NHD -Aldri bra?

[Gjest Jeanette20]

Hei!

Jeg har hatt psykiske problemer i årevis, og gjorde mitt første selvmordsforsøk like etter jeg fylte 15 år. (Jeg hadde tenkt på det lenger enn det -husker jeg spurte hvorfor man ikke bare kunne ta livet av seg allerede da jeg gikk på barneskolen.) Nå er jeg 20, og de siste årene har vært tøffe. Da jeg var 18 år, begynte jeg hos en psykolog. Det var etter mitt første "offentlige" selvmordsforsøk. Jeg hadde tro på at jeg skulle få det bedre, og psykologen sa jeg ville bli bra etter 2 mnd. Dette stemte overhodet ikke, og jeg byttet psykolog etter nok et selvmordsforsøk. Noen måneder seinere ble jeg frivillig innlagt på psykiatrisk avd., og der fikk jeg flere diagnoser: "Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse" og "moderat depressiv episode". I løpet av det neste året ble jeg ikke noe bedre, kanskje heller tvert imot -selvmordstankene og -planene ble mer og mer seriøse. Nøyaktig et år etter, dvs. våren 2000, ble jeg tvangsinnlagt. Diagnosen "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse" ble opprettholdt, og i tillegg mente de jeg var alvorlig deprimert og slet mye med angst, bl.a. sosial angst. I perioder går jeg også inn i dissosiative tilstander som de lurte på om var psykoser. Jeg begynte med medisinene Zoloft og byttet psykolog nok en gang. Etterhvert følte jeg at jeg fikk litt mer "orden" på livet mitt -jeg flyttet for meg selv til en annen by og begynte på høyere utdanning. Psykologen min mente jeg hadde store muligheter for å få et godt liv, og at jeg kunne bli lykkelig. Humørsvingningene mine fortsatte, jeg gikk inn i flere "sykelige" perioder, og jeg var nære ved å ta livet av meg flere ganger. Men jeg hadde også gode dager. Som jeg har skrevet om her tidligere, så ble jeg voldtatt for noen uker siden. Etter dette har jeg vært mye langt nede, og en psykiater holdt på å tvangsinnlegge meg. Jeg har flere ganger planlagt døden min, seinest i går. Jeg var hos psykologen og fortalte at jeg de siste dagene hadde kastet opp og kuttet meg igjen. Jeg forsøkte å være optimistisk og sa: "Nå synes jeg at jeg har slitt nok, så nå må det vel gå oppover?" Psykologen, som tidligere hadde stor tro på bedring, svarte: "Jeg tror nok at du en gang vil kunne få et brukbart liv." "Brukbart?", sa jeg. Med et trist uttrykk i ansiktet sa hun: "I never promised you a rosegarden." Hun kunne like gjerne ha avsagt dødsdommen min -jeg var helt på bunnen da jeg gikk, og alt var liksom uvirkelig. Det virker som om også hun har gitt opp håpet nå. Det var akkurat som om hun ikke ville ljuge lenger, men bestemte seg for å si sannheten.

Så det jeg lurer på, er om det er noe håp for meg? Jeg vet det er vanskelig å svare på, men har jeg mulighet for å bli bra, dvs. få et godt liv? Jeg har lest at personer med diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse har større risiko for å begå selvmord etter som årene går. Dette kan stemme i mitt tilfelle, og jeg blir egentlig ganske redd. Jeg håper i alle fall du kan svare meg, NHD. På forhånd takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (BPD) er en alvorlig tilstand som det tar lang tid å behandle.

Den viktigste behandlingen er langvarig, regelmessig psykoterapi hos en svært kvalifisert terapeut. Vanligvis vil en trenge 3-5 års behanling.

Dersom tilstanden er mye preget av emosjonelle svingninger, kan et SSRI i store doser være svært nyttig. Dette fordi medisinen i seg selv virker antidepressivt og stemningstabilserende, men også fordi denne virkningen gjør det lettere å gjennomføre en stabil og konstruktiv psykoterapi.

Dessverre er det slik at personer med BPD har langt lettere for å havne i vanskelige og eller traumatiske livssituasjoner enn folk flest.

Du forteller at en slik situajon dessverre netopp har rammet deg. En slik voldtekt setter deg selvsagt svært tilbake mht. bedring, og krever i seg selv langt tids psykoterapi for å bli bearbeidet.

Det siste du skriver om økende selvmordfare etterhvert som en blir eldre er ikke korrekt. Tvert i mot synes tilstanden å ha en tendens til å spontant bli bedre etter 30 års alder.

Du vil ha gode mulighter for et godt liv. Det krever et sterkt samarbeid om hardt arbeid i terapien. På veien til rosenhagen er det mange torner.

[Gjest hawkwind]

En liten tilleggskommentar fra meg: Selv når du blir frisk, er ikke livet noen dans på roser.

Men du vil ha langt større evner til å takle utfordringer enn mennesker som har vært "friske" hele sit liv; noe som vil være svært nyttig for deg senere i livet; såvell sosialt som i jobbsammenheng.