Nå klarer jeg snart ikke mer

[Gjest vil ikke skriver nicket nå.]

Nå er jeg så utrolig sliten. Jeg er gift med en snill mann som jobber borte nesten hele uka. Jeg har to små barn som er i barnehage 60%. Når de er i barnehage så jobber jeg. Er selvsstendig med firma hjemme, ellers er jeg hjemme med barna.

Jeg er veldig overvektig, men trener 3 ganger hver uke. Klarer likevel ikke å gå ned (fordi jeg spiser for mye og feil - jeg vet det.)

Men nå er jeg så sliten og så oppgitt. Det minste barnet sover ikke hele natta, og når barnet våkner våkner jeg, og så blir jeg liggende våken i flere timer. Klarer ikke å få sovnet igjen.

På kvelden gruer jeg meg til å legge meg, for jeg vet det ikke er lenge før jeg blir vekket likevel. (Dumt ja, men slik er det.)

Jeg er så sliten av å ha ansvaret for alt, hele tiden. Sliten av å måtte huske på alt. Sliten av å føle krav fra alle kanter.

I natt kom faktisk tanken at det hadde vært godt å dø, for da fikk jeg slappe av.

Jeg tror nok ikke at jeg er suicidal, men tanken skremte meg likevel.

Den største drømmen jeg har er å være helt alene på ei hytte med bare bøker, en radio og mat.

Jeg føler jeg er avhengig av mat som en narkoman er avhengig av narkotika. Det blir en trøst når jeg føler meg nede. Jeg spiser ikke så usunt, men feil for meg. Jeg vet jeg går ned og føler meg bedre når jeg kutter ned på brød og andre matvarer med høy GI. Likevel er det slik mat jeg får lyst på.

Jeg klarer ikke å finne tiltak til å ordne noe annet. Eier ikke fantasi og ork til noe.

Jeg bor på en liten plass der det er vanskelig å få hjelp, og føler meg overlatt til meg selv. Har flyttet til en annen kant av landet til der mannen min har vokst opp.

Føler ikke jeg kan bruke familien til å passe barn fordi de jobber. Føler ikke jeg kan forklare ting til f.eks. svigerforeldrene (som kunne vært aktuelle til å passe barna litt) fordi da kommer hele familien til å få vite at jeg sliter - og det orker jeg ikke.

Likevel trenger jeg hjelp. Kanskje aller mest hjelp til avlastning, men er redd det ikke funker.

Sukk, hva gjør jeg nå da?

[Gjest 4-barns mammaen]

Kjenner igjen de følelsene dine. Har vært alene med små barn i mange år, og det er et slit.Man går i halvsvime pga mangel på søvn, man gir og gir og får ikke noe tilbake, bare nye krav.

Kanskje mannen din kan ha barna alene en gang han er hjemme, så kan du ta deg en frihelg borte fra barnemas og husarbeid?

Kanskje du kan forsøke å få avlastning via kommunen?

Jeg husker godt drømmene om å sitte helt stille i en stol med kun en lyd, klokka som tikker. Helt alene! Og tankene om hvor godt det hadde vært å dø. Skremmende, særlig når de kom mens jeg kjørte bil.

Men jeg lever fortsatt, barna er blitt større, jeg får sove om nettene, jeg kan gjøre flere ting sammen med barna, gå ut på tur for eksempel uten at det er et slit.

[Gjest uten signatur]

Du burde få en sykmelding, så du kan hente deg inn litt igjen. Da kandu komme deg ut blant andre mens barna er i barnehagen. Gjøre ting som er bra for BARE deg.

Høres ut som meg for noen år siden. Jeg går mot uføretrygd nå, FORDI jeg ikke tok de signalene du fortteller om nå alvorlig. Jeg møtte veggen totalt, og har aldri kommet meg igjen.

En kan ikke forbruke energi en ikke har vet du! Av og til MÅ en bare fylle på. Presser en seg på minussida av energinivået, så er en på en farlig vei!

Kontakt legen og vis han dette innlegget ditt. Det forklarer godt din situasjon. Når du sitter der får en ofte ikke sagt det en skal, og så går en ut med uforurettet sak.

Helsesøster er jo også god å snakke med. Kanskje hun kjenner til noen mor/barn-grupper hvor dere kan støtte hverandre, passe hverandres barn osv.

[Gjest vil ikke skrive nicket nå.]

Du burde få en sykmelding, så du kan hente deg inn litt igjen. Da kandu komme deg ut blant andre mens barna er i barnehagen. Gjøre ting som er bra for BARE deg.

Høres ut som meg for noen år siden. Jeg går mot uføretrygd nå, FORDI jeg ikke tok de signalene du fortteller om nå alvorlig. Jeg møtte veggen totalt, og har aldri kommet meg igjen.

En kan ikke forbruke energi en ikke har vet du! Av og til MÅ en bare fylle på. Presser en seg på minussida av energinivået, så er en på en farlig vei!

Kontakt legen og vis han dette innlegget ditt. Det forklarer godt din situasjon. Når du sitter der får en ofte ikke sagt det en skal, og så går en ut med uforurettet sak.

Helsesøster er jo også god å snakke med. Kanskje hun kjenner til noen mor/barn-grupper hvor dere kan støtte hverandre, passe hverandres barn osv.

Jeg kan ikke sykemelde meg, for jobben er omtrent det eneste jeg koser meg med. Dessuten er jeg selvstendig næringsdrivende og har ikke tatt noen tilleggsforsikring - og da blir det alt for dyrt.

Når jeg har rolige dager på jobb så blir det til at den dårlig samvittigheten min får meg til å gjøre husarbeide eller annet forefallende i huset. Skulle jeg unne meg å slappe av, eller gå tur eller noe slikt så har jeg hele tiden dårlig samvittighet fordi jeg ikke har ryddet/vasket osv. Bare så det er sagt, jeg har langt fra rydde/vaskemani!!! Her dreier det seg om å kunne se gulvet i det hele tatt.

Har vurdert å ta kontakt med legen, men vet ikke helt hva han kommer til å gjøre. Er ikke klar for noen medikamentell behandling i vhertfall.

[Gjest vil ikke skrive nicket nå.]

Kjenner igjen de følelsene dine. Har vært alene med små barn i mange år, og det er et slit.Man går i halvsvime pga mangel på søvn, man gir og gir og får ikke noe tilbake, bare nye krav.

Kanskje mannen din kan ha barna alene en gang han er hjemme, så kan du ta deg en frihelg borte fra barnemas og husarbeid?

Kanskje du kan forsøke å få avlastning via kommunen?

Jeg husker godt drømmene om å sitte helt stille i en stol med kun en lyd, klokka som tikker. Helt alene! Og tankene om hvor godt det hadde vært å dø. Skremmende, særlig når de kom mens jeg kjørte bil.

Men jeg lever fortsatt, barna er blitt større, jeg får sove om nettene, jeg kan gjøre flere ting sammen med barna, gå ut på tur for eksempel uten at det er et slit.

Faktisk har jeg vært borte 3 langhelger siden august. Har vært på kurs og så vært igjen litt lenger. Det gjør veldig godt, men det er ikke nok. Føler meg skikkelig kravstor, men jeg har det faktisk ganske vondt inni meg nå.

Hva kreves for å få avlastning fra kommunen da? Kan ikke skjønne at jeg kan kvalifisere til det, jeg som jobber 50%.

[Gjest uten signatur]

Jeg kan ikke sykemelde meg, for jobben er omtrent det eneste jeg koser meg med. Dessuten er jeg selvstendig næringsdrivende og har ikke tatt noen tilleggsforsikring - og da blir det alt for dyrt.

Når jeg har rolige dager på jobb så blir det til at den dårlig samvittigheten min får meg til å gjøre husarbeide eller annet forefallende i huset. Skulle jeg unne meg å slappe av, eller gå tur eller noe slikt så har jeg hele tiden dårlig samvittighet fordi jeg ikke har ryddet/vasket osv. Bare så det er sagt, jeg har langt fra rydde/vaskemani!!! Her dreier det seg om å kunne se gulvet i det hele tatt.

Har vurdert å ta kontakt med legen, men vet ikke helt hva han kommer til å gjøre. Er ikke klar for noen medikamentell behandling i vhertfall.

Jeg fikk det rådet engang at jeg ikke måtte velge penger foran helse! Jeg valgte pengene. Det var en STOR feil.

Du er jo i ferd med å bli utbrent menneske. Det tjener ihvertfall ingen. Hadde du ikke unger da?

I verste fall så må du jo legge ned firmaet da, og finne en 'vanlig' jobb. Kanskje flytte til et billigere sted. Det finnes alltid andre løsninger enn å bli ødelagt helsemessig. For DET er ihvertfall dyrt!

Sann mine ord, JEG er der nå! Men du har fortsatt tid til å ta noen grep...

[ulva]

Ta kontakt med barnevernet - det er ikke farlig! De kan hjelpe deg med å finne et avlastningshjem. Om du vil det, bare for den minste. Ingen kommer til å ta fra deg barna dine, men du kan få litt mer fri. Ellers syns jeg sykemelding høres riktig ut, og en god samtale med legen om hva du kan gjøre.

[Gjest alternativer]

Hvor er barnas far oppi dette? Er det helt umulig for han å hjelpe deg/jobbe mer hjemme? Er det helt umulig for han å koble inn sin familie?

Har du sjekket med lege at du ikke mangler jern, vitaminer etc (enkel blodprøve), da kan man få hunger etter usunn mat. Kromtabletter mot sukkertrang osv.

Avstanden fra veldig sliten til totalt utbrent er dessverre kortere enn mange tror - helsa er det viktigste du har!

Hvis du våknet langtidssyk i morgen, hvordan ville du da ordne økonomi, ungepass osv? Kan du hente noe tips fra den tanken?

[Gjest sånn er det]

Faktisk har jeg vært borte 3 langhelger siden august. Har vært på kurs og så vært igjen litt lenger. Det gjør veldig godt, men det er ikke nok. Føler meg skikkelig kravstor, men jeg har det faktisk ganske vondt inni meg nå.

Hva kreves for å få avlastning fra kommunen da? Kan ikke skjønne at jeg kan kvalifisere til det, jeg som jobber 50%.

Jeg tror du må være enslig og syk for å få avlastning for din egen skyld.

[Kizza1365380506]

Kjære søte deg. Så sliten du er nå. Men du må være litt egoistisk. Sett av litt tid til deg selv. Kan du f.eks. gjøre noe du liker godt ett par timer i uken. Kanskje det går siden du jobber hjemme. Hva med at du og din mann reiser vekk aleine en helg. At din svigerfamilie passer ungene?

Det at du spiser så mye er vel trøstespising. Det vet jeg alt om. Men hos meg ble det bedre da jeg ble satt på medisin for depresjoner. Nå spiser jeg nesten ikke gotteri i det helet tatt.

Har du nettopp flyttet siden du ikke har fått laget deg ett sosialt nettverk ennå? Ingen ny venninne som du kan snakke med. Eller en venninne du kan ringe til. Har du en venninne fra der du bodde før, at du kanskje kan reise til henne en helg? Som sagt, prioriter deg selv litt. Vet det er lett å si, men det er veldig viktig.

Klem fra

[Kizza1365380506]

Jeg kan ikke sykemelde meg, for jobben er omtrent det eneste jeg koser meg med. Dessuten er jeg selvstendig næringsdrivende og har ikke tatt noen tilleggsforsikring - og da blir det alt for dyrt.

Når jeg har rolige dager på jobb så blir det til at den dårlig samvittigheten min får meg til å gjøre husarbeide eller annet forefallende i huset. Skulle jeg unne meg å slappe av, eller gå tur eller noe slikt så har jeg hele tiden dårlig samvittighet fordi jeg ikke har ryddet/vasket osv. Bare så det er sagt, jeg har langt fra rydde/vaskemani!!! Her dreier det seg om å kunne se gulvet i det hele tatt.

Har vurdert å ta kontakt med legen, men vet ikke helt hva han kommer til å gjøre. Er ikke klar for noen medikamentell behandling i vhertfall.

Av og til må man bare bite i det sure eplet. Jeg tror ikke noen av oss hadde lyst til å bli medisinert. Selv gråt jeg da jeg gikk fra legen første gang han sykemeldte meg for depresjoner. Jeg kjente meg som totalt misslykket fordi jeg ikke klarte å løse problemene mine selv. Det var jo en helt feil men helt naturlig følelse. Gå til legen og gjør det han anbefaler deg før det blir for sent.

Mvh

[Gjest vil ikke skrive nicket nå.]

Jeg fikk det rådet engang at jeg ikke måtte velge penger foran helse! Jeg valgte pengene. Det var en STOR feil.

Du er jo i ferd med å bli utbrent menneske. Det tjener ihvertfall ingen. Hadde du ikke unger da?

I verste fall så må du jo legge ned firmaet da, og finne en 'vanlig' jobb. Kanskje flytte til et billigere sted. Det finnes alltid andre løsninger enn å bli ødelagt helsemessig. For DET er ihvertfall dyrt!

Sann mine ord, JEG er der nå! Men du har fortsatt tid til å ta noen grep...

Men det er ikke penger det står på. Mannen min tjener bra, og han forsørger oss godt. Jeg jobber som sagt bare 50% og tjener forsvinnende lite. Jobben blir mer som en hobby å regne i så måte. Dessuten storkoser jeg meg på jobb.

[Gjest uten signatur]

Men det er ikke penger det står på. Mannen min tjener bra, og han forsørger oss godt. Jeg jobber som sagt bare 50% og tjener forsvinnende lite. Jobben blir mer som en hobby å regne i så måte. Dessuten storkoser jeg meg på jobb.

Da er det jo enklere! Kan du ikke rett og slett kjøpe deg hjelp ihuset da. For en periode. Så du kan kose deg med barnet, pluss ha tid til deg selv.