Så er det på'n igjen...

[PleX26]

Sitter her nå etter en bursdag hos søstra mi og føler meg langt fra bra.

Har problemer med å være sosial men har ikke alltid hatt det, hvorfor fikk jeg plutselig det ?

Det har jo gått bedre, men nå har jeg isolert meg igjen og når jeg først er sammen med andre føler jeg meg dårlig, vil bare hjem.

Hva tror de om meg? snakker ikke om følelser i min familie!

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, ønsker å fungere som andre, være avslappet og trives i sosiale sammenhenger, men føler bare jeg har sviktet og føler meg 10x verre.

Jeg har et ønske, kunne fungere.

Andre oppfatter meg som sur, jeg er jo bare deprimert, hvorfor skjønner de ikke det ?!

Nå som det gikk bedre...

mørket min gamle venn, nå kommer jeg igjen....

[mariex]

Alle dager er ikke like. Vel, så hadde du en nedtur i dag, men det betyr ikke at det blir slik alle dager heretter!Ikke bry deg om at andre syns du var sur. Du vet at du er deprimert og har lov og plikt til å ta hensyn til deg selv.

Mvh

[Gjest uten signatur 73]

Hei

Jeg kan forstå at dette blir et problem for deg, og syntes du bør ta dette på alvor.

Du sier noe om at andre oppfatter deg som sur, og det er fordi de ikke kan forstå.

Kanskje du bør si litt mer om hvordan du har det, i hvertfall til de nærmeste.

Har du hatt det sånn før over lengre tid? Behøver ikke nødvendigvis være noe å bekymre deg over.

Ingen dager er like, men vist du virkelig er plaget, syntes jeg du bør søke hjelp.

Kan også være godt å få prate om det så bare er en du kan stole på, og som tar deg på alvor. Og som sagt man kan jo heller ikke gå rundt å være blid bestandig heller.

Kanskje er det noe som plager deg, men kan og være nå som det er vinter og mørkt ute.

Hørt noen kan bli deprimert av det også.

Ta plagene på alvor og lytt til kroppens signaler.

Det er den største kapitalen du har.

[PleX26]

Hei

Jeg kan forstå at dette blir et problem for deg, og syntes du bør ta dette på alvor.

Du sier noe om at andre oppfatter deg som sur, og det er fordi de ikke kan forstå.

Kanskje du bør si litt mer om hvordan du har det, i hvertfall til de nærmeste.

Har du hatt det sånn før over lengre tid? Behøver ikke nødvendigvis være noe å bekymre deg over.

Ingen dager er like, men vist du virkelig er plaget, syntes jeg du bør søke hjelp.

Kan også være godt å få prate om det så bare er en du kan stole på, og som tar deg på alvor. Og som sagt man kan jo heller ikke gå rundt å være blid bestandig heller.

Kanskje er det noe som plager deg, men kan og være nå som det er vinter og mørkt ute.

Hørt noen kan bli deprimert av det også.

Ta plagene på alvor og lytt til kroppens signaler.

Det er den største kapitalen du har.

Dette er ikke noe nytt for meg, jeg var isolert i nesten 1 år, jeg gikk på jobb (det var en utrolig påkjenning) men sluttet der.

Har hatt jobb etter det som vikar, men nå går jeg hjemme.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, tror du du har rett, jeg trenger å snakke med noen, men hvem. Jeg kan ikke snakke med min familie, det bare går ikke, det er det jeg savner, en familie jeg kan snakke om følelser med.

Som sagt dette er ikke noe nytt, jeg fikk en knekk for noen år siden, vet ikke hvorfor, etter det har jeg vært ustabil for å si det mildt, glad og deprimert på noen få minutter.

Nå har jeg sunket igjen, dypt, veldig dypt, lyver meg unna all kontakt med venner (hvorfor gjør jeg det?) og vil helst bare ligge i senga.

Får panikk når noen ringer eller det ringer på døra.

Føler jeg må prestere, være blid, det er jeg ikke, jeg er trist.

Folk syntes jeg er sur, hva skal jeg si?

Begynner å tenke tanken, hva skal det bli av meg, 26år, isolert i en leilighet, ingen jobb, ingen framtid.

Vil ikke folk skal syntes synd på meg selv om jeg kanskje er en patetisk tulling.

Har aldri fått hjelp for noe, kanskje jeg burde det ?

Men jeg har ikke penger, er arbeidsledig, sitte jo inne hele dagen.

Skulle ønske min familie skjønte meg bedre, når ikke de gjør hvem vil da gjøre det...

[Gjest En som bryr seg veldig]

Dette er ikke noe nytt for meg, jeg var isolert i nesten 1 år, jeg gikk på jobb (det var en utrolig påkjenning) men sluttet der.

Har hatt jobb etter det som vikar, men nå går jeg hjemme.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, tror du du har rett, jeg trenger å snakke med noen, men hvem. Jeg kan ikke snakke med min familie, det bare går ikke, det er det jeg savner, en familie jeg kan snakke om følelser med.

Som sagt dette er ikke noe nytt, jeg fikk en knekk for noen år siden, vet ikke hvorfor, etter det har jeg vært ustabil for å si det mildt, glad og deprimert på noen få minutter.

Nå har jeg sunket igjen, dypt, veldig dypt, lyver meg unna all kontakt med venner (hvorfor gjør jeg det?) og vil helst bare ligge i senga.

Får panikk når noen ringer eller det ringer på døra.

Føler jeg må prestere, være blid, det er jeg ikke, jeg er trist.

Folk syntes jeg er sur, hva skal jeg si?

Begynner å tenke tanken, hva skal det bli av meg, 26år, isolert i en leilighet, ingen jobb, ingen framtid.

Vil ikke folk skal syntes synd på meg selv om jeg kanskje er en patetisk tulling.

Har aldri fått hjelp for noe, kanskje jeg burde det ?

Men jeg har ikke penger, er arbeidsledig, sitte jo inne hele dagen.

Skulle ønske min familie skjønte meg bedre, når ikke de gjør hvem vil da gjøre det...

Hei.

Jeg hører at du har det vanskelig, og det er viktig at du aldri legger skylden på deg selv. Du er ingen patetisk tulling heller. Du har det vanskelig og trenger noe å snakke med. har du ingen venner som du stoler på?

Da vil jeg sterkt anbefale deg å søke profesjonell hjelp.

Det er ingen skap å få hjelp, heller tvert i mot. vi alle trenger hjelp, også i vanskelige tider. Og heller tvert imot, hadde jeg vært deg for å si det på denne måten, hadde jeg virkelig vært stolt over å søke hjelp, og det styrker. Du må bare ta det skrittet videre.

Om du ikke kan snakke med familien din, går det an å bare si at du har det litt vanskelig fortiden om ikke noe annet. Tror du trenger litt oppfølging og. har du en lege du er fornøyd med? det er jo en begynnelse.

Ikke la dette spise deg opp det er hjelp å få.

Tro meg, vet veldig godt hva det vil si å ikke ha familie rundt seg som bryr seg.

Får bare så vondt av at du har det på denne måten.

Og skulle ønske jeg kunne hjelpe, vist du forstår hva jeg mener.

STÅ PÅ!!!!!!