Medisiner og selvskading

[Gjest foffen]

Jeg lurer på to ting. 1. Jeg er 18 år og har vært deprimert i to år. Jeg får ikke medisiner fordi de mener jeg er så ung og ressurssterk. Hvorfor er det slik? 2. Når man plutselig får lyst å kutte seg selv, hva kommer det egentlig av?

[Gjest twisted83]

Hmmm..... skal jeg prøve å svare på det 2.spørsmålet ditt? Jeg tror det kommer av en slags trang til å fokusre på fysisk smerte istedenfor det som -virkelig- er et problem. En slags form for å dekke over de indre psykiske problemene. Men hva vet jeg?

Det 1.spørsmålet ditt syntes jeg egentlig var litt snålt.... Hvis du har vært veldig deprimert i 2 år, burde vel legen gi deg medisiner? Jeg var selv sykelig deprimert i 2,5år, og legen maste og maste på meg om medisiner, men jeg ville ikke ta. Jeg var også 18 da. Kjenner flere som er like unge som oss som tar medisiner for både depresjoner og angst. Er du sikker på om lege din forstod deg? 2 år er jo lenge.....

[Mimmy]

Er det psykiater, eller psykolog du går til? En psykolog har ikke anledning til å skrive resept, men det har en psykiater eller en lege. Så hvis du går til psykolog, må du samtidig gå til lege. Da vil du få riktig behandling. Det er uforsvarlig etter min mening å ikke gi deg medisiner, slik at du får hjelp til å føle deg bedre.

Jeg synes grunnene de oppgir, virker ganske dumme. Antidepressiva er ikke vanedannende eller på annet vis uegnet å bruke i ditt tilfelle (ettersom jeg har forstått, må presisere at jeg ikke er noen fagperson). Jeg syns, at etter 2 år med depresjon, så er det nok tid av ditt liv som har gått med til å være deprimert. Nå er tiden inne til å kunne leve et bedre liv. Jeg syns ikke alderen din skal ha noe å si, hverken på den ene eller andre måten.

[Deppa Engel85]

Jeg syns det er rart at du ikke får medisiner..Kan ikke skjønne grunnen..

Det med at du føler for å kutte deg,skjønner jeg,for det gjør jeg selv.Det er lettere å takle fysisk smerte.Den psykiske kan man ikke se,bare føle,og det er vanskelig å forholde seg til det.Men tro meg,det hjelper ikke å kutte seg.Følelsen blit bare satt til side en stund.Jeg trenger masse hjelp nå for å slutte å kutte,for jeg har utviklet en avhengihet..Prøv andre metoder som å bruke rød penn,rød vannmaling istedet for å kutte..Så lenge det er rødt..Det letter på følelsen og det føles ut som du ser blod.Det har hjulpet mange,inkludert meg.Jeg gjør det for å dempe kuttefølelsene.For meg er det som å kjøpe seg tid så jeg får pratet med noen før jeg kutter meg.

Håper dette hjelper deg og alle som leser dette..

Klem

[Gjest Windsong]

  twisted83 skrev (På 5.1.2004 den 14.48):

Hmmm..... skal jeg prøve å svare på det 2.spørsmålet ditt? Jeg tror det kommer av en slags trang til å fokusre på fysisk smerte istedenfor det som -virkelig- er et problem. En slags form for å dekke over de indre psykiske problemene. Men hva vet jeg?

Det 1.spørsmålet ditt syntes jeg egentlig var litt snålt.... Hvis du har vært veldig deprimert i 2 år, burde vel legen gi deg medisiner? Jeg var selv sykelig deprimert i 2,5år, og legen maste og maste på meg om medisiner, men jeg ville ikke ta. Jeg var også 18 da. Kjenner flere som er like unge som oss som tar medisiner for både depresjoner og angst. Er du sikker på om lege din forstod deg? 2 år er jo lenge.....

Jeg støtter de svarene du har fått vdr. selvskading. Det blir på en måte å motvirke en uforståelig smerte med forståelig smerte. I alle fall har det vært grunnen til at jeg sliter med selvskading.

Jeg synes også det er forkastelig at du ikke har fått medisiner mot depresjonen din! Å bli avspist med hvor mange ressurser man har, er etter min smertelige erfaring bare med på å gjøre problemet større. Man blir ikke mindre deprimert av å vite om alle resursene en bare ikke ORKER å bruke fordi man har slitt seg ut på å gjøre akkurat det.

Min mening er absolutt ikke at det bare er å ta en pille for alt som er ille. Men når du har slitt med depresjon i to år, og har forsøkt andre behandlingalternativer uten effekt - da er det på høy tid å gi medisiner en kjangse!

[Gjest foffen]

  twisted83 skrev (På 5.1.2004 den 14.48):

Hmmm..... skal jeg prøve å svare på det 2.spørsmålet ditt? Jeg tror det kommer av en slags trang til å fokusre på fysisk smerte istedenfor det som -virkelig- er et problem. En slags form for å dekke over de indre psykiske problemene. Men hva vet jeg?

Det 1.spørsmålet ditt syntes jeg egentlig var litt snålt.... Hvis du har vært veldig deprimert i 2 år, burde vel legen gi deg medisiner? Jeg var selv sykelig deprimert i 2,5år, og legen maste og maste på meg om medisiner, men jeg ville ikke ta. Jeg var også 18 da. Kjenner flere som er like unge som oss som tar medisiner for både depresjoner og angst. Er du sikker på om lege din forstod deg? 2 år er jo lenge.....

Om legen forstod meg er jo en sak. Først var jeg bare lett deprimert, men det har på mange måter bare blitt verre og verre med årene. Noe må vel være feil? Nå er jeg samtidig utbrent, på psykisk plan mer enn fysisk.

Men hva skal jeg gjøre?

Takk for svar.

[Gjest twisted83]

  foffen skrev (På 6.1.2004 den 19.52):

Om legen forstod meg er jo en sak. Først var jeg bare lett deprimert, men det har på mange måter bare blitt verre og verre med årene. Noe må vel være feil? Nå er jeg samtidig utbrent, på psykisk plan mer enn fysisk.

Men hva skal jeg gjøre?

Takk for svar.

Jeg syntes du burde køntakte legen din en gang til. Forklar ham/henne at hvordan du sliter, og be om å få medisiner eller eventuellt bli henvist til psykolog/VOP (voksenpsykiatrien). Hvis du fremdeles går på skole kan du jo høre med rådgiveren din om skolen din har en PP-Tjeneste? Der kan du nemlig også komme i kontakt med en psykolog, -helt gratis.

Gi meg en liten oppdatering om hvordan det går da!?

Lykke til isåfall )

Mvh

[Gjest twisted83]

  foffen skrev (På 6.1.2004 den 19.52):

Om legen forstod meg er jo en sak. Først var jeg bare lett deprimert, men det har på mange måter bare blitt verre og verre med årene. Noe må vel være feil? Nå er jeg samtidig utbrent, på psykisk plan mer enn fysisk.

Men hva skal jeg gjøre?

Takk for svar.

Jeg syntes du burde kontakte legen din en gang til. Forklar ham/henne hvordan du sliter, og be om å få medisiner eller eventuellt bli henvist til psykolog/VOP (voksenpsykiatrien). Hvis du fremdeles går på skole kan du jo høre med rådgiveren din om skolen din har en PP-Tjeneste? Der kan du nemlig også komme i kontakt med en psykolog, -helt gratis.

Gi meg en liten oppdatering om hvordan det går da!?

Lykke til isåfall )

Mvh

[Gjest svar til deg]

SVAR PÅ SPM 1:

Jeg ønsket selv medisiner den gangen jeg gikk til behandling under BUPP fra jeg var 17 til jeg var 18år, og fikk nesten det samme svaret som deg. Altså at jeg var for ung, og at det ikke var vanlig å gi medisiner til folk som var under 18år og gikk til behandling på BUPP på grunn av at dem hadde andre alternative behandlingsmetoder.

Er ikke sikker på hvorfor det er slik, men dem vil vel at de som er unge skal lære seg å takle problemene på best mulig måte uten å ty til medisiner + at dem er redd for at unge folk skal bli avhengige av medisinene slik man kan bli av B-preparater som for eks. Valium, Stesolid ved langvarig bruk...

Fikk selv medisiner etter at jeg hadde blitt skrevet over på VOPP, og hadde fylt 18år. Da prøvde jeg et SSRI preparet som heter Seroxat mot depresjon. Det er iallefall det første preparetet som blir prøvd ut hos de fleste folk som sliter med depresjoner

SVAR PÅ SPM 2.

Det finnes mange forskjellige årsaker til at man plutselig får lyst til å kutte seg...

Blant annet er en av årsakene som flere har svart til deg at man vil overføre den psykiske smerten til noe fysisk i stedet for. Det er også mange som kutter seg, fordi dem også vil straffe seg selv eller fordi de har fått en trang til å kutte seg når man opplever motgang. Altså at når man først har begynt å kutte seg, er det vanskelig å slutte igjen.

Da jeg kuttet meg, fikk jeg beskjed om at det var en tvangstanke som jeg hadde fått, og fikk medisiner også mot tvangstanker og tvangshandlinger, men det hjalp ingenting. Jeg fortsatte med å kutte meg for det, men det hjelper da hos noen.....

[Gjest foffen]

  twisted83 skrev (På 7.1.2004 den 10.40):

Jeg syntes du burde køntakte legen din en gang til. Forklar ham/henne at hvordan du sliter, og be om å få medisiner eller eventuellt bli henvist til psykolog/VOP (voksenpsykiatrien). Hvis du fremdeles går på skole kan du jo høre med rådgiveren din om skolen din har en PP-Tjeneste? Der kan du nemlig også komme i kontakt med en psykolog, -helt gratis.

Gi meg en liten oppdatering om hvordan det går da!?

Lykke til isåfall )

Mvh

Jeg har gått i terapi hos psykolog i to år. Skal jeg bare gå bak ryggen på psykologen? Jeg har nettopp fått ny og har bare vært der fem ganger eller noe.

Jeg er litt forvirret skjønner du :]

[Gjest foffen]

  twisted83 skrev (På 7.1.2004 den 10.40):

Jeg syntes du burde køntakte legen din en gang til. Forklar ham/henne at hvordan du sliter, og be om å få medisiner eller eventuellt bli henvist til psykolog/VOP (voksenpsykiatrien). Hvis du fremdeles går på skole kan du jo høre med rådgiveren din om skolen din har en PP-Tjeneste? Der kan du nemlig også komme i kontakt med en psykolog, -helt gratis.

Gi meg en liten oppdatering om hvordan det går da!?

Lykke til isåfall )

Mvh

Jeg glemte helt å sjekke inn igjen hit, men takk for gode råd! Og det med å bruke rød penn eller noe lignende i stedet for å faktisk kutte seg fungerer!

Nå har jeg vært hos lege, og på tirsdag får jeg mine første medisiner. Det er litt skummelt, men vi satser på at ting ordner seg.

Ps! Jeg har ikke blitt overført til VOP fordi jeg allerede har byttet psykolog en gang, og det blir bare vanskelig og upraktisk for meg å gjøre det enda en gang.