Her sitter jeg da....

[hyl1365380564]

Har ikke visst at det var et forum som dette, og er så glad for å endelig ha funnet et sted hvor jeg kan "lesse av" meg litt. Et sted hvor jeg blir forstått?!...hvertfall litt;)

Kjenner meg så igjen i masse av det jeg har lest. Utrolig hvor flinke mange av dere er til å sette ord på følelsene!

Sitter her med en jaget følelse i kroppen. Takler ingen ting. Hadde det så bra,for ikke så altfor lenge siden,og nå...

Er livredd og forbannet,vet ikke hvorfor..ting er som det pleier,barna styrer og mannen jobber og kommer hjem som før.

Tar ikke tlf når noen av mine nærmeste ringer. Jeg bare vet hva de maser om.."har du det bra?"hvordan føler du deg akkuratt nå?"

"Er det bra mellom deg og mannen?"..osv....

Blir sprø!...kjenner det bobler i meg,har lyst å fyke gjennom tlfrøret. Vet at de mener alt godt,men jeg takler det bare ikke!...Alle vet vel at det er noe som er i ferd med å skje,merkelig hvor lite respons jeg får når jeg er alngt nede...og med en gang jeg går over i en "aktiv" fase,skal alle mase!

Problemet er at jeg ikke har svar på spm de stiller,jeg vet ikke hva som gjør at jeg er som jeg er,og jeg vet ikke hva de kan gjøre.

Trenger hjelp...og må nok bite i det sure eple,og ta kontakt med psykologen min igjen.Men takler jeg det?...Vil ikke snakke mer...vil ikke at hun skal få frem den uhyggefølelsen som ligger i meg.

Nå fortiden løper jeg,løper fra alt..."ikke snakk til meg!" er det eneste jeg har lyst å rope!

Mannen vet ikke hva han skal gjøre,han spør og jeg blir SÅ sint. ber han være så snill å la være å mase,men han fortsetter.Han skal kose,HAN trenger kos og nærhet. JEG blir dårlig bare han er borti meg....men hadde ikke hatt problemer om andre menn var borti meg.Forstår ikke noe??! Dette er mannen jeg elsker..og det er han jeg vil ha lengst på avstand. Spør meg selv gjenntatte ganger om jeg kanskje ikke elsker ham,om jeg ikke er i stand til å elske noen. Vil bli elsket,men samtidig ikke...vil ikke at noen skal være glad i meg,de holder meg igjen!

Han sitter hjelpesløs og ser jeg flyr ut av døren,kommer tilbake 2-3 timer seinere...etter å ha gått på tur med full musikk i øra. Da får jeg fred. Jeg kobler ut.

Er så flørtende at det er ekkelt...har ikke kontroll...vil ha alle ,men samtidig ingen?

Høres sikkert helt snål ut nå. Og jeg er nok det også!

Måtte bare få det ut....

Dette er panikkfasen i dagen min...det nærmer seg natta..og det eneste jeg vil er ut og løpe.

Takk til dere som orket å lese!

[Nick68]

Etter å ha lest innlegget ditt forstår jeg litt bedre ei jeg kjenner, - som holder på å bearbeide fortiden.

Takk!!