trygghet??

[Petroline]

Har derre noen gang følt derrre avhengig av en person?

Når derre har det vanskelig så er det nesten bare den personen som kan dra deg opp igjen?

Når den personen er borte over lengre tid og kommer tilbake så er det nok med et blikk og du ser lyset i tunnelen igjen?

[Anniken79]

Ja, jeg har følt det akkurat sånn mange ganger. Det er veldig godt når den personen er der, men fryktelig vondt når den er borte. Det er fint å ha en slik person, men jeg håper en gang jeg skal klare å leve uten den personen, for det blir så vanskelig når hun ikke er der. Men sånne ting tar tid. Klemz

[Ritva]

Når man går igjennom vanskelige ting i livet så er det alltid godt og trygt å ha en person tilstede i livet som forstår, har innsikt, kan gi oppmerksomhet - som gir det du trenger der og da...som forstår uten ord...og veldig ofte...gir det du trenger og har lengtet etter allerede i mange år. Når man treffer den personen, så kan det føles som en "avhengighet"...og i begynnelsen så er det kanskje det...fordi den personen som du sier, gir deg noe som gjør at du ser lyset i tunnelen...og da jager du etter det...da står den personen for noe du selv leter etter og som du også ønsker å "eie".

Ja, jeg har oxo følt den avhengigheten fordi den personen ga meg så mye annet enn andre i livet mitt da det var veldig tøft. Når vi går igjennom tøffe og vonde ting...så er det godt å ha en person tilstede som er der til støtte og hjelp. Når selvtillit, selvfølelsen er på bånn så er det godt å ha den personen tilstede uansett om det er med blikk eller ord! Min "person" har vært min venn i over 30 år på godt og vondt!

På den andre siden så kan du treffe personer som gir deg noe i de forskjellige faser i livet, som er er til hjelp, men ikke nødvendigvis er med deg i alle fremtidige faser...sånn er det bare:)

I en terapeutisk sammenheng, så kan du kanskje ikke regne med at den personen vil alltid være der, er det en venn/familie så kan du nok regne med at h*n vil alltid være der for deg. Så jeg er nok litt uenig i Anniken som håper hun en gang vil klare å leve uten den personen...men hvis den personen er en nær og kjær, og ikke i faglig tilknyttning, så ser jeg ingen grunn for at den personen ikke kan være tilstede i livet og vil glede seg over alle gode fremskritt du gjør for degselv, slik du vil og ønsker og bli selvstendig i dine egne valg for slik duselv vil at livet ditt skal være og ønsker.

Jeg har blitt totalt avhengig av personer i livet mitt som har gitt meg så mye godt...så mye kjærlighet og omtanke...men det er også personer som jeg bevarer i mitt hjerte som de dyrbareste skatter de er for mitt liv. -Og jeg også selv vet at _jeg_ er det for dem. Jeg er av den gamle skole:), vi trenger hverandre, der kjemien mellom hverandre er tilstede, og der den er tilstede mellom mennesker, så vil den vare livet ut. For meg er det betryggende å vite...Men da må også du kjære Petro, stole på at du betyr også for noen andre...akkurat slik du er!

Noen tanker fra

[Gjest Ingrid26]

Ja kjære petro-venn jeg har opplevd det, og jeg tror det er flere her inne med samme erfaring. Spesielt vi som hver dag lever med et savn og lengsel etter kjærlighet og omsorg fordi vi ikke fikk det av de som skulle gitt oss det ubetinget, så tror jeg at når man først får oppleve det _å bli sett_, bli sett for den personen man er, så blir det i seg selv et "lys i tunnelen". Og i så måte så blir den personen som _ser deg_, bryr seg om deg, forstår deg, gir deg trygghet, kjærlighet og varme den viktigste personen i ens liv på mange måter. Nettopp fordi den personen hjelper deg med å holde på håpet om en bedre fremtid og troen på deg selv - at du er verdifull som den du er!!!

For meg er denne personen i mitt liv det vakreste menneske her på jorden.

Jeg gråter hver dag fordi jeg savner "mitt lys i tunnelen", det er vondt når den personen er borte over lengre perioder... Men slik vil det nødvendigvis være av og til, det er vondt, men da må du tenke på alt det gode den personen har gitt deg/gir deg og gjemme det i ditt hjerte og din sjel, og prøv petro å hente det fram når du ikke har det godt. Det er ikke lett, jeg sier ikke det. Men livet er ikke lett. Og til syvende og sist så er vi ganske så alene om å måtte ta vare på oss selv...nå som vi er blitt voksne...For min egen del så tror jeg at det alltid vil ligge et savn, en lengsel og i så måte en stor sorg i meg fordi jeg ikke fikk det alle barn skal få ubetinget av sine nærmeste - kjærlighet, varme og omsorg.

Du petro og jeg, og de fleste her inne på dol, må bli flinkere til å gi oss selv egenomsorg, men det er søren ikke lett når man har de livserfaringene vi har og de senvirkninger dette har medført...

Hva F*** skal vi gjøre?

Klem

[Adriana]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg knytter meg også veldig til èn person og savnet etter den personen kan føles nesten som kjærlighetssorg. Og det er vanskelig å akseptere når det pleier å være kvinner jeg knytter meg til... Men èn ting er forskjellig, jeg ser ikke lyset i tunnelen selv om jeg får et blikk av den personen. Det hansler mer om at jeg er så takknemlig for noe den personen har gitt meg at jeg nærmest blir sykelig avhengig. Derfro kan det være vondt og vanskelig å bli kjent med nye "hjelpere" fordi jeg er redd for å bli like avhengig av vedkommende.

Har ingen svar eller råd å komme med, ville bare si at du er ikke alene!

Klem fra meg