et dikt om livet mitt, om mobbing.

[Gjest anoreksia jenta]

Livet mitt.

Første dag i første klasse,

jeg gledet meg fælt.

Hadde lenge gått å vente på

å begynne på skolen.

Jeg pakket vesken ivrig,

å la penal, blyant inni.

Vi lærde tal og bokstaver,

vi lærde å skrive og lese.

Men i frimenuttene var det ikke så gøy,

jeg hadde ingen venner og det var ikke skøy.

Jeg stod attmed veggen og såg på dei andre,

alle hadde venner,

alle utenom jeg.

Hjemvegen frå skolen ble et mareritt,

der ble jeg ertet, skuet og dyttet.

De skuet meg i grøfta til jeg falt,

de lo å sa jeg bare var dum.

Jeg klarde ikke å gjøre motstand,

fordi de var flere enn meg.

Årene gikk og jeg gruet meg til skolen,

hver dag ble det samme.

Vennene jeg hadde sa stygge ting til meg,

kviskret og gjemde seg for meg.

Med en gang jeg fikk en ny venn,

så var det til å gå bort å si at jeg var slem og dum, og at jeg ikke måtte ha en venn.

Hvorfor snakkte dere dritt om meg,

og spredde falske rykter?

Når jeg syklet hjem fra skolen,

så skuet dei meg i grøfta,

og bare lo av meg.

Men jeg sier til meg selv,

hva var det så var så gøy med å ta grener inn i spilene på sykelen min,

og skue meg avgarde,

så jeg føk av sykkelen?

Trodde dere at det var tøft?

Var det gøy å se at jeg fikk vondt?

Og var det tøft og tenne på en røk, og halde den på kinnet mitt slik at jeg brant meg?

Trodde dere kansje at det også var tøft?

Visste dere egentlig at ver dag som gikk,

så blei litt av mitt unge hjerte drept av sorg og smerte?

En gang på skolen, kom en gutt i fra klassen bort til meg å sa.

Gå å heng deg.

Tanken slo i mitt hjerte med en gang.

Det sa, gå å heng dei, gå å heng dei.

Det var akkurat som et ekko i fra mitt hjerte.

Jeg tengte,

ja hva var egentlig vitsen med å leve mer,

hva var vitsen med å tvinge meg selv, gjennom det vonde livet.

Alle hatet meg gjo alikevel.

Jeg hadde fagtisk tengt på det mangen ganger selv også jeg,

det om å ta livet mitt.

Når jeg kom hjem i frå skolen,

så slengde jeg ranselen ned på stolen.

Alle mine tårer trillet nedover mitt kinn,

jeg trengde så sårt å lette mitt sinn.

Jeg lette og lette etter den skarpeste kniv,

jeg gjorde dette uten tvil.

Jeg skjærde meg på min hand og arm,

og etter litt prøvde jeg å kutte pulsåren min,

men fikk det ikkje til.

Jeg føler meg så elendig å skitten,

jeg begynner å lure på om jeg eigentlig er verd noe.

Nå har jeg et stort hull i mitt hjerte,

mitt hjerte er fylt med sår og smerte.

Nå sliter jeg med anoreksi,

og med selvmordstanker,

og det er deres skyld.

Jeg vil si til alle som mobber andre, slutt og mobb før det er for sent.

Er dere klar over hvor mangen som blir mobbet som tar livet sitt på grunn av mobbingen?

Dette er et sant dikt frå meg sjølv, som eg har opplevt, og opplever.

Håper på mangen svar, sjølv om dette blei veldigt langt.

Koz

[haidama]

huff.. så slemme og motbydelige folk har vært mot deg *grøzz*

...og likevel virker du så snill og grei...

[søkende]

Så trist....

De er ikke verdt nok til at du ødelegger resten av livet ditt.

Ikke la de få den makten over deg etter dette.

Håper du går til psykolog eller noen andre som kan høre på deg , og som kanskje inspirere deg til å få orden på livet ditt?

Klem

[lonelygirl]

*klemmer deg hardt*

Det gjør meg trist å lese innlegget ditt, for jeg har opplevd noe av det samme.

Mobbing gjør vondt, og man kommer npk aldri over det!!

Men prat med noen om det!

Blir du fremdeles mobba?

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære anoreksi jenta

Det er sterkt å lese det du skriver. Hvor var dine foreldre i denne tiden dette pågikk.? Vet noen voksne om disse episodene? Håper inderlig du nå har noen du kan dele dine vonde erfaringer med slik at du gradvis kan få bearbeidet det vonde og få oppleve gleden av å være til! Lykke til!

[Gjest Rusle]

Så trist....

De er ikke verdt nok til at du ødelegger resten av livet ditt.

Ikke la de få den makten over deg etter dette.

Håper du går til psykolog eller noen andre som kan høre på deg , og som kanskje inspirere deg til å få orden på livet ditt?

Klem

Dette er så trist å lese. Mobbing er grusomt. Enda verre blir det når ingen reagerer. Dette vet du sikkert, det er aldri noe i veien med den som blir mobbet. Men, derimot de som mobber er usle og tarvelige for å si det mildt.

Selv om du har det tungt nå, vil du få det bedre siden.

Klem fra

[Gjest anoreksia jenta- lonelygirl]

*klemmer deg hardt*

Det gjør meg trist å lese innlegget ditt, for jeg har opplevd noe av det samme.

Mobbing gjør vondt, og man kommer npk aldri over det!!

Men prat med noen om det!

Blir du fremdeles mobba?

ja eg blir fremdelis litt mobba ja, men ikkje så mykje, for no har eg jo bytta skule, og det er ikkje så mangen av mobberna mine som er der, men nor eg møter på dei, så seie dei stygge ting til meg, stenger vegen for meg, tar greiner inn i spilene på sykkelen min osv. Eg blir og mobba av læreren min.

Takk for svar foresten.

[Camilla]

ja eg blir fremdelis litt mobba ja, men ikkje så mykje, for no har eg jo bytta skule, og det er ikkje så mangen av mobberna mine som er der, men nor eg møter på dei, så seie dei stygge ting til meg, stenger vegen for meg, tar greiner inn i spilene på sykkelen min osv. Eg blir og mobba av læreren min.

Takk for svar foresten.

lonelygirl..?

[lonelygirl]

lonelygirl..?

hø??