Er dette angst?

[Gjest huffa]

Jeg er 34 år, mor til en 2- og en 3-åring. Lurer på om jeg kan ha en form for angstlidelse... Jeg føler at jeg er mye engstelig og bekymret. Det siste halve året har det toppet seg. I sommer var jeg overbevist om at jeg skulle dø av føflekkkreft. Dette varte i 3 uker, til jeg fikk fjernet en føflekk. Før jul var jeg overbevist om at jeg skulle dø i en bilulykke, i forbindelse med et seminar jeg måtte reise til (jobben). Det stod på i ca 2 uker, til jeg var vel hjemme igjen. Nå har jeg en ukes tid vært overbevist om at det kommer en influensapandemi av spanskesykekaliber, som vil ta livet av meg og/eller resten av familien min. Har såvidt fått dette på en armlengdes avstand, men tør ikke se nyheter og lese aviser. Om en måneds tid må jeg reise med fly i forbindelse med jobben, og har allerede nå vært inne på tanken om flystyrt. Jeg frykter at engstelsen for dette vil bli sterkere og sterkere jo mer avreisen nærmer seg.

Jeg er veldig redd for at barna mine skal måtte vokse opp uten mammaen sin, og jeg er veldig redd for at jeg selv ikke skal få se barna mine vokse opp. Angst for dette kommer i bølger. Når det topper seg får jeg veldig høy puls/hjertebank, blir vekselvis varm og kald, musklene spenner seg og jeg skjelver, blir helt tørr i munnen, puster raskt og får øresus. Det kan komme en lang periode (flere uker) der jeg er veldig redd og tankene kverner rundt det jeg er redd for. Får konsentrasjonsvansker, orker ikke spise, har vanskelig for å engasjere meg i samtaler med andre mennesker (svarer ja og nei mens tankene mine er et helt annet sted), hobbyer og sysler som jeg vanligvis liker føles plutselig helt meningsløse. Gråter mye. Jeg pleier ikke ha problemer med å sovne om kvelden, men kan våkne om natten og begynne å gruble slik at jeg ikke sovner igjen. Dette går ut over mannen min som for det første blir veldig fortvilet når han ser hvor redd og trist jeg er (uten grunn, sett fra hans synspunkt). Han prøver å trøste, få meg til å innse at jeg overvurderer riski og at jeg tar sorger på forskudd, men det virker ikke. Dette gjør ham både frustrert og trist. I tillegg må han klare hus og hjem og barn alene når jeg ikke klarer annet enn å sitte i en krok og skjelve og gråte.

Jeg blir så sliten av dette. Kan jeg ha en form for angslidelse? Hva kan jeg gjøre, i så fall?

[Gjest tod]

Dette høres veldig ut som generalisert angstlidelse. Behandlingen er SSRI (antidepressiva) og/eller samtaleterapi. Meditasjon, yoga eller andre avslappingsteknikker kan kanskje også hjelpe.

[Tusj]

Dette er uten tvil en angstlidelse. Oppsøk lege og hør om du kan få et SSRI preparat (Cipramil, seroxat e.l).

Jeg ville også bedt om en henvisning til psykiater. Viktig å få tatt slike ting før de tuller mer på seg.

At du også blir trist og nedfor er helt vanlig. Angst og depresjoner henger sammen som hånd i hanske.

Ønsker deg alt godt og søk om hjelp med det samme, det er VELDIG mange som opplever akkurat de samme tingene som du skriver om

Du er flink til og ordlegge deg, jeg vil råde deg til å ta en utskrift av innlegget ditt her på Dol og ta det med til legen.

mvh

[khdf]

jeg lider selv av angst. trodde jeg var dødsyk selv, men legen fant ingenting på prøver.klarte fremdeles ikke tro på det. jeg var svimmel, kvalm, hadde diare og var slakk. jeg orket ingenting. klarte ikke spise eller være glad, var jo sikker på at jeg skulle dø. så fikk jeg diagnosen angst. jeg har blitt litt bedre etter at jeg begynte på cipramil, men jeg har enda et stykke igjen...hver gang jeg kjenner noe vondt i kroppen tror jeg det er noe alvorlig. har mye vondt i bryste og tror det er noe galt med hjerte, men det er nok "bare" angsten. det er en grusom følelse og jeg vet hvordan du har det...jeg var og er til tider konstant uroli inni meg. neste uke skal jeg begynne hos psykolog.håper det kan hjelpe..gå til legen ja!!!