NHD/andre. Depresjon og eksplosivt sinne

[sonjaone]

Jeg har i lengre tid (kanskje hele mitt voksne liv?) slitt med tilbakevendende depresjon, uten å ha vært fullstendig klar over det. Har de senere år også utviklet mer og mer angst for ting, og til tider hatt et drittsinne uten like. Jeg forstår nå at samboeren min ikke orket mer. Jeg har nok vært et troll å leve sammen med til tider.

Det jeg lurer på er om antidepressiva vil kunne hjelpe på dette eksplosive sinnet mitt. Jeg kan eksplodere pga bagateller og få lyst til å hive ungene vegg i mellom eller å knuse. Men jeg klarer å kontrollere denne trangen. Likevel vil jeg ikke lenger ha dette bråsinne. Jeg vil ikke være sint lenger, og ungene mine, som fremdeles kan virke harmonisk, har rett på en mor som takler at de svarer feil eller er litt vrange. Er det noen som strever med periodiske depresjoner og glefsing til sine nærmeste som kan gi meg noen gode råd? Har bestilt time hos legen, men må vente til nyttår så det kan bli en stormfull jul for meg og ungene.

Takknemlig for svar.

sliten

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg har selv erfaring med mange pasienter som har blitt kvitt dette eksplosive sinne ved hjelp av et SSRI.

Det er absolutt et forsøk verdt. Kanskje legen kan ta deg inn før jul?

[sonjaone]

Ja, jeg har selv erfaring med mange pasienter som har blitt kvitt dette eksplosive sinne ved hjelp av et SSRI.

Det er absolutt et forsøk verdt. Kanskje legen kan ta deg inn før jul?

1000 takk for svar NHD! Det er ikke så lett for meg å komme forbi sekretæren... "Haster det spør hun?" og jeg vet ikke hvor mye det haster. Noen dager går det bra og jeg prøver å være snill og grei. Først fikk jeg time i slutten av januar og da sa jeg at jeg ville ha time litt før. Går i psykoterapi (har vært der 4 ganger) men føler ofte at psykologen snakker i altfor lange setninger og kommer med forklaringer på mine reaksjoner som jeg ikke følger. Føler jeg har kommet langt på vei siden jeg nå har bedt om hjelp. Men jeg er livende redd for å miste ungene mine. Jeg har aldri lagt hånd på dem (uten to klaps), men er likevel redd for at mine depresjoner og drittsinne vil slå tilbake på meg og det kjæreste jeg eier skal bli tatt fra meg. Dette har plaget meg i mange år, men jeg skjønner nå at jeg ikke lenger kan holde på å ta meg kraftig sammen blant kolleger og venner, for så å eksplodere overfor mine nærmeste.

Nok en gang, takk for svar. Du er tilgitt for at du engang sa jeg var unnvikende...:-)

lettere

[Fine1365379966]

1000 takk for svar NHD! Det er ikke så lett for meg å komme forbi sekretæren... "Haster det spør hun?" og jeg vet ikke hvor mye det haster. Noen dager går det bra og jeg prøver å være snill og grei. Først fikk jeg time i slutten av januar og da sa jeg at jeg ville ha time litt før. Går i psykoterapi (har vært der 4 ganger) men føler ofte at psykologen snakker i altfor lange setninger og kommer med forklaringer på mine reaksjoner som jeg ikke følger. Føler jeg har kommet langt på vei siden jeg nå har bedt om hjelp. Men jeg er livende redd for å miste ungene mine. Jeg har aldri lagt hånd på dem (uten to klaps), men er likevel redd for at mine depresjoner og drittsinne vil slå tilbake på meg og det kjæreste jeg eier skal bli tatt fra meg. Dette har plaget meg i mange år, men jeg skjønner nå at jeg ikke lenger kan holde på å ta meg kraftig sammen blant kolleger og venner, for så å eksplodere overfor mine nærmeste.

Nok en gang, takk for svar. Du er tilgitt for at du engang sa jeg var unnvikende...:-)

lettere

Du undertegnet det første innlegget ditt med "Sliten".

Kan du gjøre noe med det?

Det er slitsomt å være småbarnsmor. Og jeg forstår at du jobber og at du har blitt alene også?

Du sier du er deprimert. Det tar mye energi. Da er det naturlig at du blir veldig sliten. Dette er ikke bra enten for deg eller barna. Kan du få noe avlasting og hjelp?

Synd at det tar så lang tid før du kommer til legen. Prøv å få litt hjelp imens!

Lykke til!

[Gjest Samme her]

1000 takk for svar NHD! Det er ikke så lett for meg å komme forbi sekretæren... "Haster det spør hun?" og jeg vet ikke hvor mye det haster. Noen dager går det bra og jeg prøver å være snill og grei. Først fikk jeg time i slutten av januar og da sa jeg at jeg ville ha time litt før. Går i psykoterapi (har vært der 4 ganger) men føler ofte at psykologen snakker i altfor lange setninger og kommer med forklaringer på mine reaksjoner som jeg ikke følger. Føler jeg har kommet langt på vei siden jeg nå har bedt om hjelp. Men jeg er livende redd for å miste ungene mine. Jeg har aldri lagt hånd på dem (uten to klaps), men er likevel redd for at mine depresjoner og drittsinne vil slå tilbake på meg og det kjæreste jeg eier skal bli tatt fra meg. Dette har plaget meg i mange år, men jeg skjønner nå at jeg ikke lenger kan holde på å ta meg kraftig sammen blant kolleger og venner, for så å eksplodere overfor mine nærmeste.

Nok en gang, takk for svar. Du er tilgitt for at du engang sa jeg var unnvikende...:-)

lettere

Jeg synes du skal si at det haster VELDIG.

Jeg har selv hatt forholdsvis god erfaring med antidepressiva mot depresjoner og temperament.

(Eneste problemet har vært bivirkninger).

Jeg har nå for ikke lenge siden satt i gang en kur på SSRI og det funket mot begge deler etter to dager.

På grunn av bivirkningene sluttet jeg etter fire dager på Tolvon som jeg prøvde til slutt. (Prøvde 3 forsjellige typer).

Dette er snart 4 uker siden, men virkningen sitter enda og jeg er fornøyd, avslappet og gleder meg til jul!

Legen min sa at det ikke er uvanlig at virkningen er best etter fire ukers tid, selv om man ikke har tatt de hele tiden...

Forklar sentralborddamene at dette ikke er noe de kan sitte og vurdere, for det må legen gjøre. Spør om ikke de i alle fall kan spørre legen for deg om ikke du får prate med han selv.

Jeg synes det haster, når du beskriver det slik og det er akkurat sånn jeg har hatt det når jeg har hatt det som verst. Eneste forskjellen er at jeg alltid smiler og er blid ovenfor barna... (Men jeg har forklart de at mamma må bruke medisiner for at hun ikke skal kjefte sånn på pappa hele tiden...)

[sonjaone]

Du undertegnet det første innlegget ditt med "Sliten".

Kan du gjøre noe med det?

Det er slitsomt å være småbarnsmor. Og jeg forstår at du jobber og at du har blitt alene også?

Du sier du er deprimert. Det tar mye energi. Da er det naturlig at du blir veldig sliten. Dette er ikke bra enten for deg eller barna. Kan du få noe avlasting og hjelp?

Synd at det tar så lang tid før du kommer til legen. Prøv å få litt hjelp imens!

Lykke til!

Takk for svar Fine og samme her! Grunnen til at jeg sa det ikke hastet så veldig med å komme til legen, er vel at jeg ikke har så mye tanker om at døden hadde vært enklere. Jeg har også angst for å ta piller og må bruke litt tid på å venne meg til tanken. Føler meg som et svakt menneske som trenger hjelp, samtidig hjelper det å lese innlegg her på dol som sier at vi ikke er svake. Tvertimot viser vi styrke ved å klare å be om hjelp. Disse innleggene har hjulpet meg mye. Jobber selv i psykiatrien, og det kan være vanskelig til tider, når jeg selv føler meg mer deprimert enn de pasientene jeg sitter overfor. Har vært sykemeldt, deler av uken, i høst fordi jeg ikke fungerer godt nok i jobben synes jeg. Kollegaene mine prøver å ta det med godt humør når jeg ikke husker ting eller jobber sakte.

Lurer på om jeg skal gå ned i stilling siden jeg er sliten, eller om depresjonen kvalifiserer for sykemelding (ikke fulltid) til jeg får kommet skikkelig igang med behandling. Noen som har erfaring med dette?