Nå gir jeg faen! Gidder ikke mer!!

[Gjest Livetsugeriblantsåj*vlig]

Jeg er e innvandrer som går på BI. I klassen min går det flere innvandrere men de er så useriøse og bråker at jeg vil ikke identifiseres med de. De gjør ikke noe for å bli kjent med norske eller andre folk og er for seg selv. Men jeg er ikke slik. Jeg ville bli kjent med folk og kjenner noen så vidt men ikke mer,

Nå er jeg så lei at jeg har rett og slett gitt opp.

Jeg hadde tidligere problemer med meg selv, dårlig sevtillit. dårlig selvbilde og alt det der. Jeg begynte på en høyskole og på grunn av alle problemene så ble jeg rett og slett ikke kjent med noen. Vi hadde en uke der vi ble delt inn i grupper og der vi skulle gjøre en del aktiviteter. Videre var det mange fester og slikt. Jeg kom ikke i gang med noe på grunn av de hersens problemene.

Så tok jeg kontakt med en psykolog og har hatt noen timer hos han. Ting har blitt noe bedre. Jeg fikk lappen etter 8 stryk tidligere. Men problemet nå er at jeg ikke komme meg inn i klassemiljøet. De fleste har vært kjente siden første semester og ut i fjerde semester er de sammen om grupper og alt det (det er omtrent 2000 elever på skolen, BI). Jeg finner ikke min plass. Har ingen bekjente, de få jeg har, jobber sammen med de dem kjenner og det er ikke plass hos dem til flere. På grunn av alt dette så har jeg begynt å gi faen å "ta bryet" med å bli kjent med folk. Jeg gir faen i dette nå. Jeg har aldri tidligere hatt kjæreste eller jentevenn, jeg er 23 og gutt. På skolen ser jeg folk, jenter og gutter snakke og le sammen og føler meg enda dummere. Jeg skulle så gjerne ha gjort det samme men det er for sent. Altfor sent. Jeg trener, jeg spiller fotball på lag, jeg har venner utenom skolen, jeg jobber men likevel er dette en akilleshæl. Nå har jeg bestemt meg for å gi faen i dette. Gidder ikke mer. Jeg har ved hjelp av psykologen fått løst noen problemer men dette er i drøyeste laget. Gidder ikke mer. Jeg som så gjerne skulle hatt jentevenner, jenter jeg kan snakke med, finne på ting sammen med. Men det blir med det. Har et fag som heter engelsk og der er vi en liten gruppe fra den store klassen. Kjenner noen så vidt der. Føler at jeg ikke er på nivå med folka der. Mentalt må jeg forberede meg for hver time der, de innvandrerene jeg nevnte ovenfor går i en annen klasse så jeg føler at jeg blir avhengig av dem. I klassen liker jeg meg ikke. Det er så dumt, når endelig noen av problemene var eliminert så var fundamentet for svak til at jeg kunne komme meg videre.

Jeg hadde begynt å se positivt på livet men nå er jeg skeptisk igjen. Jeg får jo ikke noe til. Jeg er så drittlei av alt dette. Nå som jeg endelig hadde begynt å akseptere meg så får jeg problemer med det sosiale på skolen nok en gang, På grunn av dette gidder ikke å dra på klassefester lengre. Jeg kommer til å bli en ensom ulv. Kanskje jeg må belage meg på et slik liv videre i fremtiden. Livet er dritt for øyeblikket.

JEG ORKER IKKE MER!!!!!!!!!!!!!

[cathlin]

Enig i at livet er vanskelig i perioder. Sympati sendes.

Men jeg leser av innlegget ditt at du har gjort mye bra. Du vil ikke identifiseres med de useriøse. Du klart å ta lappen. Du har jobbet deg selv hos en psykolog. Du går på BI. Du jobber i tillegg. Du spiller fotball. Du prøver å bli kjent med folk. Syns det ser ut som du gjør ditt beste, og det står det respekt av.

Jeg vet ikke hvilke råd jeg skal gi deg, men håper du ikke gir opp!

[Gjest finnguala]

Hei!

Vet hvordan det er. Har selv hatt det sånn. Heldigvis, etter flere år med terapi, så har det løst seg mye. Jeg klarer å være normalt sosial i en klasse, finner folk å være med og prate med.

Men slik var det ikke for veldig få år siden. Da hadde jeg det omtrent som du.

Vil bare si at når jeg leste det jeg skrev så fikk jeg en oppfatning av deg som en sosialt intelligent person: Det som hindrer deg er dårlig selvtillit og kanskje litt redsel for at du ikke skal være "god nok". Men hva er å være god nok? Vi ser stadig eksempler på folk som er seg selv og gir mer eller mindre blaffen i hva andre synes. De tenker ikke så mye på om de er "bra" nok eller ikke, det er bare den de er. Og derfor blir de respektert, fordi de utviser respekt for seg selv.

Ut i fra det jeg leser du skriver, så virker du på meg som en intelligent og kontaktskapende person, en person som har store forutsetninger for å få det bra i livet. Jeg tror ikke du har gitt opp; du er bare så lei av å ha det sånn.. Og det forstår jeg, det er ikke godt, har opplevd det selv.

Men i og med at du virker intelligent på mange måter, så tror jeg at du er i stand til å nyttiggjøre deg regelmessig terapi og opparbeide deg et bedre selvbilde og alt det gode det fører med seg.

STÅ PÅ! Bare du vil, så ordner det seg til slutt!

MVH

[Gjest allaf]

Hei!

Vet hvordan det er. Har selv hatt det sånn. Heldigvis, etter flere år med terapi, så har det løst seg mye. Jeg klarer å være normalt sosial i en klasse, finner folk å være med og prate med.

Men slik var det ikke for veldig få år siden. Da hadde jeg det omtrent som du.

Vil bare si at når jeg leste det jeg skrev så fikk jeg en oppfatning av deg som en sosialt intelligent person: Det som hindrer deg er dårlig selvtillit og kanskje litt redsel for at du ikke skal være "god nok". Men hva er å være god nok? Vi ser stadig eksempler på folk som er seg selv og gir mer eller mindre blaffen i hva andre synes. De tenker ikke så mye på om de er "bra" nok eller ikke, det er bare den de er. Og derfor blir de respektert, fordi de utviser respekt for seg selv.

Ut i fra det jeg leser du skriver, så virker du på meg som en intelligent og kontaktskapende person, en person som har store forutsetninger for å få det bra i livet. Jeg tror ikke du har gitt opp; du er bare så lei av å ha det sånn.. Og det forstår jeg, det er ikke godt, har opplevd det selv.

Men i og med at du virker intelligent på mange måter, så tror jeg at du er i stand til å nyttiggjøre deg regelmessig terapi og opparbeide deg et bedre selvbilde og alt det gode det fører med seg.

STÅ PÅ! Bare du vil, så ordner det seg til slutt!

MVH

Det er sant det der med redsel og slikt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Jeg vil ikke gjøre som de andre innvandrerne, å bare være for seg selv og ikke gjøre noe for å integrere seg. Men jeg har visst tapt slaget der også. Måtte ha en gruppe og ble med dem vel vitende om hvor useriøse de er. Det var bittert. Jeg vil bare være normal og sosial person. Mwn går det? NEI! Mange sier til meg at jeg er veldig hyggelig og trivelig. Naboene mine sier det om meg fordi jeg ofte hjelper dem. Hjelper gamle damer opp trappa og derfor liker de meg. Men på skolen så er liksom en av knapp på og jeg blir redusert til det minimale. Noen dager tenker jeg at dette klarer jeg fint, andre ganger så er det motsatt. Det er ikke synd på meg. Det er de jævla foreldrene mine sin feil at det ikke går bra. Mammam er syk stadig og jeg har ikke sette henne frisk siden jeg var 13. Hu har Parkinson`s syndrom og lever kun på grunn av medisin. Pappa er blitt bedre nå men var en drittsekk i barndommen. Dette er ingen unnskyldning fra meg men jeg kommer ikke lengre. Jeg hadde en periode med gode resultater i samarbeid med psykologen og ting begynte å gå bedre. Dette var imidlertid i juleferien og da hadde vi skolefri. Jeg er så forbanna på alt og alle nå. Hvor mye skal jeg jobbe med før jeg blir helberedet?