Hjelp til å dø?

[ulva]

Jeg var hos legen i dag og ba ham om å hjelpe meg å dø. Jeg ba ham om å tenke seg godt om før han svarte. Han tok det mye penere enn jeg hadde ventet, og har lovet meg å tenke på det til neste uke selv om det umiddelbare svaret var nei. Så jeg venter i spenning på neste time. Kan ikke skjønne at han skal gjøre noe galt bare ved å skrive ut en resept på noe farlig til meg. Og det er alt jeg ber om.

[Gjest Lone-Marlen]

Jeg forstår din håpløshet, jeg har vært så syk selv, at jeg bare ønsket å dø. Jeg tror nok ikke legen din ønsker å delta på et slikt "drap"? Hva om det er slik at det finnes et håp likevel? Når du har levd med din diagnose en tid (år?) så finner du kanskje en måte å leve på som likevel gir mening til livet ditt?

Det var slik det skjedde for meg. Da jeg fikk min diagnose (schizofreni) klarte jeg ikke å akseptere at det var slik mitt liv skulle bli. Ville bare dø......... men med god hjelp holdt jeg ut og nå har jeg det mye bedre.

Livet blir ikke alltid slik du har drømt om, slik du har planlagt det, og da tror du at nå er alt over for min del. Men det kan vise seg anderledes.

Hva om det kommer bedre medisiner, bedre terapiformer, slik at du kan leve og ha det godt sammen med barnet ditt og mannen din? Enn om det betyr noe for dem at du faktisk lever? Kunne du holdt ut en stund til?

varm hilsen

[Cilien]

Virker som om du har en klok lege som respekterer deg som menneske. Men jeg tror nok ikke han kan gjøre dette for deg.

Kjenner meg igjen i tankene dine.Tok en overdose selv før jul,men kom til legevakten.

Det ligger en slags verdighet i det å bestemme SELV over om en vil leve eller dø.

Men likevel kan jeg ikke annet enn å si at jeg av hele hjertet mitt og med all energi ønsker at du skal få det bedre nå!

Tenker på deg i kveld.

[Gjest PernillePersille]

hvorfor overlater du ansvaret over ditt eget liv til et annet menneske?

det er jo selvsagt det enkleste... og feigeste.

[ulva]

Jeg forstår din håpløshet, jeg har vært så syk selv, at jeg bare ønsket å dø. Jeg tror nok ikke legen din ønsker å delta på et slikt "drap"? Hva om det er slik at det finnes et håp likevel? Når du har levd med din diagnose en tid (år?) så finner du kanskje en måte å leve på som likevel gir mening til livet ditt?

Det var slik det skjedde for meg. Da jeg fikk min diagnose (schizofreni) klarte jeg ikke å akseptere at det var slik mitt liv skulle bli. Ville bare dø......... men med god hjelp holdt jeg ut og nå har jeg det mye bedre.

Livet blir ikke alltid slik du har drømt om, slik du har planlagt det, og da tror du at nå er alt over for min del. Men det kan vise seg anderledes.

Hva om det kommer bedre medisiner, bedre terapiformer, slik at du kan leve og ha det godt sammen med barnet ditt og mannen din? Enn om det betyr noe for dem at du faktisk lever? Kunne du holdt ut en stund til?

varm hilsen

Jeg fikk også diagnosen schizofreni, og klarer ikke å tilpasse meg et liv som så syk. Jeg vil gjerne ta valget om å leve eller dø mens jeg ennå kan - mens det ennå er noe igjen av meg som kan ta avgjørelser. Og jeg vil gjerne slippe å våkne opp på sykehuset en niende gang, for det er så mange ganger det har blitt nå. Åtte ganger har jeg forsøkt å ta livet av meg de siste seks årene. Blir alltid pumpet i tide, selv om jeg skadet leveren en gang. Nå vil jeg ha profesjonell hjelp. Tror ikke jeg blir bedre, for jeg tåler alt av medisiner veldig dårlig. Og ECT får jeg ikke.

[ulva]

hvorfor overlater du ansvaret over ditt eget liv til et annet menneske?

det er jo selvsagt det enkleste... og feigeste.

Fordi jeg ikke vil mislykkes en gang til, går jeg til noen som kan menneskekroppen: Legen min. Han vil kunne fortelle meg nødvendig dose og tid. Administreringen skal jeg da stå for selv, har ikke tenkt til å be om en sprøyte heller. Det skjønner jeg jo er umulig. Feigt? Er det feigt å ta smertestillende også da kanskje? Er det så nobelt å være tapper og holde ut smerten? Du kan umulig vite mye om smerte dersom du ikke forstår et menneskes ønske om å dø.

[Gjest PernillePersille]

Fordi jeg ikke vil mislykkes en gang til, går jeg til noen som kan menneskekroppen: Legen min. Han vil kunne fortelle meg nødvendig dose og tid. Administreringen skal jeg da stå for selv, har ikke tenkt til å be om en sprøyte heller. Det skjønner jeg jo er umulig. Feigt? Er det feigt å ta smertestillende også da kanskje? Er det så nobelt å være tapper og holde ut smerten? Du kan umulig vite mye om smerte dersom du ikke forstår et menneskes ønske om å dø.

ja, det -er- feigt å overlate ansvaret over sitt liv/sin død til andre mennesker i en slik situasjon som dette.

og -ja, jeg vet..jeg har vært der.

alt godt ønskes deg..uansett hva du velger.

[Gjest Lone-Marlen]

Jeg fikk også diagnosen schizofreni, og klarer ikke å tilpasse meg et liv som så syk. Jeg vil gjerne ta valget om å leve eller dø mens jeg ennå kan - mens det ennå er noe igjen av meg som kan ta avgjørelser. Og jeg vil gjerne slippe å våkne opp på sykehuset en niende gang, for det er så mange ganger det har blitt nå. Åtte ganger har jeg forsøkt å ta livet av meg de siste seks årene. Blir alltid pumpet i tide, selv om jeg skadet leveren en gang. Nå vil jeg ha profesjonell hjelp. Tror ikke jeg blir bedre, for jeg tåler alt av medisiner veldig dårlig. Og ECT får jeg ikke.

Den hjelpen får du ikke , det vet vi begge to. Du har selvfølgelig rett i at du har muligheten til å dø om du selv vil det, men å involvere andre i det.........det syns jeg er umoralsk. Hvordan ville legen få det etterpå, hypotetisk sett?

Jeg tror du misforstår en del når det gjelder det å leve med schizofreni. Du vil ikke miste evnen til å ta egne beslutninger. Nå er du mest sannsynlig inne i den hardeste perioden av sykdomsutviklingen. Det kan roe seg etter en stund, slik at du får mer overskudd til å leve igjen.

Jeg syns du har veldig fastlåste meninger om det å ha schizofreni. Det er heller ikke uvanlig i den fasen du er inne i, tror jeg. Men det kan snu seg til det bedre.......Derfor håper jeg du velger livet og velger å legge vekk tanken om å ta livet av deg.

[ulva]

Den hjelpen får du ikke , det vet vi begge to. Du har selvfølgelig rett i at du har muligheten til å dø om du selv vil det, men å involvere andre i det.........det syns jeg er umoralsk. Hvordan ville legen få det etterpå, hypotetisk sett?

Jeg tror du misforstår en del når det gjelder det å leve med schizofreni. Du vil ikke miste evnen til å ta egne beslutninger. Nå er du mest sannsynlig inne i den hardeste perioden av sykdomsutviklingen. Det kan roe seg etter en stund, slik at du får mer overskudd til å leve igjen.

Jeg syns du har veldig fastlåste meninger om det å ha schizofreni. Det er heller ikke uvanlig i den fasen du er inne i, tror jeg. Men det kan snu seg til det bedre.......Derfor håper jeg du velger livet og velger å legge vekk tanken om å ta livet av deg.

Slik jeg ser det har han det medisinske ansvaret for mitt liv. Men i motsetning til syke dyr skal syke mennesker leve for enhver pris. Jeg har ønsket å dø siden jeg var 7, jeg har oppsøkt og fått hjelp de siste fem-seks årene, og nå er det på tide å avslutte det hele. Jeg fortjener å slippe å lide mer. Legen hadde sympati med meg, men påpekte at han er pålagt å redde liv, ikke ta dem. Det forstår jeg. Men han kan velge å la det være opp til meg - virkelig være opp til meg - å ha ansvaret og fatte beslutningen ved å gi meg en resept på noe dødelig. Så får det være opp til meg om jeg benytter den eller ikke.

Jeg syns ikke jeg har fastlåste ideer om schizofreni. Jeg refererer til min egen situasjon, og utviklingen jeg selv har hatt det siste året. Jeg vet at det finnes de som er schizofrene og fungerer helt greit. Det gjør ikke jeg. Jeg har aldri fungert helt greit. Og nå er det verre enn noen gang. I sommer opplevde jeg mitt største mareritt. Jeg fikk et totalt psykotisk sammenbrudd og var uten kontaktevne i nesten to uker. Jeg husker lite eller ingenting av denne tiden. Dette er selvsagt sykdommen på sitt mest ekstreme, men jeg har ingen garantier for at det ikke kan skje igjen. Jeg takler stress med å bli psykotisk, så jeg er aldri trygg. Måtte slutte å jobbe, og blir det verre nå, så går mannen min fra meg for å spare sønnen vår for min sykdom. Jeg har nådd bunn, og reagerer ikke lenger på Risperdal som til å begynne med hadde en positiv effekt på meg. Så hva gjør jeg? Jeg velger å avslutte alt mens jeg er nogenlunde klar, slik at mannen min og sønnen min kan komme seg videre i livet og få tilbake en normal hverdag uten min sykdom. Jeg er likevel ikke verdt noenting. Det er ikke et stort tap. Jeg har allerede mistet det meste av det som var meg. Personligheten min er flatet ut, alle interesser borte og evnene mine som gjorde meg unik har forsvunnet. Jeg har snart ingenting igjen. Mannen min er enig, og vet ikke hvorfor han er sammen med meg lenger. Er vel på grunn av sønnen vår.

Jeg har ingen fremtid. Jeg kan jo ikke leve resten av livet til sengs, i min egen verden som ingen forstår.

[Tusj]

Slik jeg ser det har han det medisinske ansvaret for mitt liv. Men i motsetning til syke dyr skal syke mennesker leve for enhver pris. Jeg har ønsket å dø siden jeg var 7, jeg har oppsøkt og fått hjelp de siste fem-seks årene, og nå er det på tide å avslutte det hele. Jeg fortjener å slippe å lide mer. Legen hadde sympati med meg, men påpekte at han er pålagt å redde liv, ikke ta dem. Det forstår jeg. Men han kan velge å la det være opp til meg - virkelig være opp til meg - å ha ansvaret og fatte beslutningen ved å gi meg en resept på noe dødelig. Så får det være opp til meg om jeg benytter den eller ikke.

Jeg syns ikke jeg har fastlåste ideer om schizofreni. Jeg refererer til min egen situasjon, og utviklingen jeg selv har hatt det siste året. Jeg vet at det finnes de som er schizofrene og fungerer helt greit. Det gjør ikke jeg. Jeg har aldri fungert helt greit. Og nå er det verre enn noen gang. I sommer opplevde jeg mitt største mareritt. Jeg fikk et totalt psykotisk sammenbrudd og var uten kontaktevne i nesten to uker. Jeg husker lite eller ingenting av denne tiden. Dette er selvsagt sykdommen på sitt mest ekstreme, men jeg har ingen garantier for at det ikke kan skje igjen. Jeg takler stress med å bli psykotisk, så jeg er aldri trygg. Måtte slutte å jobbe, og blir det verre nå, så går mannen min fra meg for å spare sønnen vår for min sykdom. Jeg har nådd bunn, og reagerer ikke lenger på Risperdal som til å begynne med hadde en positiv effekt på meg. Så hva gjør jeg? Jeg velger å avslutte alt mens jeg er nogenlunde klar, slik at mannen min og sønnen min kan komme seg videre i livet og få tilbake en normal hverdag uten min sykdom. Jeg er likevel ikke verdt noenting. Det er ikke et stort tap. Jeg har allerede mistet det meste av det som var meg. Personligheten min er flatet ut, alle interesser borte og evnene mine som gjorde meg unik har forsvunnet. Jeg har snart ingenting igjen. Mannen min er enig, og vet ikke hvorfor han er sammen med meg lenger. Er vel på grunn av sønnen vår.

Jeg har ingen fremtid. Jeg kan jo ikke leve resten av livet til sengs, i min egen verden som ingen forstår.

Hei Ulva

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare deg Ulva, det er uendelig trist og urettferdig at enkelte skal måtte slite slik som du gjør nå.

Jeg håper du på et eller annet vis kan få tent en gnist igjen slik at du kan få tilbake troen på livet.

Man skal ikke se bort fra at Lone-Marlen har rett i at det kan bli funnet opp medisiner som vil kunne hjelpe deg. Kanskje er de allerede oppfunnet, bare at du har vært uheldig og ikke fått prøve de.

Alle mennesker er unike og verdt sin vekt i gull. Jeg håper at du finner en annen utveg på dette enn den du skiserer.

Jeg og helt sikkert alle andre er ufattelig glad i de som står oss nærmest. Jeg har også opplevd noe tilsvarende situasjon i familien som du beskriver. Det endte med forsøket, hadde hun lyktes tror jeg livet for hele familien ville vært ødelagt.

Jeg vet og skjønner at du ikke ser noen utveg nå, og jeg har respekt for at folk skal kunne ta egne valg, men velger du du å avslutte velger du også en grusom smerte til dine etterlatte. De er garantert kjempeglade i deg.

mvh

[Shadows1365380629]

Det er ulovlig å begå selvmord. Så det ligger i kortene at du ikke kommer til å få hjelp til det!

Jeg har vært nær selvmord selv. Når jeg tenker tilbake på det blir jeg redd!

Det er bare du som kan redde deg selv, bare du som kan komme på bedre tanker. Du burde ta den kampen. Jeg vet at det blir tøft. Men jeg vet at du kan klare det.

Når det er fare for andres eller ditt liv, har staten hjemmel i lov for å tvangsinnlegge deg. Vil du det? Vil du at noen andre skal ta kontroll over ditt liv, fordi du ikke klarer det selv?

Ikke gi opp på deg selv. ALDERI!

Vi kan ikke bastemme fullt og helt hva som skal skje med oss, alt vi kan bestemme er hvordan vi skal bruke den tiden vi er tildelt. Uansett hvor mye hjelp du får, er det du som til syvende og sist bestemmer hvordan din skjebne skal bli.

Alle kortene ligger i dine hender. Du har fått en UTROLIG gave. Er du villig til å bare kaste den bort???

Tenk på alle som bryr seg om deg. Tenk på den skaden du påfører dem. Alle senvirkningene de må slite med. Alt du kommer til å gå glipp av! Har du samvittighet til det?

Kjemp, kjemp, kjemp!!!

Det er det eneste valget du har nå! Det eneste du kommer til å lykkes med! Det eneste du kommer til å tjene på!

Lykke til!!

Mange styrkebringende klemmer fra meg!

[Shadows1365380629]

Fordi jeg ikke vil mislykkes en gang til, går jeg til noen som kan menneskekroppen: Legen min. Han vil kunne fortelle meg nødvendig dose og tid. Administreringen skal jeg da stå for selv, har ikke tenkt til å be om en sprøyte heller. Det skjønner jeg jo er umulig. Feigt? Er det feigt å ta smertestillende også da kanskje? Er det så nobelt å være tapper og holde ut smerten? Du kan umulig vite mye om smerte dersom du ikke forstår et menneskes ønske om å dø.

Jeg vet hvordan det er å ha et sterkt ønske om å dø.

Man får skyggelapper for øynene, slik at man bare ser en mulighet. Selv om man ALLTID har flere. Det er det som er så skummelt.

Noen ganger kan man ikke stole helt på seg selv. Eksempelvis. en anorektiker kan ikke bestemme om hun er tykk eller fet.

Lad opp batteriene dine! Du kan mer enn dette!!!!!

[Gjest En som bryr seg veldig]

Hei

For deg som kanskje ikke er kristen, høres dette idoitisk ut. Men tro meg jeg har hatt det EKSTREMT TØFT i hele mitt liv.

Som 30 åring ble jeg frelst. Helt uten å ha bedt om det, men en kamerat gjordet det for meg.

Det var fantastisk. Det var et Fantastisk møte med Gud og jeg skal love deg at da opplevde jeg en Fred ingen andre mennesker er i stand til å gi.

Han er mening med livet og vil gi deg styrke.

Jeg kan garantere at hadde det ikke vært for Gud i dag, ville jeg ikke vært her, og det priser jeg meg lykkelig, for. Jeg forstår i dag at jeg faktisk har veldig mye å leve for.

Gud har en plan for deg også, men du må søke ham, og han vil vise deg vei. GARANTERT.

MEN VALGET ER DITT. Er overbevist om at Gud ikke har gitt deg en sønn for at du ikke skal kunne ta deg av ham. Han trenger deg og alle du omgås med.

For min del meldte jeg meg inn i en menighet i nærheten av der jeg bor, og bedre støtte apparat og familie har jeg aldri hatt.

Det har gitt meg en styrke ingen kan gi meg, og gir meg en styrke til å leve videre.

Kanskje du vil bli provosert når du hører dette, men jeg vil deg bare godt og det er bare godt ment.

Be om å bli frelst, be om styrke, kjærlighet og helbredelse.

For Gud er du dyrebare og han elsker deg svært høyt, også familien og venner rundt deg.

Du er en dronning for ham også.

Jeg vet av erfaringer selv at det faktisk i en slik situasjon ikke er lett å finne svar og hva som egentlig er meningen med livet, men jeg kan garantere deg at Gud vil gi deg svar, men du må velge å gå hans vei.

Jeg ble veldig lei meg når jeg hørte situasjonen du er i , men for all del ikke gi opp håpet,familen og ikke minst troen på livet og deg selv.

LYKKE TIL VIDERE OG VELKOMMEN INN I DE KRISTNES REKKER.

GUD VELSIGNE DEG, FAMILIEN OG FREMTIDEN DIN.

KLEM

[Ulv I Faarikaal]

Hei

For deg som kanskje ikke er kristen, høres dette idoitisk ut. Men tro meg jeg har hatt det EKSTREMT TØFT i hele mitt liv.

Som 30 åring ble jeg frelst. Helt uten å ha bedt om det, men en kamerat gjordet det for meg.

Det var fantastisk. Det var et Fantastisk møte med Gud og jeg skal love deg at da opplevde jeg en Fred ingen andre mennesker er i stand til å gi.

Han er mening med livet og vil gi deg styrke.

Jeg kan garantere at hadde det ikke vært for Gud i dag, ville jeg ikke vært her, og det priser jeg meg lykkelig, for. Jeg forstår i dag at jeg faktisk har veldig mye å leve for.

Gud har en plan for deg også, men du må søke ham, og han vil vise deg vei. GARANTERT.

MEN VALGET ER DITT. Er overbevist om at Gud ikke har gitt deg en sønn for at du ikke skal kunne ta deg av ham. Han trenger deg og alle du omgås med.

For min del meldte jeg meg inn i en menighet i nærheten av der jeg bor, og bedre støtte apparat og familie har jeg aldri hatt.

Det har gitt meg en styrke ingen kan gi meg, og gir meg en styrke til å leve videre.

Kanskje du vil bli provosert når du hører dette, men jeg vil deg bare godt og det er bare godt ment.

Be om å bli frelst, be om styrke, kjærlighet og helbredelse.

For Gud er du dyrebare og han elsker deg svært høyt, også familien og venner rundt deg.

Du er en dronning for ham også.

Jeg vet av erfaringer selv at det faktisk i en slik situasjon ikke er lett å finne svar og hva som egentlig er meningen med livet, men jeg kan garantere deg at Gud vil gi deg svar, men du må velge å gå hans vei.

Jeg ble veldig lei meg når jeg hørte situasjonen du er i , men for all del ikke gi opp håpet,familen og ikke minst troen på livet og deg selv.

LYKKE TIL VIDERE OG VELKOMMEN INN I DE KRISTNES REKKER.

GUD VELSIGNE DEG, FAMILIEN OG FREMTIDEN DIN.

KLEM

Når man blir frelst, så blir man frelst fra noe. Hva ble du frelst fra?

[Mimmy]

Slik jeg ser det har han det medisinske ansvaret for mitt liv. Men i motsetning til syke dyr skal syke mennesker leve for enhver pris. Jeg har ønsket å dø siden jeg var 7, jeg har oppsøkt og fått hjelp de siste fem-seks årene, og nå er det på tide å avslutte det hele. Jeg fortjener å slippe å lide mer. Legen hadde sympati med meg, men påpekte at han er pålagt å redde liv, ikke ta dem. Det forstår jeg. Men han kan velge å la det være opp til meg - virkelig være opp til meg - å ha ansvaret og fatte beslutningen ved å gi meg en resept på noe dødelig. Så får det være opp til meg om jeg benytter den eller ikke.

Jeg syns ikke jeg har fastlåste ideer om schizofreni. Jeg refererer til min egen situasjon, og utviklingen jeg selv har hatt det siste året. Jeg vet at det finnes de som er schizofrene og fungerer helt greit. Det gjør ikke jeg. Jeg har aldri fungert helt greit. Og nå er det verre enn noen gang. I sommer opplevde jeg mitt største mareritt. Jeg fikk et totalt psykotisk sammenbrudd og var uten kontaktevne i nesten to uker. Jeg husker lite eller ingenting av denne tiden. Dette er selvsagt sykdommen på sitt mest ekstreme, men jeg har ingen garantier for at det ikke kan skje igjen. Jeg takler stress med å bli psykotisk, så jeg er aldri trygg. Måtte slutte å jobbe, og blir det verre nå, så går mannen min fra meg for å spare sønnen vår for min sykdom. Jeg har nådd bunn, og reagerer ikke lenger på Risperdal som til å begynne med hadde en positiv effekt på meg. Så hva gjør jeg? Jeg velger å avslutte alt mens jeg er nogenlunde klar, slik at mannen min og sønnen min kan komme seg videre i livet og få tilbake en normal hverdag uten min sykdom. Jeg er likevel ikke verdt noenting. Det er ikke et stort tap. Jeg har allerede mistet det meste av det som var meg. Personligheten min er flatet ut, alle interesser borte og evnene mine som gjorde meg unik har forsvunnet. Jeg har snart ingenting igjen. Mannen min er enig, og vet ikke hvorfor han er sammen med meg lenger. Er vel på grunn av sønnen vår.

Jeg har ingen fremtid. Jeg kan jo ikke leve resten av livet til sengs, i min egen verden som ingen forstår.

Har du ansvarsgruppe rundt deg, som kan avlaste og støtte deg, slik at du kan leve så vanlig som mulig? Og så har jeg forstått, at det kan hende med schizofreni, at man har flere gode år, før sykdommen igjen bryter ut.

At det kan være en periodevis ting. Og vil du da ta fra sønnen din muligheten til å kjenne moren sin i de faser av livet som sykdommen ikke preger deg så veldig?

Og har du støttekontakt? Som kan følge deg ut, være med å gjøre innkjøp, f.eks. I det hele tatt støtte deg de gangene som du er hjemme fra sykehuset. Og hjemmehjelp kan du søke om. Og har du individuell plan? Alle funksjonshemmede har rett til det.

Og schizofreni ER en funksjonshemming. Det er mulig du kan få hjelp ifra handikappforeningen eller legen din eller noe, til å få til noe, slik at livet blir litt mindre belastende for deg. Jeg mener ikke at du skal ta denne kampen selv, det synes jeg din lege kan hjelpe deg med.

Og så syns jeg du er så flink til å skrive og fortelle om hvordan du har det. Det er en enorm styrke hos deg, og veldig fint at du får til det.

Masse styrkeklemmer fra

[Kizza1365380506]

Hallo, skjerp deg ulva. Hva skal vi gjøre om ikke du fins. Nei dette blir for drastisk.

Klem fra

[Gjest Lone-Marlen]

Slik jeg ser det har han det medisinske ansvaret for mitt liv. Men i motsetning til syke dyr skal syke mennesker leve for enhver pris. Jeg har ønsket å dø siden jeg var 7, jeg har oppsøkt og fått hjelp de siste fem-seks årene, og nå er det på tide å avslutte det hele. Jeg fortjener å slippe å lide mer. Legen hadde sympati med meg, men påpekte at han er pålagt å redde liv, ikke ta dem. Det forstår jeg. Men han kan velge å la det være opp til meg - virkelig være opp til meg - å ha ansvaret og fatte beslutningen ved å gi meg en resept på noe dødelig. Så får det være opp til meg om jeg benytter den eller ikke.

Jeg syns ikke jeg har fastlåste ideer om schizofreni. Jeg refererer til min egen situasjon, og utviklingen jeg selv har hatt det siste året. Jeg vet at det finnes de som er schizofrene og fungerer helt greit. Det gjør ikke jeg. Jeg har aldri fungert helt greit. Og nå er det verre enn noen gang. I sommer opplevde jeg mitt største mareritt. Jeg fikk et totalt psykotisk sammenbrudd og var uten kontaktevne i nesten to uker. Jeg husker lite eller ingenting av denne tiden. Dette er selvsagt sykdommen på sitt mest ekstreme, men jeg har ingen garantier for at det ikke kan skje igjen. Jeg takler stress med å bli psykotisk, så jeg er aldri trygg. Måtte slutte å jobbe, og blir det verre nå, så går mannen min fra meg for å spare sønnen vår for min sykdom. Jeg har nådd bunn, og reagerer ikke lenger på Risperdal som til å begynne med hadde en positiv effekt på meg. Så hva gjør jeg? Jeg velger å avslutte alt mens jeg er nogenlunde klar, slik at mannen min og sønnen min kan komme seg videre i livet og få tilbake en normal hverdag uten min sykdom. Jeg er likevel ikke verdt noenting. Det er ikke et stort tap. Jeg har allerede mistet det meste av det som var meg. Personligheten min er flatet ut, alle interesser borte og evnene mine som gjorde meg unik har forsvunnet. Jeg har snart ingenting igjen. Mannen min er enig, og vet ikke hvorfor han er sammen med meg lenger. Er vel på grunn av sønnen vår.

Jeg har ingen fremtid. Jeg kan jo ikke leve resten av livet til sengs, i min egen verden som ingen forstår.

Men nå gjør du jo akkurat det jeg sier, du går ut fra at det kommer til å bli sånn du har det nå for alltid! Men sånn trenger det slett ikke bli!

Tror du ikke jeg også (og mange andre med sykdommen) også har opplevd psykotiske sammenbrudd? Poenget mitt er at det kan endre seg, sakte men sikkert. og det finnes psykisk smertestillende tabletter og sprøyter du kan ta i de værste periodene. Hva med alle kreftsyke som blir sengeliggende? Som kjemper seg gjennom det og blir godt fungerende igjen?

Selv om mannen din skulle gå fra deg, så vil du kunne være sammen med sønnen din av og til, når du får det bedre. Det er ikke over før du bestemmer deg for å avslutte livet.Kunne du ikke bruke like mye krefter på livet,som du nå bruker til å gruble over selvmord? Slik jeg ser det, er ditt spørsmål til legen et rop om hjelp.

Jeg håper du velger livet, men valget er som du sier bare ditt. Men ikke involver andre i det, det er ikke rett.

[Gjest eternal]

Hei

For deg som kanskje ikke er kristen, høres dette idoitisk ut. Men tro meg jeg har hatt det EKSTREMT TØFT i hele mitt liv.

Som 30 åring ble jeg frelst. Helt uten å ha bedt om det, men en kamerat gjordet det for meg.

Det var fantastisk. Det var et Fantastisk møte med Gud og jeg skal love deg at da opplevde jeg en Fred ingen andre mennesker er i stand til å gi.

Han er mening med livet og vil gi deg styrke.

Jeg kan garantere at hadde det ikke vært for Gud i dag, ville jeg ikke vært her, og det priser jeg meg lykkelig, for. Jeg forstår i dag at jeg faktisk har veldig mye å leve for.

Gud har en plan for deg også, men du må søke ham, og han vil vise deg vei. GARANTERT.

MEN VALGET ER DITT. Er overbevist om at Gud ikke har gitt deg en sønn for at du ikke skal kunne ta deg av ham. Han trenger deg og alle du omgås med.

For min del meldte jeg meg inn i en menighet i nærheten av der jeg bor, og bedre støtte apparat og familie har jeg aldri hatt.

Det har gitt meg en styrke ingen kan gi meg, og gir meg en styrke til å leve videre.

Kanskje du vil bli provosert når du hører dette, men jeg vil deg bare godt og det er bare godt ment.

Be om å bli frelst, be om styrke, kjærlighet og helbredelse.

For Gud er du dyrebare og han elsker deg svært høyt, også familien og venner rundt deg.

Du er en dronning for ham også.

Jeg vet av erfaringer selv at det faktisk i en slik situasjon ikke er lett å finne svar og hva som egentlig er meningen med livet, men jeg kan garantere deg at Gud vil gi deg svar, men du må velge å gå hans vei.

Jeg ble veldig lei meg når jeg hørte situasjonen du er i , men for all del ikke gi opp håpet,familen og ikke minst troen på livet og deg selv.

LYKKE TIL VIDERE OG VELKOMMEN INN I DE KRISTNES REKKER.

GUD VELSIGNE DEG, FAMILIEN OG FREMTIDEN DIN.

KLEM

Er dette seriøst?

Hvis det ikke er seriøst er innlegget ditt krenkende overfor en person som ikke har det bra. Å prøve å utnytte andres smerte med å misjonere er svært insenitivt. Du viser liten medfølelse og det strider vel mot din religion.

Det du uttrykker med innlegget ditt er at mennesket har ingen verdi i seg selv. At utelukkende en konvensjonell gudtro er det avgjørende. Men jeg kan vel ikke forvente annet fra en som selv er hjernevasket.

Finner du dette innlegget provoserende?

Å ha respekt for menneskets ukrenkelighet og intergritet er tydeligvis ukjente begrep for deg. Og iallefall ikke noe du praktiserer.

Over til Ulva. Jeg vet at du har det vondt. Jeg skjønner at den fasen du gjennomgår er forvirrende og frustrerende og at du vil gi opp. Men ikke gjør det! Du MÅ tro meg når jeg sier at det blir bedre. Jeg har også en diagnose som er alvorlig. Til og begynne med tror man at verden går under. Smerten er uutholdelig. Det er helt forferdelig og ingen ord finnes for å beskrive den.

Men Ulva. Det kommer til å bli bedre. Du må tro på det, for det er sant. Du kommer til å få et annet forhold til sykdommen. Det glir over i stadie hvor sykdommen ikke dominerer alt. Hvor man "glemmer" at man er syk. At det daglige blir bedre. At ikke smerten overskygger alt. Tro meg, jeg vet.

Ulva, hold ut!

[dette er mitt nick]

Det er ulovlig å begå selvmord. Så det ligger i kortene at du ikke kommer til å få hjelp til det!

Jeg har vært nær selvmord selv. Når jeg tenker tilbake på det blir jeg redd!

Det er bare du som kan redde deg selv, bare du som kan komme på bedre tanker. Du burde ta den kampen. Jeg vet at det blir tøft. Men jeg vet at du kan klare det.

Når det er fare for andres eller ditt liv, har staten hjemmel i lov for å tvangsinnlegge deg. Vil du det? Vil du at noen andre skal ta kontroll over ditt liv, fordi du ikke klarer det selv?

Ikke gi opp på deg selv. ALDERI!

Vi kan ikke bastemme fullt og helt hva som skal skje med oss, alt vi kan bestemme er hvordan vi skal bruke den tiden vi er tildelt. Uansett hvor mye hjelp du får, er det du som til syvende og sist bestemmer hvordan din skjebne skal bli.

Alle kortene ligger i dine hender. Du har fått en UTROLIG gave. Er du villig til å bare kaste den bort???

Tenk på alle som bryr seg om deg. Tenk på den skaden du påfører dem. Alle senvirkningene de må slite med. Alt du kommer til å gå glipp av! Har du samvittighet til det?

Kjemp, kjemp, kjemp!!!

Det er det eneste valget du har nå! Det eneste du kommer til å lykkes med! Det eneste du kommer til å tjene på!

Lykke til!!

Mange styrkebringende klemmer fra meg!

Det er fullt lovlig å ta livet sitt i Norge! Har fått beskjed om det mange ganger av hjelpeapparatet. Unntaket er vel hvis man er psykotisk, og dermed ikke i stand til å bedømme situasjonen på en reell måte.

[Gjest En som bryr seg veldig]

Er dette seriøst?

Hvis det ikke er seriøst er innlegget ditt krenkende overfor en person som ikke har det bra. Å prøve å utnytte andres smerte med å misjonere er svært insenitivt. Du viser liten medfølelse og det strider vel mot din religion.

Det du uttrykker med innlegget ditt er at mennesket har ingen verdi i seg selv. At utelukkende en konvensjonell gudtro er det avgjørende. Men jeg kan vel ikke forvente annet fra en som selv er hjernevasket.

Finner du dette innlegget provoserende?

Å ha respekt for menneskets ukrenkelighet og intergritet er tydeligvis ukjente begrep for deg. Og iallefall ikke noe du praktiserer.

Over til Ulva. Jeg vet at du har det vondt. Jeg skjønner at den fasen du gjennomgår er forvirrende og frustrerende og at du vil gi opp. Men ikke gjør det! Du MÅ tro meg når jeg sier at det blir bedre. Jeg har også en diagnose som er alvorlig. Til og begynne med tror man at verden går under. Smerten er uutholdelig. Det er helt forferdelig og ingen ord finnes for å beskrive den.

Men Ulva. Det kommer til å bli bedre. Du må tro på det, for det er sant. Du kommer til å få et annet forhold til sykdommen. Det glir over i stadie hvor sykdommen ikke dominerer alt. Hvor man "glemmer" at man er syk. At det daglige blir bedre. At ikke smerten overskygger alt. Tro meg, jeg vet.

Ulva, hold ut!

hei

Ja jeg mener hvert ord av det jeg sier, og det jeg har fortalt i innleget ER BASERT PÅ MINE ERFARINGER.

Jeg kan forstå at man kan ha vanskelig for å forstå, men jeg mente faktisk bare godt med det.

Jeg har ikke sendt dette innlegget for å skade noen, eller for å si noe som sårer, heller tvert imot.

Jeg har også respekt for andre mennesker og deres meninger, men ser likevel ikke noe galt i å ville dele mine erfaringer med andre.

Og det håper jeg dere forstår.

Når du blir frelst så blir du født på ny i gud sin verden med bare godhet.

Da har du valgt å ha Jesus i ditt hjerte, og han vil hjelpe deg å vise veg.

Jeg sier ikke at hele verden blir problemfri, men for min del gud er god å ha, og for meg er de tunge tidene letter å takle, nettopp pga. den styrke og kjærlighet han gir meg.

DET ER MINE ERFARINGER.

KLEM