og se seg selv i annet lys.

Hvis hun har fått kommentarer på at hun klager for mye bør hun selvsagt ta det til seg og begrense seg, ikke la det være opp til venner å begrense henne!

Jeg har også slike venninner, og jeg må si at jeg prioriterer de andre hvor det er mer likevekt i forholdet og hvor de er mer positivt innstillt.

Jeg har funnet ut at hvis det er noe man synes er feil med "alle" andre enn seg selv, ja, da er det en selv som har problemet.

Selvsagt så lytter man til hverandre om problemer, men jeg merker at jeg har lav toleranse for f.eks. kjærlighetsproblemer hvor personer bare klager og ikke gjør noe med det. Det er ens rett å si i fra at nå får du gjøre noe med det, etter min mening.

[Gjest støttestein]

Jeg har en venninne som er likedan. Hun er i tillegg nevrotisk, og jeg mistenker henne for å ha både den ene og den andre personlighetsforstyrrelsen. Hun har hatt utallige venner som hun har "brukt opp" - hun ser det som at de har sviktet henne.

Det er umåtelig synd i henne, fordi hun alltid er uheldig med kjærestene sine osv osv.

Jeg forsøker å "skjenne" på henne, og forklare henne at hun blir nødt til å rydde opp i sine egne mønster (ubevisst falle for psykopater/drittsekker, gang på gang), men dette vil hun selvsagt ikke høre noe om. Ei heller vil hun gjenoppta kontakt med psykolog.

Jeg tror man kan bli "avhengig" av å være ulykkelig - man kan bli hekta på smerte, og den oppmerksomheten man påberoper seg når man har det vondt.

Jeg kan ikke tvinge henne til å oppsøke den hjelpen hun virkelig trenger for å endre kurs.

Men jeg kan bestemme om jeg gidder å ta telefonen midt på natten. Jeg kan også bestemme om jeg skal "si det som det er" i stedet for å nikke og si ja og ha hver gang hun syter. Jeg minner henne hele tiden på om at hun selv har ansvar for de valg hun tar i livet, og at hun må jobbe med å være mer kritisk til disse valgene.

Jeg tror faktisk hun setter pris på at hun har noen som kan sette henne på plass, i stedet for å la henne lulle seg inn i selvmedlidenheten. Jeg er jo her for henne, uansett, og gjør så godt jeg kan for å hjelpe.

[org]

Jeg har en kamerat med psykiske problemer.

Han mottok følgende råd fra legen sin:"Bruk meg og psykiateren din til dritten, og spar de positive tingene til venner og familie."

Når folk forstår at de har et problem, bør de snarest ta kontakt med fagpersoner, og ikke "misbruke" sitt sosiale nettverk slik mange gjør.

[soleil]

Enig med det org sier.

Hvis du kan motivere henne til å søke profesjonell hjelp, så hadde det antagelig være best for dere begge.

Det tar veldig på et forhold om det bare blir enveiskjøring.

Det er ikke et gjensidig og godt venninneforhold hvis den ene er støttekontakt for den andre.

Hun tar det kanskje som en fornærmelse om du gir henne nummeret til Mental helses hjelpetelefon?

Sett grenser for deg selv. Tror det er best å gjøre ting sammen med deprimerte, ikke bare prate. Gå tur, hogg ved, fiske, sykle, shoppe..

[Dorthe]

Jeg har en kamerat med psykiske problemer.

Han mottok følgende råd fra legen sin:"Bruk meg og psykiateren din til dritten, og spar de positive tingene til venner og familie."

Når folk forstår at de har et problem, bør de snarest ta kontakt med fagpersoner, og ikke "misbruke" sitt sosiale nettverk slik mange gjør.

Men siden snarest ofte betyr et år eller to får å få hjelp, kan det gå på helsa løs noen ganger.