Ufrivillig barnløs og sviktet

[mina35]

Er det noen der ute som har opplevd det samme som meg;

Mannen min forlot meg 14 dager før jeg skulle begynne med prøverørsbehandling. Ønsker å høre hvordan andre takler det å bli fratatt muligheten å bli mor (for min del i en alder av 35), OG miste den en er glad i!

[Gjest Suono]

Kjære mina35!

Jeg kan ikke engang forestille meg hvor såra, skuffa og sviktet jeg hadde følt meg i din situasjon!

Noen erfaring har jeg ikke å dele, men vil i alle fall ønske deg det absolutt beste fremover. Krysser fingrene hardtfor at livet har mye positivt å by deg fremover!Håper du har mange rundt deg som kan ta godt vare på deg. Det fortjener du!

Mange hilsener til deg fra

[Gjest huff!]

Kjære deg!

Du må ha det forferdelig nå! Kjempe trist.

Du kan ikke spørre mannen din som nettop forlot deg om han kan være med på dette ene forsøket da, slik at i allefall du kan få muligheten til ønskebarnet? Jeg vet om ett par som valgte den løsningen.

Huff, jeg fikk helt grøssninger av inlegget ditt jeg! Jeg husker så alt for godt hvor vanvittig jævlig jeg hadde det rundt forsøkene og om min mann i tilegg hadde dratt tør jeg ikke engang tenke på! Dette må være kjempe leit for deg, skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å få trøstet deg!

lykke til..........

[laban]

Det _har_ vært noen her i din situasjon. Jeg husker minst én som også har kommet tilbake hit med ny samboer og klar for en ny start.

Ufrivillig barnløshet er en stor belasning på forholdet. Både de som lykkes og de som ikke gjør det, erfarer det.

Livet er ikke for amatører. Føler med deg og håper at ting ordner seg på en eller annen måte.

[tillajo]

Stakkars deg ! *stor trøsteklem*. Det må ha vært et forferdelig sjokk for deg. Jeg har bare hørt om ett par tilfeller av slikt før, og jeg greier vel neppe å sette meg helt inn i situasjonen din.

Det er psykisk ganske tøft å være barnløs og skulle gjennom et prøverørsforsøk - også for mannen. Jeg vet at mannen min pleier å få litt "panikk" når vi begynner å nærme oss våre forsøk, og da handler han ikke alltid rasjonelt. Plutselig kan han hisse seg opp over en eller annen bagatell, og vil avbryte hele forsøket. Når han får roet seg litt (dagen etter), skjønner han at han kanskje har tatt i litt for mye, og så blir det bra igjen. Men det viktig at jeg gir ham tid, så han selv får finne ut av det.

Det kan hende mannen din også har fått litt "panikk" når det begynte å nærme seg, og at han har flyktet fra noe som ble for skummelt til å takle der og da. I så fall, kan det hende han kommer tilbake etter å ha fått tenkt seg litt om. Men du må for all del ikke mase på ham - la han komme hvis han selv er rede til det.

Det kan også være andre årsaker til at han bryter ut, og som innebærer at han ikke kommer tilbake. I så fall må du finne ut av hvordan du vil ordne livet ditt uten ham. Kanskje dukker det snart en ny mann opp, og du er jo slettes ikke for gammel til å kunne få barn senere.

Menn og kvinner er ganske forskjellige, og forskjelligheten viser seg veldig godt når man driver med prøverørsprosjekter. For oss jenter er det lett å forsvinne inn i vår egen verden og fokusere veldig på vår egen navle. Samtidig forventer vi at mannen skal være like engasjert som oss, og ta ekstra hensyn til oss siden det er vi som går igjennom det meste av dette. Mannen på sin side, føler seg ofte satt på sidelinjen. De greier ikke engasjere seg på samme måte som oss. De vil helst ikke være med i det hele tatt. Ofte føler de at de heller vil være uten barn enn å være med på dette.

Jeg tror det er viktig å erkjenne og akseptere at vi fungerer forskjellig på dette området. Som kvinner må vi utnytte engasjementet vårt til å ta godt vare på mannen i denne perioden. Ellers kan det gå veldig galt.

Jeg håper og tror at alt kommer til å ordne seg for deg til slutt. Enten ved at mannen din kommer tilbake, eller at du finner en ny mann du kan stifte familie med. Jeg synes ikke du skal tenke at han har fratatt deg muligheten til å bli mor. Det har han ikke. Du har ennå mange år foran deg. Ved den klinikken vi bruker er gjennomsnittsalderen for kvinner som tar forsøk på over 36 år. Det betyr at det er MANGE som er atskillig eldre enn deg som holder på, og lykkes.

Ønsker deg alt godt videre !

[x-woman]

Hei Mina35 jeg vet ikke helt hva jeg kan si for å få deg til å føle deg bedre, men jeg kan ihvertfall konstantere at jeg synes veldig synd på deg. Det du opplever med å være barnløs er tøft nok men å miste mannen sin oppi det hele på være en skikkelig prøvelse. Men som mange sier her så er det tøft for et par å gå gjennom dette og mannen takler det ikke alltid så godt. Prøv å snakk med ham om hva den egentlige grunnen til at han flyttet ut var? da vet du mer konkret hva du har å forholde deg til. Kommunikasjon er så utrolig viktig!

Du er aldeles ikke for gammel til å kunne få barn i fremtiden hvis dette skjærer seg helt. Så ikke la det være en ekstra belastning for deg nå.

Ta vare på deg selv og vit at det er mange som tenker på deg og håper at tingene ordner seg på et vis.

Stor trøsteklem fra meg

[mina35]

Kjære mina35!

Jeg kan ikke engang forestille meg hvor såra, skuffa og sviktet jeg hadde følt meg i din situasjon!

Noen erfaring har jeg ikke å dele, men vil i alle fall ønske deg det absolutt beste fremover. Krysser fingrene hardtfor at livet har mye positivt å by deg fremover!Håper du har mange rundt deg som kan ta godt vare på deg. Det fortjener du!

Mange hilsener til deg fra

Tusen takk for gode ord, det varmer! Noen rundt meg har jeg jo, men har dessverre erfart at mange trekker seg unna fordi dette blir for vanskelig å takle også for dem. Alle var vi svært glad i han som bare forsvant. I tillegg har jo hele hans familie og venner brutt kontakten med meg samtidig. Og jeg som var så glad i tanteungene mine og svigermor... Det blir mange tap å forholde seg til, men jeg kjenner det gjør godt å få gode ord og tanker fra alle dere ukjente der ute som forstår! Tusen takk!

[mina35]

Hei Mina35 jeg vet ikke helt hva jeg kan si for å få deg til å føle deg bedre, men jeg kan ihvertfall konstantere at jeg synes veldig synd på deg. Det du opplever med å være barnløs er tøft nok men å miste mannen sin oppi det hele på være en skikkelig prøvelse. Men som mange sier her så er det tøft for et par å gå gjennom dette og mannen takler det ikke alltid så godt. Prøv å snakk med ham om hva den egentlige grunnen til at han flyttet ut var? da vet du mer konkret hva du har å forholde deg til. Kommunikasjon er så utrolig viktig!

Du er aldeles ikke for gammel til å kunne få barn i fremtiden hvis dette skjærer seg helt. Så ikke la det være en ekstra belastning for deg nå.

Ta vare på deg selv og vit at det er mange som tenker på deg og håper at tingene ordner seg på et vis.

Stor trøsteklem fra meg

Tusen takk for gode ord og ønsker fra deg også. Det varmer.

Å snakke med ham har ikke vært lett, for han har brutt kontakten helt etter at delingen var ferdig. Men, jeg spurte selvsagt før det, og da svarte han blant annet at "det måtte bare bli sånn" pluss et par andre ting som jeg heller ikke forstod. Vi var jo tross alt relativt nygifte da dette skjedde (hadde vært gift i 1 år og 4 mnd). Han klarte ikke å forklare meg dette slik at jeg forstod, og uansett så ville han ikke gi forholdet en sjangs. Og jeg som syns jeg hadde funnet drømmemannen (det mener jeg fortsatt, for alle kan vi jo ha våre feil...).

Når det gjelder nye sjangser, så var grensen ca. 37 år på "vårt" sykehus og selvsagt med kravet om gift/samboende i 2 år. Jeg ligger litt dårlig an da... Dessuten så er det jo en del menn som syns at det å få barn i så høg alder ikke alltid er like attraktivt (har i hvert fall noen sagt som har ganske store barn og er på min alder). Jeg er litt motløs, og får nok litt problemer med å reorientere meg etter dette.

[mina35]

Stakkars deg ! *stor trøsteklem*. Det må ha vært et forferdelig sjokk for deg. Jeg har bare hørt om ett par tilfeller av slikt før, og jeg greier vel neppe å sette meg helt inn i situasjonen din.

Det er psykisk ganske tøft å være barnløs og skulle gjennom et prøverørsforsøk - også for mannen. Jeg vet at mannen min pleier å få litt "panikk" når vi begynner å nærme oss våre forsøk, og da handler han ikke alltid rasjonelt. Plutselig kan han hisse seg opp over en eller annen bagatell, og vil avbryte hele forsøket. Når han får roet seg litt (dagen etter), skjønner han at han kanskje har tatt i litt for mye, og så blir det bra igjen. Men det viktig at jeg gir ham tid, så han selv får finne ut av det.

Det kan hende mannen din også har fått litt "panikk" når det begynte å nærme seg, og at han har flyktet fra noe som ble for skummelt til å takle der og da. I så fall, kan det hende han kommer tilbake etter å ha fått tenkt seg litt om. Men du må for all del ikke mase på ham - la han komme hvis han selv er rede til det.

Det kan også være andre årsaker til at han bryter ut, og som innebærer at han ikke kommer tilbake. I så fall må du finne ut av hvordan du vil ordne livet ditt uten ham. Kanskje dukker det snart en ny mann opp, og du er jo slettes ikke for gammel til å kunne få barn senere.

Menn og kvinner er ganske forskjellige, og forskjelligheten viser seg veldig godt når man driver med prøverørsprosjekter. For oss jenter er det lett å forsvinne inn i vår egen verden og fokusere veldig på vår egen navle. Samtidig forventer vi at mannen skal være like engasjert som oss, og ta ekstra hensyn til oss siden det er vi som går igjennom det meste av dette. Mannen på sin side, føler seg ofte satt på sidelinjen. De greier ikke engasjere seg på samme måte som oss. De vil helst ikke være med i det hele tatt. Ofte føler de at de heller vil være uten barn enn å være med på dette.

Jeg tror det er viktig å erkjenne og akseptere at vi fungerer forskjellig på dette området. Som kvinner må vi utnytte engasjementet vårt til å ta godt vare på mannen i denne perioden. Ellers kan det gå veldig galt.

Jeg håper og tror at alt kommer til å ordne seg for deg til slutt. Enten ved at mannen din kommer tilbake, eller at du finner en ny mann du kan stifte familie med. Jeg synes ikke du skal tenke at han har fratatt deg muligheten til å bli mor. Det har han ikke. Du har ennå mange år foran deg. Ved den klinikken vi bruker er gjennomsnittsalderen for kvinner som tar forsøk på over 36 år. Det betyr at det er MANGE som er atskillig eldre enn deg som holder på, og lykkes.

Ønsker deg alt godt videre !

Åh, det gjør godt å lese omtanken du gir meg. Tusen takk!

Tror nok du har helt rett at han fikk panikk, og han er nok ikke typen som kommer tilbake. Til det er han nok for stolt. Jeg har sagt til ham tidligere at for meg er han viktigere enn egne barn (adopsjon er jo ett alternativ) og jeg ville vært villig til å droppe forsøkene. Men, han gikk altså. Så det kan hende det er andre årsaker. Uansett så gjør det så inderlig vondt, og jeg tror vel ikke særlig på at det skal gå min vei lenger når det gjelder egne barn i alle fall. Tror nok at jeg en gang vil oppleve kjærligheten igjen, hvis jeg tør stole på en mann igjen da... Men, jeg gjør vel det. Å elske er en risiko! Vondt gjør det likevel når en vinner i "motsatt Lotto"!

[mina35]

Det _har_ vært noen her i din situasjon. Jeg husker minst én som også har kommet tilbake hit med ny samboer og klar for en ny start.

Ufrivillig barnløshet er en stor belasning på forholdet. Både de som lykkes og de som ikke gjør det, erfarer det.

Livet er ikke for amatører. Føler med deg og håper at ting ordner seg på en eller annen måte.

Tusen takk, laban, jeg skal legge det på minnet (til liks med alle andre gode og fornufige ord fra innleggene)!

[mina35]

Kjære deg!

Du må ha det forferdelig nå! Kjempe trist.

Du kan ikke spørre mannen din som nettop forlot deg om han kan være med på dette ene forsøket da, slik at i allefall du kan få muligheten til ønskebarnet? Jeg vet om ett par som valgte den løsningen.

Huff, jeg fikk helt grøssninger av inlegget ditt jeg! Jeg husker så alt for godt hvor vanvittig jævlig jeg hadde det rundt forsøkene og om min mann i tilegg hadde dratt tør jeg ikke engang tenke på! Dette må være kjempe leit for deg, skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å få trøstet deg!

lykke til..........

Du gjør nå tross alt ditt for å trøste meg, og det setter jeg stor pris på!

Tror nok ikke han er klar for å strekke seg så langt som du nevner. Han har i prinsippet brutt all kontakt med meg (tror kanskje han syns det er for tøft å seg meg/høre meg og vite hva han har påført meg). På tross av alt han har gjort, er jeg fortsatt veldig glad i ham. En kjernekar (som jeg tror jeg vil finne det vanskelig å se sammen med ny dame på sikt - som HELT sikkert blir gravid og lykkelig!!). Nå drypper visst bitterheten av meg, skal prøve å skjerpe meg. Må prøve å tenke positivt, men det røyner litt på nå.