Far som assistent ved ufør mor?

[Dorthe]

Når ble det en menneskerett å få barn?

En forutsetning for å få barn må jo være at en kan ta seg av de. Og da blir det feil å legge opp til at samfunnet må betale for og ordne med alt.

Er ikke det viktigste oppi alt dette at barna får et verdig liv og en god oppvekst?

Hvem har sagt at ikke ungene får et verdig liv? Det er flere ting her i livet enn fysiske utfordringer. Oppdragelse og forberedelse til et godt voksenliv er faktisk mye viktigere enn sportslige aktiviteter.

[Gjest uten signatur]

Når ble det en menneskerett å få barn?

En forutsetning for å få barn må jo være at en kan ta seg av de. Og da blir det feil å legge opp til at samfunnet må betale for og ordne med alt.

Er ikke det viktigste oppi alt dette at barna får et verdig liv og en god oppvekst?

Jo, helt enig. At folk absolutt SKAL ha barn, er jo en egoistisk handling! Det er nok barn i verden som det er. En må ha overskudd og helse nok før en setter barn til verden. En setter dem vel ikke til verden for at ANDRE skal ta seg av dem?

[frosken]

Når ble det en menneskerett å få barn?

En forutsetning for å få barn må jo være at en kan ta seg av de. Og da blir det feil å legge opp til at samfunnet må betale for og ordne med alt.

Er ikke det viktigste oppi alt dette at barna får et verdig liv og en god oppvekst?

Hva om du har fått amputert en arm (eller er født uten armer), og av den grunn ikke kan klare praktisk spebarnsstell? Er det da feil om samfunnet bidrar med praktisk hjelp en periode, dersom du forøvrig kan gi barnet en fullverdig oppvekst?

[frosken]

Jo, helt enig. At folk absolutt SKAL ha barn, er jo en egoistisk handling! Det er nok barn i verden som det er. En må ha overskudd og helse nok før en setter barn til verden. En setter dem vel ikke til verden for at ANDRE skal ta seg av dem?

Mange funksjonshemmede må ha noe praktisk hjelp for å klare hverdagen. Skal de ikke kunne få barn som følge av manglende evne til å gjøre enkelte praktiske ting dersom de som andre foreldre mener de kan tilby barnet en god oppvekst?

[frosken]

Hvem har sagt at ikke ungene får et verdig liv? Det er flere ting her i livet enn fysiske utfordringer. Oppdragelse og forberedelse til et godt voksenliv er faktisk mye viktigere enn sportslige aktiviteter.

Men de vil vel bli hemmet i muligheten av å kunne bli en ny Bjørn Dæhlie...*s*

[Gjest uten signatur]

Mange funksjonshemmede må ha noe praktisk hjelp for å klare hverdagen. Skal de ikke kunne få barn som følge av manglende evne til å gjøre enkelte praktiske ting dersom de som andre foreldre mener de kan tilby barnet en god oppvekst?

Jeg er av den oppfatning at å få barn ikke er en menneskerettighet. Det er et stort ansvar som mange fler burde tenke nøye igjennom, funksjonshemmet eller ikke!

Hvis en mener seg istand til å ta seg godt av et barn til tross for psykiske eller fysiske lidelser, så er det jo klart at en kan få barn og satse på hjelp fra andre. Men jeg mener at en da må vurdere om det vil gå ut over mors helse å få barn og ta seg av dem. Kanskje det vil forverre hennes tilstand så mye at det blir verre for både henne og barna, og mann/far, enn det noen kunne tenke seg.

Tror de fleste ser på det å få barn som en selvrealisering. Og DET er i bunn og grunn egoistisk. Ingen får jo barn for BARNETS skyld. For det banrnet du får kjenner du ikke før det er født...

Det går faktisk veldig fint å leve et godt liv uten barn. Mye enklere. Men de fleste er ikke sterke nok psykisk til å trosse genene som 'krever' at vi skal formere oss.

[Gjest Tristelin@]

Jeg er enig med deg i at slike dilemmaer er vanskelige!

Jeg har sett flere tilfeller hvor folk kanskje har fått tildelt flere timer med BPA enn jeg synes er moralsk forsvarlig. Når man argumenterer med at det er deilig å kunne ha nystrøkne duker på alle bord, samt slippe alt arbeid selv, synes jeg det blir feil. Det er viktig at samfunnet hjelper til der det er nødvendig, men det bør ikke frata andre ansvaret for også å bidra i forhold til sine nærmeste og seg selv...

'Nystrøkne duker på alle bord'. Får da virkelig håpe at ikke skattebetalernes penger går til slikt!!!

I min yrkesaktive periode hadde jeg aldri nystrøkne duker, håndklær, sengetøy, ikke engang klær. Fordi jeg ikke orket det ved siden av jobb. Nå er jeg ufør og orker det ihvertfall ikke. Men kunne jo aldri tenke meg å kreve hjelp til slikt!

Hadde jeg enda kunnet greie å holde det rent hjemme, men det er ikke mulig med min helsetilstand. Allikevel tror jeg aldri jeg ville fått hjelp i huset. Da må en nok ha en mer alvorlig diagnose. Men derfor er det jo også urettferdig hvis midlene skal brukes til slike 'unødvendige' sysler. Trodde nesten ikke de hadde tid til vanlig rengjøring en gang jeg. Etter som en leser i avisene. Er det bare tull det da?

[Dorthe]

Men de vil vel bli hemmet i muligheten av å kunne bli en ny Bjørn Dæhlie...*s*

I hvert fall ikke med meg som coach )

[frosken]

Jeg er av den oppfatning at å få barn ikke er en menneskerettighet. Det er et stort ansvar som mange fler burde tenke nøye igjennom, funksjonshemmet eller ikke!

Hvis en mener seg istand til å ta seg godt av et barn til tross for psykiske eller fysiske lidelser, så er det jo klart at en kan få barn og satse på hjelp fra andre. Men jeg mener at en da må vurdere om det vil gå ut over mors helse å få barn og ta seg av dem. Kanskje det vil forverre hennes tilstand så mye at det blir verre for både henne og barna, og mann/far, enn det noen kunne tenke seg.

Tror de fleste ser på det å få barn som en selvrealisering. Og DET er i bunn og grunn egoistisk. Ingen får jo barn for BARNETS skyld. For det banrnet du får kjenner du ikke før det er født...

Det går faktisk veldig fint å leve et godt liv uten barn. Mye enklere. Men de fleste er ikke sterke nok psykisk til å trosse genene som 'krever' at vi skal formere oss.

Er enig i mye av det du skriver.

Men mener også at det finnes mange funksjonshemmede som er like egnet til å ta seg av barn som andre på alle de vesentlige områdene. Oppveksten til barnet forringes ikke om mor må ha noe hjelp av en assistent til f.eks. bleieskift og bæring.

Helt generelt håper jeg at flest mulig både funksjonsfriske og funksjonshemmede er ansvarlige i forhold til det å få barn.

[frosken]

'Nystrøkne duker på alle bord'. Får da virkelig håpe at ikke skattebetalernes penger går til slikt!!!

I min yrkesaktive periode hadde jeg aldri nystrøkne duker, håndklær, sengetøy, ikke engang klær. Fordi jeg ikke orket det ved siden av jobb. Nå er jeg ufør og orker det ihvertfall ikke. Men kunne jo aldri tenke meg å kreve hjelp til slikt!

Hadde jeg enda kunnet greie å holde det rent hjemme, men det er ikke mulig med min helsetilstand. Allikevel tror jeg aldri jeg ville fått hjelp i huset. Da må en nok ha en mer alvorlig diagnose. Men derfor er det jo også urettferdig hvis midlene skal brukes til slike 'unødvendige' sysler. Trodde nesten ikke de hadde tid til vanlig rengjøring en gang jeg. Etter som en leser i avisene. Er det bare tull det da?

Det er stor forskjell på omfanget av den hjelp som gis rundt om kring. De fleste som kun får hjelp av hjemmetjenestene får et svært magert tilbud - og det du leser i avisen om hvor lite hjelp folk får stemmer stort sett. Men enkelte av de som får hjelp gjennom ordningen med personlig assistent BPA har klart å få adskillig romsligere rammer. Dette er som oftest berettiget - men så finnes de som ikke har "magemål" her som ellers i samfunnet.

Kanskje dumt av meg å fortelle historien om de fortalte om alle sine nystrøkne duker - men jeg reagerte selv sterkt på de holdninger som ble formidlet den gangen. BPA er en svært verdifull ordning - og dersom den misbrukes vil det kunne gå ut over alle de som har behov for nettopp denne ordningen.

[petter smart]

Hva om du har fått amputert en arm (eller er født uten armer), og av den grunn ikke kan klare praktisk spebarnsstell? Er det da feil om samfunnet bidrar med praktisk hjelp en periode, dersom du forøvrig kan gi barnet en fullverdig oppvekst?

Dersom en trenger hjelp til nesten all stell av barnet mener jeg en ikke bør få barn.

Å få barn er ingen rett mennesker har. Mange tenker ikke på barnet, kun at de ønsker barn. Det blir feil.

Å gå inn i noe sånt vel vitende om at en vil trenge hjelp til nesten alt blir feil, både ovenfor barnet og samfunnet.

Flere burde være i stand til å akseptere at de pga ulike forhold (ikke bare fysiske handikap) ikke kan/bør få barn.

[frosken]

Dersom en trenger hjelp til nesten all stell av barnet mener jeg en ikke bør få barn.

Å få barn er ingen rett mennesker har. Mange tenker ikke på barnet, kun at de ønsker barn. Det blir feil.

Å gå inn i noe sånt vel vitende om at en vil trenge hjelp til nesten alt blir feil, både ovenfor barnet og samfunnet.

Flere burde være i stand til å akseptere at de pga ulike forhold (ikke bare fysiske handikap) ikke kan/bør få barn.

Jeg er også skeptisk hvor god løsning det ville vært å få barn dersom en er avhengig av hjelp 24 timer i døgnet og ikke kan klare noe selv.

Men en mer realistisk problemstilling er vel mennesker som ikke kan klare absolutt alt småbarnsstellet, og som derfor trenger hjelp enten i en overgangsperiode - eller evt. noe hjelp på permanent basis. I slike tilfeller har jeg ingen motforestillinger om at samfunnet yter assistanse, akkurat som man gjør for at funksjonshemmede skal ha en mulighet til i størst mulig grad å ha meningsfylte liv på andre livsområder.

Jeg ønsker at alle barn skal ha foreldre som er kompetente til å ivareta deres behov - både fysiske og psykiske. Jeg kan ikke se at mennesker med en synlig funksjonshemning i utgangspunktet skal være noe mindre skikket til å få barn enn andre, og stoler på deres egen vurderingsevne i forhold til dette - akkurat som andre potensielle foreldre selv avgjør om de skal ha barn eller ikke.

At enkelte mennesker - både med og uten funksjonshemning - burde velge å ikke få barn, er på den annen side også helt opplagt!

[petter smart]

Jeg er også skeptisk hvor god løsning det ville vært å få barn dersom en er avhengig av hjelp 24 timer i døgnet og ikke kan klare noe selv.

Men en mer realistisk problemstilling er vel mennesker som ikke kan klare absolutt alt småbarnsstellet, og som derfor trenger hjelp enten i en overgangsperiode - eller evt. noe hjelp på permanent basis. I slike tilfeller har jeg ingen motforestillinger om at samfunnet yter assistanse, akkurat som man gjør for at funksjonshemmede skal ha en mulighet til i størst mulig grad å ha meningsfylte liv på andre livsområder.

Jeg ønsker at alle barn skal ha foreldre som er kompetente til å ivareta deres behov - både fysiske og psykiske. Jeg kan ikke se at mennesker med en synlig funksjonshemning i utgangspunktet skal være noe mindre skikket til å få barn enn andre, og stoler på deres egen vurderingsevne i forhold til dette - akkurat som andre potensielle foreldre selv avgjør om de skal ha barn eller ikke.

At enkelte mennesker - både med og uten funksjonshemning - burde velge å ikke få barn, er på den annen side også helt opplagt!

Da er vi stort sette enige. Det er mange som trenger hjelp med barna, uavhengig av fysiske handikap. Jeg tenker mer på de som trenger hjelp til mer eller mindre absolutt alt.

Men en ting du skrev "I slike tilfeller har jeg ingen motforestillinger om at samfunnet yter assistanse, akkurat som man gjør for at funksjonshemmede skal ha en mulighet til i størst mulig grad å ha meningsfylte liv på andre livsområder."

Dette blir helt feil. Å få barn er ingen menneskerett. Samfunnet bør ikke yte hjelp til alle som ønsker barn, men ikke kan ta seg av dem. Hensynet til barna kommer først. Før individers ønske om barn.

[frosken]

Da er vi stort sette enige. Det er mange som trenger hjelp med barna, uavhengig av fysiske handikap. Jeg tenker mer på de som trenger hjelp til mer eller mindre absolutt alt.

Men en ting du skrev "I slike tilfeller har jeg ingen motforestillinger om at samfunnet yter assistanse, akkurat som man gjør for at funksjonshemmede skal ha en mulighet til i størst mulig grad å ha meningsfylte liv på andre livsområder."

Dette blir helt feil. Å få barn er ingen menneskerett. Samfunnet bør ikke yte hjelp til alle som ønsker barn, men ikke kan ta seg av dem. Hensynet til barna kommer først. Før individers ønske om barn.

Mulig jeg har uttrykt meg uklart, men mitt poeng er at mange som kan trenge noe assistanse til å klare praktiske ting i forbindelse med småbarnsstell, kan være vel så egnet som foreldre som andre mennesker som ikke har noen funksjonshemning. Jeg mener ikke at barn er en forutsetning for et meningsfylt liv, men kan ikke se at en fysisk funksjonshemning i utgangspunktet skal diskvalifisere fra det å få barn.

Samfunnet yter assistanse på mange områder - blant annet tilbys ulike former for støtte til transport slik at de som ikke kan bruke kollektiv transport allikevel kan komme seg i butikken, på kino, på besøk til andre osv. Blinde får førerhunder slik at de kan delta i en annen grad enn de ellers kunne ha gjort, rullestolbrukere får støtte til bilkjøp osv. osv. For meg er det ingen vesensforskjell på at samfunnet gir denne type assistanse, og det at en funksjonshemmet får hjelp noen timer i uken til praktisk småbarnsstell. Hvem som er egnet som foreldre er et noe annet tema - og slike egnethetsvurderinger slipper funksjonsfriske å gjennomgå og det samme må gjelde for funksjonshemmede.

Hva mener du samfunnet skal gjøre dersom en sterkt funksjonshemmet har valgt å få et barn, og er avhengig av omfattende hjelp til å klare det praktiske stellet, men forøvrig anses fullt ut kompetent som omsorgsperson?

[petter smart]

Mulig jeg har uttrykt meg uklart, men mitt poeng er at mange som kan trenge noe assistanse til å klare praktiske ting i forbindelse med småbarnsstell, kan være vel så egnet som foreldre som andre mennesker som ikke har noen funksjonshemning. Jeg mener ikke at barn er en forutsetning for et meningsfylt liv, men kan ikke se at en fysisk funksjonshemning i utgangspunktet skal diskvalifisere fra det å få barn.

Samfunnet yter assistanse på mange områder - blant annet tilbys ulike former for støtte til transport slik at de som ikke kan bruke kollektiv transport allikevel kan komme seg i butikken, på kino, på besøk til andre osv. Blinde får førerhunder slik at de kan delta i en annen grad enn de ellers kunne ha gjort, rullestolbrukere får støtte til bilkjøp osv. osv. For meg er det ingen vesensforskjell på at samfunnet gir denne type assistanse, og det at en funksjonshemmet får hjelp noen timer i uken til praktisk småbarnsstell. Hvem som er egnet som foreldre er et noe annet tema - og slike egnethetsvurderinger slipper funksjonsfriske å gjennomgå og det samme må gjelde for funksjonshemmede.

Hva mener du samfunnet skal gjøre dersom en sterkt funksjonshemmet har valgt å få et barn, og er avhengig av omfattende hjelp til å klare det praktiske stellet, men forøvrig anses fullt ut kompetent som omsorgsperson?

Jeg er nok mer enig med deg en det som har kommet fram.

Jeg tror også at mange handikappede kan være gode foreldre, mye bedre enn mange av de som er helt friske. Det er dessverre altfor mange av dem som ikke burde hatt barn.

Men jeg synes ikke en skal legge til rette for at alle skal kunne få barn. Det er ingen menneskerett. Og hensynet til barnet må komme først. Uten at det diskvalifiserer folk som evt måtte trenge hjelp med barnet. I utgangspunktet mottar jo de alle fleste hjelp, i form av barnetrygd o.l. samt barnehage og skole.

Forskjellen på at blinde får førerhund, lamme får rullestol og spesialtilpasset bil er at dette er noe som er nødvendig for at disse skal få et verdig liv. Å "gi" handikappede muligheten til å få barn har ikke noe med å gi dem et verdig liv å gjøre. Livet er verdig også uten barn. I tillegg må en ta hensyn til barna.

Men dersom alt de trenger er hjelp noen timer i uka, hjelp til å kjøre barna rundt, hjelp til innkjøp osv faller dette langt unna de jeg mener ikke burde få barn. Jeg tenker mer på folk som trenger hjelp stort sett hele tiden, også for å klare seg selv.

Samfunnet har ingen mulighet til å nekte folk å få barn, selv om en ofte skulle ønske vi hadde det. Tenker da personer som ikke har evner som omsorgspersoner, ikke at de har noen handikap. Dersom noen får barn og ikke klarer å ta seg av det, må samfunnet hjelpe til. Ikke av hensyn til foreldrene, men til barna.

Tror muligens vi mener to vidt forskjellige ting når vi snakker om funksjonshemmet.

[frosken]

Jeg er nok mer enig med deg en det som har kommet fram.

Jeg tror også at mange handikappede kan være gode foreldre, mye bedre enn mange av de som er helt friske. Det er dessverre altfor mange av dem som ikke burde hatt barn.

Men jeg synes ikke en skal legge til rette for at alle skal kunne få barn. Det er ingen menneskerett. Og hensynet til barnet må komme først. Uten at det diskvalifiserer folk som evt måtte trenge hjelp med barnet. I utgangspunktet mottar jo de alle fleste hjelp, i form av barnetrygd o.l. samt barnehage og skole.

Forskjellen på at blinde får førerhund, lamme får rullestol og spesialtilpasset bil er at dette er noe som er nødvendig for at disse skal få et verdig liv. Å "gi" handikappede muligheten til å få barn har ikke noe med å gi dem et verdig liv å gjøre. Livet er verdig også uten barn. I tillegg må en ta hensyn til barna.

Men dersom alt de trenger er hjelp noen timer i uka, hjelp til å kjøre barna rundt, hjelp til innkjøp osv faller dette langt unna de jeg mener ikke burde få barn. Jeg tenker mer på folk som trenger hjelp stort sett hele tiden, også for å klare seg selv.

Samfunnet har ingen mulighet til å nekte folk å få barn, selv om en ofte skulle ønske vi hadde det. Tenker da personer som ikke har evner som omsorgspersoner, ikke at de har noen handikap. Dersom noen får barn og ikke klarer å ta seg av det, må samfunnet hjelpe til. Ikke av hensyn til foreldrene, men til barna.

Tror muligens vi mener to vidt forskjellige ting når vi snakker om funksjonshemmet.

Mye vi er enige om :-)

Det er vel egentlig to temaer vi diskuterer her; for det første bør mennesker med store hjelpebehov få barn og for det andre hva er rimelig at samfunnet stiller opp med dersom alvorlig funksjonshemmede har fått barn.

I begge tilfeller bør barnets beste være det sentrale perspektiv. Hvis man i utgangspunktet vet at det er lite sannsynlig at man kan gi barn en god oppvekst, bør man vel ikke få barn. (En del velger også å ikke få barn fordi den sykdom som begrenser deres muligheter er arvelig og så alvorlig at de ikke ønsker å videreføre den til barn.)

Men dersom mennesker med behov for mye praktisk hjelp har fått barn, så mener jeg at samfunnet bør stille opp med denne hjelpen - både av hensyn til barnet og foreldrene. Det er i denne situasjonen jeg mener det kan sammenlignes med annen hjelp samfunnet gir. Alternativet vil vel være tvungen omsorgsovertakelse, noe som fremstår som groteskt dersom foreldrene totalt sett er kompetente som foreldre.