Jeg trenger å høre fra dere.

[Gjest Ssg]

Idag er jeg det etter en laang fientlig tid med MASSE gråt og depresjon. Mer skuffelse og frustrasjon. Hva gjør man når alt er vakkert og fint og mannen plutselig sier, "Jeg vil ikke ha deg lengre!" Det er BEST vi går våre egne veier... Hva gjør man med sønnen på 2 år og snart 5 måneder, meg gravid i snart 3 måneder og han ikke vil ha oss mere...????? Jeg visste ikke noenting??? Visste bare at dro jeg ut den døra, så var det for EVIG! Benjamin's liv skulle få samme skjebne som mitt, nemlig å bli et skillsmisse barn. Babyen min som var i magen har jeg vært UHYRE bekymret for. Har ikke spist som jeg skulle og drukket heller... Bare grått, grått og atter grått... Hadde du som kvinne i samme situasjon, tilgitt mannen DIN?

[Goliath]

Ikke lett å vite hva det er man skal tilgi her?

Jeg ville jo tro at det finnes litt mer rundt dette enn at "alt er vakkert og fint".

De fleste saker har mer enn bare en side, og her har vi vel knapt hørt din...for ikke å snakke om hans?

[Gjest kroppogsjel]

Hva i all verden skal jeg si som skal få deg til å føle deg bedre? Stakkars deg er det første jeg tenker. For en situasjon å befinne seg i. Jeg føler virkelig med deg!!!!!!

Kanskje du kan prøve å tenke at dersom det har vært mye utrivelig i forholdet ditt, så kan du kanskje få det bedre om litt, på sikt, nå som du vet hva du har å forholde deg til, og at nå slipper du å forholde deg til andre enn deg selv og barna. På den annen side skjønner jeg at det er en veldig fjern tanke i dag.....

Skjønner at dette gjør grusomt vondt- og gravid i tillegg gjør det jo bare verre. Håper du får i deg litt næring til babyen.

Hvis det passer å ønske lykke til, så gjør jeg det.

[mil1365380270]

Ikke lett å vite hva det er man skal tilgi her?

Jeg ville jo tro at det finnes litt mer rundt dette enn at "alt er vakkert og fint".

De fleste saker har mer enn bare en side, og her har vi vel knapt hørt din...for ikke å snakke om hans?

Er alle jenters skrekk å bli forlatt i en sånn situasjon, for det. Uavhengig av hva som forårsaket det...

[Dorthe]

Dette skjer jo omtrent med halvparten av Norges befolkning og de vet hvor vondt det kan være.

Du får ta deg tid til å sørge når du er alene og så får du godta situasjonen etterhvert og starte på et nytt liv alene med ungene.

Lykke til

[Gjest Ssg]

Ikke lett å vite hva det er man skal tilgi her?

Jeg ville jo tro at det finnes litt mer rundt dette enn at "alt er vakkert og fint".

De fleste saker har mer enn bare en side, og her har vi vel knapt hørt din...for ikke å snakke om hans?

Du det begynte med at han var syk og ikke spiste noe. Han ble sykmeldt i en uke og gikk tilbake på jobb. Han har samtidig hengt i sammen med nabojenta som er 12 år. Og jeg har prøvd å si det til han at det er litt merkelig at hun henger seg på han og sier at hun er veldig veldig veldig glad i han...? Jeg er ikke imot vennskap men nå han sender henne mail på kveldene opp til 3 ganger på en time og ga ingen oppmerksomhet til meg og sønnen, da føler jeg det er noe galt. Vi forlovet oss en gang. Han dro på militæret, kom hjem og etter en stund hvor jeg OGSÅ trodde vi var lykkelige, gjorde han det slutt. Jeg skal si at dagen før elsket vi og jeg merket INGENTING galt... Føler han gjorde det samme nå igjen!? Jeg ringte faren, han kom og var KJEMPESUR på han, han sa at dette var IKKE måten han hadde blitt oppdratt på.. Og at HAN måtte se å oppføre seg sivilisert... For hvergang vi spurte han hva han ville, sa han bare at det var best vi gikk våre egne veier. Da han sa det, sa jeg at han KUN snakket for seg selv. For jeg ELSKER HAN! Vet ikke hva det kan være... Etter at faren gikk, ble han forvandlet til normal igjen... Og han sa unnskyld. Jeg tilga han. Jeg er snart gravid i 3 måned nå. Og jeg vet ENDA ikke hvorfor han var slik mot oss??? Ikke anelse... Vetikke? Men en ting er sikkert. Vi reiste på ferie og hadde det KJEMPEFINT. Han var SÅ lykkelig og var takknemlig for denne ferien. Det var i Juli. (slutten) Vi kom hjem og jeg var gravid. Vi har prøvd å bli i over 1 1/2 år. Så begge hoppet av lykke når jeg ble det nå... Jeg skjønner ikke noe. Nå er vi sammem igjen og ALT er akkurat som før???

[Gjest prust]

Du det begynte med at han var syk og ikke spiste noe. Han ble sykmeldt i en uke og gikk tilbake på jobb. Han har samtidig hengt i sammen med nabojenta som er 12 år. Og jeg har prøvd å si det til han at det er litt merkelig at hun henger seg på han og sier at hun er veldig veldig veldig glad i han...? Jeg er ikke imot vennskap men nå han sender henne mail på kveldene opp til 3 ganger på en time og ga ingen oppmerksomhet til meg og sønnen, da føler jeg det er noe galt. Vi forlovet oss en gang. Han dro på militæret, kom hjem og etter en stund hvor jeg OGSÅ trodde vi var lykkelige, gjorde han det slutt. Jeg skal si at dagen før elsket vi og jeg merket INGENTING galt... Føler han gjorde det samme nå igjen!? Jeg ringte faren, han kom og var KJEMPESUR på han, han sa at dette var IKKE måten han hadde blitt oppdratt på.. Og at HAN måtte se å oppføre seg sivilisert... For hvergang vi spurte han hva han ville, sa han bare at det var best vi gikk våre egne veier. Da han sa det, sa jeg at han KUN snakket for seg selv. For jeg ELSKER HAN! Vet ikke hva det kan være... Etter at faren gikk, ble han forvandlet til normal igjen... Og han sa unnskyld. Jeg tilga han. Jeg er snart gravid i 3 måned nå. Og jeg vet ENDA ikke hvorfor han var slik mot oss??? Ikke anelse... Vetikke? Men en ting er sikkert. Vi reiste på ferie og hadde det KJEMPEFINT. Han var SÅ lykkelig og var takknemlig for denne ferien. Det var i Juli. (slutten) Vi kom hjem og jeg var gravid. Vi har prøvd å bli i over 1 1/2 år. Så begge hoppet av lykke når jeg ble det nå... Jeg skjønner ikke noe. Nå er vi sammem igjen og ALT er akkurat som før???

Huff, dette hørtes merkelig ut. Dere må sette dere ned og snakke ordentlig sammen. Prøv å få barnevakt slik at dere ikke trenger å tenke på ham/henne. En hopper ikke rett ut av en familie på den måten, uten forvarsel?!

Virket rart det med den nabojenta!

Håper dere klarer å ordne opp. Ring evt. Familievernkontoret og si at det virkelig er krise, og be om samtale der.

[Dorthe]

Du det begynte med at han var syk og ikke spiste noe. Han ble sykmeldt i en uke og gikk tilbake på jobb. Han har samtidig hengt i sammen med nabojenta som er 12 år. Og jeg har prøvd å si det til han at det er litt merkelig at hun henger seg på han og sier at hun er veldig veldig veldig glad i han...? Jeg er ikke imot vennskap men nå han sender henne mail på kveldene opp til 3 ganger på en time og ga ingen oppmerksomhet til meg og sønnen, da føler jeg det er noe galt. Vi forlovet oss en gang. Han dro på militæret, kom hjem og etter en stund hvor jeg OGSÅ trodde vi var lykkelige, gjorde han det slutt. Jeg skal si at dagen før elsket vi og jeg merket INGENTING galt... Føler han gjorde det samme nå igjen!? Jeg ringte faren, han kom og var KJEMPESUR på han, han sa at dette var IKKE måten han hadde blitt oppdratt på.. Og at HAN måtte se å oppføre seg sivilisert... For hvergang vi spurte han hva han ville, sa han bare at det var best vi gikk våre egne veier. Da han sa det, sa jeg at han KUN snakket for seg selv. For jeg ELSKER HAN! Vet ikke hva det kan være... Etter at faren gikk, ble han forvandlet til normal igjen... Og han sa unnskyld. Jeg tilga han. Jeg er snart gravid i 3 måned nå. Og jeg vet ENDA ikke hvorfor han var slik mot oss??? Ikke anelse... Vetikke? Men en ting er sikkert. Vi reiste på ferie og hadde det KJEMPEFINT. Han var SÅ lykkelig og var takknemlig for denne ferien. Det var i Juli. (slutten) Vi kom hjem og jeg var gravid. Vi har prøvd å bli i over 1 1/2 år. Så begge hoppet av lykke når jeg ble det nå... Jeg skjønner ikke noe. Nå er vi sammem igjen og ALT er akkurat som før???

Sorry, dere må jo være kjempebarnslige begge to. Han henger med nabojenta på 12 år????? og du ringer til faren hans når dere krangler.

Dette må desidert være en spøk.

[Gjest Hjelpes]

Du det begynte med at han var syk og ikke spiste noe. Han ble sykmeldt i en uke og gikk tilbake på jobb. Han har samtidig hengt i sammen med nabojenta som er 12 år. Og jeg har prøvd å si det til han at det er litt merkelig at hun henger seg på han og sier at hun er veldig veldig veldig glad i han...? Jeg er ikke imot vennskap men nå han sender henne mail på kveldene opp til 3 ganger på en time og ga ingen oppmerksomhet til meg og sønnen, da føler jeg det er noe galt. Vi forlovet oss en gang. Han dro på militæret, kom hjem og etter en stund hvor jeg OGSÅ trodde vi var lykkelige, gjorde han det slutt. Jeg skal si at dagen før elsket vi og jeg merket INGENTING galt... Føler han gjorde det samme nå igjen!? Jeg ringte faren, han kom og var KJEMPESUR på han, han sa at dette var IKKE måten han hadde blitt oppdratt på.. Og at HAN måtte se å oppføre seg sivilisert... For hvergang vi spurte han hva han ville, sa han bare at det var best vi gikk våre egne veier. Da han sa det, sa jeg at han KUN snakket for seg selv. For jeg ELSKER HAN! Vet ikke hva det kan være... Etter at faren gikk, ble han forvandlet til normal igjen... Og han sa unnskyld. Jeg tilga han. Jeg er snart gravid i 3 måned nå. Og jeg vet ENDA ikke hvorfor han var slik mot oss??? Ikke anelse... Vetikke? Men en ting er sikkert. Vi reiste på ferie og hadde det KJEMPEFINT. Han var SÅ lykkelig og var takknemlig for denne ferien. Det var i Juli. (slutten) Vi kom hjem og jeg var gravid. Vi har prøvd å bli i over 1 1/2 år. Så begge hoppet av lykke når jeg ble det nå... Jeg skjønner ikke noe. Nå er vi sammem igjen og ALT er akkurat som før???

"Han har samtidig hengt i sammen med nabojenta som er 12 år". Er dette et seriøst innlegg?!

[Gjest Ssg]

Sorry, dere må jo være kjempebarnslige begge to. Han henger med nabojenta på 12 år????? og du ringer til faren hans når dere krangler.

Dette må desidert være en spøk.

spøk for deg kanskje. Skulle kanskje ikke ha skrevet noenting inn på dette da? Trodde bare at kanskje noen der ute kunne få meg på andre tanker. Ja, denne jenta er vår felles venn. Jeg er VELDIG glad i barn og vi spiller ting sammen og snakker sammen men det har jo tatt helt av mellom mannen min og henne da. Han dro og skulle se henne spille kamp, neste dag ringer hun for å spørre om mannen min kan kjøre henne til fotball trening? Da sier jeg Nei, fordi jenta har to foreldre med hver sin bil. Så sender hun mail og spørr om han har bilde til henne? Jeg har bedt mannen være litt forsiktig, fordi barn kan si hva som helst og få litt sprøe ideer. Jeg hadde ikke barndom. Vi var alltid alene hjemme og jeg oppdro mine 2 søsken alene. Vi fikk ikke være barn og måtte gjøre alt selv. Vake våre gene klær. Ikke fikk vi gå på bursdag pga manglende klær og gave. Så det er nok derfor jeg er så barnslig nå. Jeg leker gjemsel, spiller fotball og er frivillig hjelper en gang i uken i barnestue. Har vært det i snart 2 år. Jeg vil selv ha ihvertfall 5 eller 6 barn.

Poenget er at mannen plutselig sa " hadet..."

Og jeg lurer på om det er andre i samme situasjon og om de hadde tilgitt SIN mann?

Jeg mener... Han er det ENESTE jeg har. Han er min andre halvdel... Og hjertet mitt sa hele tiden til meg at etter at vi pratet sammen, kunne vi høre med faren han sin. Han er en meget klok og rettferdig mann. Han sa ting til han og han tenkte seg straks om. Vi er bare 25 og har vært gift i 4 år nå snart. Vi har kjent hverandre i 10 år nå.

Dere får alle ha en god dag videre. Svarer ikke på noe mer, kommer aldri mer inn her... Takk for alle svar

[Gjest forstår det er vanskelig]

Det er nok ikke mye jeg kan si som gjør ting bedre for deg. Det var dårlig gjort av mannen din å dra så brått uten å gi deg tegn på det på forhånd. Sjokket har nok gjort ting værre for deg. Har du prøvd å få han til å forklare ordentlig for deg hva som foregår oppe i hodet hans? Kanskje det toppet seg for han nå i en periode siden dere har to små barn og et tredje på vei? Kanskje han fikk fnatt rett og slett? Mulig at han kommer tilbake når hjernen hans har kommet seg til hektene igjen?

Prøv å få i deg litt næring. Vi er skapt såpass finurlig at babyen gafser til seg næring først og fremst når en er gravid, deretter får mammaen næring. Så babyen går det nok bra med om du har liten matlyst i en liten periode, men for deg selv er det ikke bra. Mammaen må jo ha det bra vet du. Er det noen måte du kan greie å stresse ned littegrann? Er det noe familie som kan være hos deg i den første fasen? Hva med å dra med gubben din på familierådgivning? Kanskje dere da kan få nøstet opp i noe?

lykke til. Føler med deg.

[Gjest Huff&Huff]

Det er nok ikke mye jeg kan si som gjør ting bedre for deg. Det var dårlig gjort av mannen din å dra så brått uten å gi deg tegn på det på forhånd. Sjokket har nok gjort ting værre for deg. Har du prøvd å få han til å forklare ordentlig for deg hva som foregår oppe i hodet hans? Kanskje det toppet seg for han nå i en periode siden dere har to små barn og et tredje på vei? Kanskje han fikk fnatt rett og slett? Mulig at han kommer tilbake når hjernen hans har kommet seg til hektene igjen?

Prøv å få i deg litt næring. Vi er skapt såpass finurlig at babyen gafser til seg næring først og fremst når en er gravid, deretter får mammaen næring. Så babyen går det nok bra med om du har liten matlyst i en liten periode, men for deg selv er det ikke bra. Mammaen må jo ha det bra vet du. Er det noen måte du kan greie å stresse ned littegrann? Er det noe familie som kan være hos deg i den første fasen? Hva med å dra med gubben din på familierådgivning? Kanskje dere da kan få nøstet opp i noe?

lykke til. Føler med deg.

Alt det til ingen nytte...

"Dere får alle ha en god dag videre. Svarer ikke på noe mer, kommer aldri mer inn her... Takk for alle svar

- Ssg"

[serendipity]

spøk for deg kanskje. Skulle kanskje ikke ha skrevet noenting inn på dette da? Trodde bare at kanskje noen der ute kunne få meg på andre tanker. Ja, denne jenta er vår felles venn. Jeg er VELDIG glad i barn og vi spiller ting sammen og snakker sammen men det har jo tatt helt av mellom mannen min og henne da. Han dro og skulle se henne spille kamp, neste dag ringer hun for å spørre om mannen min kan kjøre henne til fotball trening? Da sier jeg Nei, fordi jenta har to foreldre med hver sin bil. Så sender hun mail og spørr om han har bilde til henne? Jeg har bedt mannen være litt forsiktig, fordi barn kan si hva som helst og få litt sprøe ideer. Jeg hadde ikke barndom. Vi var alltid alene hjemme og jeg oppdro mine 2 søsken alene. Vi fikk ikke være barn og måtte gjøre alt selv. Vake våre gene klær. Ikke fikk vi gå på bursdag pga manglende klær og gave. Så det er nok derfor jeg er så barnslig nå. Jeg leker gjemsel, spiller fotball og er frivillig hjelper en gang i uken i barnestue. Har vært det i snart 2 år. Jeg vil selv ha ihvertfall 5 eller 6 barn.

Poenget er at mannen plutselig sa " hadet..."

Og jeg lurer på om det er andre i samme situasjon og om de hadde tilgitt SIN mann?

Jeg mener... Han er det ENESTE jeg har. Han er min andre halvdel... Og hjertet mitt sa hele tiden til meg at etter at vi pratet sammen, kunne vi høre med faren han sin. Han er en meget klok og rettferdig mann. Han sa ting til han og han tenkte seg straks om. Vi er bare 25 og har vært gift i 4 år nå snart. Vi har kjent hverandre i 10 år nå.

Dere får alle ha en god dag videre. Svarer ikke på noe mer, kommer aldri mer inn her... Takk for alle svar

Jeg skjønner ikke helt dette. har jeg "gått glipp av" at han vil ha deg tilbake. For om ikek det så er det jo ikke noe å tilgi!!! Isåfall kan du tilgi han om hundre år og allting er glemt..