Åpne døren

[Gjest Zoti]

Sitter her og leser innleggene som står på sidene. Leser om hvordan dere støtter hverandre, hjelper hverandre og er der for hverandre. Leser om smerte, leser om trøst, leser om lysglimt - og håp.

Men også i noen av innleggene om aggresjonen og fornektelsen om hvor farlig sykdommen kan være. Leser om et vanvittig selvhat, som av og til slår ut og blir til rasende meldinger til de som plages med en annen spiseforstyrrelse.

Jo, jeg kjenner igjen aggresjonen. Jeg kjenner til selvhatet som blir så stort at det går ut over andre. Men det er synd, når dere ikke klarer å ta i mot trøst fra noen som forsøker å nå frem, selv om sykdommen deres er anderledes. De fleste som skriver inn her har det ikke så veldig godt med seg selv.

Å skrive om BMI og vekt er farlig, men det kan også være farlig å bli så sint, at man kan skremme andre fra å ta kontakt.

Jeg tenker; når man så tydelig kan lese sinnet og avstanden i innleggene her, hvordan er det da i det virkelige livet? Hvem kan komme nær deg? Hvem tør du åpne deg for? Ingen? Føler du så stor avsky for deg selv at du ikke lar noen høre deg? Føler du at du skal være så slem med deg selv fordi du fortjener å ha det slik? Au, det gjør meg vondt.

Har tenkt lenge på hvordan jeg kan nærme meg dere som har det slik, men er redd. Redd for at dere skal bli sintere, redd for at dere skal få det vondere.

I det virkelige liv, har jeg en nær venninne som er slik. Hun kan plutselig kaste ut stygge meldinger til meg hvis jeg har pyntet meg og er fin en dag. Sjalusi. Det gjør vondt, jeg strutter ikke av selvtillit.

Men jeg tåler det. For av og til åpner hun seg for meg, og til tross for forskjellene i sykdommene våre, så tenker vi mye av det samme, og forstår hva den andre føler.

Hun kan ikke gråte, fortalte hun meg. "Jeg klarer det ikke. Min måte å være sterk på, er å være spydig, å holde andre på avstand."

Stadig nye gutter er med hjem fra byen. Men ingen forhold. Jo, jeg har gjennomskuet henne. Hun føler seg ikke god nok, føler ikke at hun fortjener en, som er bare hennes. Er kjempeforelsket, men klarer aldri å ta kontakt. Klarer aldri å si det. Men neste gang hun er full, drar de hjem sammen igjen.

Eller hun ber dem dra til helvete, fordi hun ikke klarer å fortelle at hun er forelsket.

Det gjør vondt å se slikt. Jeg kjenner henne, jeg er en av de få heldige som vet. Vet hvilket skjønt menneske hun egentlig er.

Vet hvilken fantastisk og ressursrik, pen jente hun er. Jeg forteller henne det. Andre prøver også. Komplementene renner av henne. Hun klarer ikke å høre dem, fordi hun hater seg selv så mye.

Det gjør vondt.

Det gjør vondt å være så uendelig glad i en person, og ønske dem all lykke i livet, og så se, at hun ønsker og søker det motsatte for seg selv.

Men jeg skal fortsette. Jeg skal fortsette å fortelle henne hvem hun virkelig er. Fantastisk og verdifull, en person også hun må lære å elske.

Til dere andre som sliter som henne: Åpne ørene, åpne øynene. Om dere ikke klarer å slå opp døren på vidt gap når noen banker på, så sett den ihvertfall på gløtt.

Lytt, og lær, for dere er så uendelig mye mer verdt, enn det dere forteller dere selv.

Klem, Zoti

[Gjest velvel]

Dette var på mange måter et vakkert innlegg Zoti - men hva med din egen aggresjon? Hvor er den? Hvor er du?

[steinansiktet]

Sitter med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt "zoti"

Og jeg er så enig med deg!

[Camilla]

kjempe bra innlegg..

[cheroke]

vil bare si at jeg er helt enig med deg, og at det var et utrolig bra innlegg.

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære Zoti

Bra innlegg..ta vare på deg selv og dine følelser!

[Gjest Zoti]

Dette var på mange måter et vakkert innlegg Zoti - men hva med din egen aggresjon? Hvor er den? Hvor er du?

Hvor er mine egne følelser? Aggresjonen? Jeg er heldig. Jeg har vært frisk i to år nå, en lang prosess men... Det viktigste etterarbeidet mitt har vært å forstå mine egne følelser.

I begynnelsen gråt jeg forferdelig mye. Når jeg ble veldig glad, sprutet tårene, når jeg så en flott hest på tv fosset de... Ganske komisk, men skjønte at jeg måtte bruke mye tid på å forstå meg selv.

Jeg har ikke så mye aggresjon inne i meg lenger. Jeg jobber mye med mishandlede dyr, og har lært å være tålmodig. Små små skritt...

Hvis jeg blir sint, bruker jeg mye tid på å forstå hvorfor jeg er sint.

Ofte finner jeg ut at sinnet mitt ikke er riktig. Jeg er egentlig lei meg for noe. Eller, hvis sinnet mitt er berettiget, så har jeg mange mennesker jeg kan diskutere det med. Støtte har mye å si...

For et halvt år siden kjente jeg nesten ingen mennesker. Jeg turde ikke slippe dem inn på meg, jo jeg kjente mange, men ikke på riktig måte. En veldig klok dame ga meg et unikt tips; Vær sårbar, og bli usårbar. ( Eller så lenge du er ærlig kan ingen ta deg for noe) Jeg forsøkte å følge tipset hennes. Åpnet meg, fortalte fremmede hva jeg var redd for, når jeg følte meg dum...

Hva skjedde? De begynte å betro meg ting, jeg oppdaget at alle er redde for noe, at ingen er perfekte. Det var min "missing link". Det er menneskelig å feile, blir det sagt, men først da skjønte jeg det. Jeg er trygg i dag, fordi jeg har valgt å gjøre meg selv utrygg.

Hvor er mine følelser?

Jeg tar ofte andres smerte altfor mye innover meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, vil så gjerne strekke ut en hånd, være der for alle som trenger det...

Sliter mye med dårlig samvittighet for alle dem jeg ikke når. Skulle ønske jeg kunne et magisk ord, som gjorde allting bra.

Jeg elsker mennesker skjønner du, dyr også, alt som er levende. Det er menneskene jeg møter, opplevelsene vi deler - på godt og vondt- som gjør livet verdt å leve.

Hvorfor er jeg her når jeg har blitt frisk?

Fordi jeg så gjerne vil trekke opp flere, til den plassen jeg står på i dag...

Takk for at du bryr deg velvel, og takk til alle dere andre som leste innlegget også!

Klem!