Det blir litt for dypt for meg/Hun har angst

[Gjest nikolay k]

Hei,

Jeg er en mann som nå har vært sammen med verdens herligste dame i to måneder. Vi har det veldig bra sammen på alle områder, MEN...det ER nemlig et lite "men" der.

Kjæresten min sliter med angst, og når hun rammes av dette blir hun noe fjern og hun sier at det er som om følelsene stopper opp. Det blokkeres. Hun jobber en del med dette, og har nå valgt å oppsøke hjelp (psykolog), noe jeg er veldig glad for.

Saken er nemlig den at jeg elsker denne dama mi, og jeg ønsker være der for henne og se henne bli fri fra angsten. MEN det er så altfor mye prat om dette. Det er nesten hver gang vi er sammen, så snakker vi noe om denne angsten hennes, hva som kan gjøres, hva hun tenker, og hvordan hun har det. Noen ganger føler jeg at alt dreier seg om dette, og at jeg blir litt tilsidesatt.

Føler meg egoistisk som skriver dette, men jeg er nødt til å være ærlig på det. Jeg har tilogmed sagt en del om det, at kanskje vi snakker litt vel mye om det. Hun ser på meg som en god støtte og hjelp, og vi har det virkelig godt sammen, men når hun rammes av angsten,så kjenner jeg at jeg nesten ikke kjenner henne igjen. hun blir litt borte for meg.

Så jeg må innrømme jeg er sliten, rett og slett litt sliten av at det er litt ustabilt, og at dagene våre blir bestemt utifra hvordan hun har det. Jeg orker ikke være så mye i dypet..

Jeg elsker å le med henne, snakke om hverdaglsige ting, gjøre ting sammen, og dette gjør vi jo; men det hender altså at det blir for dypt og for mye for meg.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo fortalt henne at dette påvirker meg veldig...jeg blir så lei meg når jeg ser hun sliter, og en kveld kan fort bli ødelagt pga dette. Ikke fordi vi krangler eller noe (det gjør vi så godt som aldri), men fordi det ikke er gøy å sitte på en restaurant med en som plutselig er nesten fremmed for deg..om du skjønner.

Har du noen råd til meg, for jeg er sliten - og tenk, bare etter to måneder?!

Og nei, jeg gjør det ikke slutt, for denne jenta er det beste som har hendt meg. Det bare sliter så med hennes angstproblem.

[Gjest gamlebarbie]

Hei du.

Nå satt jeg lenge og leste over dette flere ganger, og jeg tenkte meg om minst ti ganger før jeg fant ut at ...OK...jeg kan prøve å svare.

Jeg har selv slitt, og sliter, med angst. Grunnene er mange, men når angsten kommer hoppende, er det som om alt stopper opp, slik du sier. Man får en sten i magen som virkelig prøver å gnage seg hull gjennom hele kroppen. For den som ikke har opplevd det selv, er det ikke så lett å forstå.

Jeg kan forstå hva du mener, og jeg kan forstå at du sliter med dette, og at du føler at du kanskje ikke klarer det.For det ER ikke lett for en utenforstående å takle det.

Jeg har hatt år som jeg har slitt. Fremdeles har jeg angst, og noen dager er verre enn andre. Men jeg har bestemt meg for at angsten ikke skal få styre mitt liv. JEG skal styre angsten. Og jeg prøver så godt jeg kan. Når den kommer over meg, er det opp til meg å holde den på avstand. Da er det opp til meg å jobbe for å få den bort.

Kanskje hun skulle prøve det samme? Jeg beundrer deg for å være der for henne. Hun vet det sikkert hun også..:-)

Fortsett å være der. Ikke gi opp. Elsker du henne, så vis det. Og ettersom du sier, så elsker du henne, så da viser du det..:-) Prøv å høre med henne om hun vil gå på angstdempende medisin. Jeg gjør. Ikke at det virker alltid, men jevnt over har det hjulpet veldig.

Det at hun har tatt mot til seg og søkt hjelp er jo bare flott. Viser at hun vil ha angsten bort.

Vet hun hva som gjør at hun har denne angsten?

Lykke til i alle fall.:-)

[Gjest maiblomsten]

Hei Nikolay K!

Må bare først si at innlegget ditt et utrolig gjennomreflektert og flott! Jeg tenker litt på dette med slitasjen på deg kontra støtte til hennes vansker, angsten. Det er særdles viktig at du også får tid til å hente deg inn i blant - for om du går tom gavner det jo ingen av dere! Kanskje vil en god måte være å klare linjer mellom når dere prater om hva, hvilken rolle du skal ha osv. i forhold til henne? Nå som hun har fått psykolog også, er det mer naturlig at din rolle blir noe annerledes. Med det mener jeg, at hun kan og bør posjonere ut en del i disse timene også. Tror det kan medføre større kvalitetstid og ikke minst litt mindre belastninger på deg. Hun bør kanskje også gjøres oppmerksom på at det til syvende og sist nok vil bedre hennes fungering jo mer hun åpner seg for en utenforstående person, som jo en psykolog er. Du skal være kjæreste, og ikke terapeut. En kjæreste støtter og kan hjelpe på den måten. Men i det lange løp brenner man seg ut om man skal være som poteten og være en som multi-person som fyller alle partnerens behov til enhver tid.

Selv har jeg også vært i samme situasjon som deg. Jeg kjente den følelsen som jeg opplever du beskriver nå. Men forstatte bare og presse og presse, helt til jeg gikk langt over min tålegrense. Det jeg ser i ettertid, var at jeg faktisk ved å gi så mye daglig oppmerksomhet og alle hensyn til problemet, bidro til "å grave grøfta dypere" og gjorde den andre mer passiv. Et godt tips kan være å prøve å avlede kjæresten din, altså få henne til å tenke på noe annet, når du ser symptomene melder seg før angsten kommer. Et annet tips er å sette seg inn i hva slags type angst hun har. Er det generell angst (angst hele tiden, generelt urolig for ting), en fobi (redsel for en spesiell ting) eller panikkangst etc. Faktisk er det som er påvist, at den beste treningen for angst er eksponering. Eksempelvis har hun sosial angst, vil det hjelpe henne om hun å være sammen med folk. Sakte men sikkert utfordre og sprenge sine gamle grenser. Og selv om det vil føles forferdelig for henne - og også for deg å se at hun ikke har det godt - vil hun nok takke deg til sist!

Håper det går bra med dere, hent deg litt inn, dra bort et par dager kanskje. Dere har det viktigste: kjærligheten!

Hilsen en i samme situasjon

[PieLill]

Så flott at du ønsker å ta vare på både forholdet, kjæresten og deg selv!

Det er kanskje vanskelig for henne å ta seg sammen når angstanfallene kommer. Mulig dette er for mye forlangt på dette tidspunktet.

Men når hun ikke har angst kan hun kanskje prøve å fokusere på noe annet. Går det an å få henne med på å ikke snakke om problemet når det ikke er til stedet. Prinsippet er: Nedturene kommer, så nyt det mens de ikke er der! Eller eventuelt at dere kun snakker om det på et avtalt tidspunkt en gang i uken.

Når man har fysiske eller psykiske problemer er det lett å gå i fellen å prøve å tilpasse hele livet og omgivelsene til det. Ofte forsterker det problemet i stede for å skape fokus på resurser og løsninger.

Hvis hun etter hvert kommer til behandling kan det kanskje være greit om du fikk være med noen ganger. Etter hvert kan hun lære hva som demper og forkorter angstanfall. Og du kan kanskje lære noe gode knep i positiv rettning.

Ikke vær redd for å stille noen enkle om så bare symbolske krav til henne. Du stiller krav til mennesker du har tro på, ikke de du har gitt opp. Hun trenger at du viser hensyn, men hun trenger også å vise hensyn til deg. Ikke minst for hennes egen selvrespekt. Hva som er rimelig å kreve finner dere best ut av selv, evt. i samarbeid med behandler.

En ting til. Det er mulig det ikke gjelder for deg. Men endel menn har tendenser til å ta det svært personlig, og føle seg misslykket når de ikke klarer å løse problemen til sin kjære. Men vi damer er ofte såre fornøyd med en som er sammen med oss i stormen, selv om han ikke kan gjøre noe med den.

Noen damer har alt for lett for å gjøre kjæresten ansvarlig for deres følelsesmessige velbefinnende. Og noen menn er alt for villig til å ta dette ansvaret.

Håper der kan fortsette å ha det fint sammen, bedre og bedre og at hun finner gode løsninger på problemene.