Berøring i sykepleien

[barbiesykepleieren]

Jeg er sykepleierstudent ved høgskolen i Molde, første halvår. Vi er nå inne i et gruppearbeid, der vi som gruppe har valgt noe vi tror kan bli et problem for oss når vi kommer ut i praksis.

Vi har valgt å skrive om uønsket berøring. Det vil si situasjoner der den eldre pasienten (vi har konsentrert oss om eldre), vil ha mer fysisk kontakt og berøring enn det som føles naturlig for oss som sykepleiere. Det kan dreie seg om klemmer, klapsing på rumpa, at pasienten stryker oss på kinnet osv.

Vi vil skrive om hvordan man takler slike situasjoner, reaksjoner, konsekvenser for det å bryte personlige grenser og det å gi av segselv.

Vi vil veldig gjerne ha innspill fra andre som kanskje har opplevd slike situasjoner selv i det daglige arbeid, eller som kan hjelpe oss litt på vei med hva dere synes er relevant for oppgaven.

På forhånd takk.

[Zarine]

Da eg leste overskrifta så tenkte eg naturlegvis på terapeutisk berøring. Men det er eit anna fokus de har enn det!

Eg trur dei fleste som har jobba litt har opplevd dette på eitt eller anna vis. Kvifor ikkje bruke intervju som metode, så får det gått litt djupare inn i nettopp dette?

Eg trur ikkje det er så uvanleg, faktisk. Eg syntes det var problematisk å vere i den rollen iblant sjølv da eg hadde mine første praksisperioder, men at ein lærer å takle det når ein får meir erfaring, er eg ganske sikker på.

Lykke til!

[Fane]

Når man har valgt ett yrke som sykepleier, omsorgsarbeider, hjelpepleier, vernepleier o.l så må man også klare både berøring av eldre og bli berørt. Man må takle å bli stryket over kinnet og å motta og gi en klem! Eldre mennesker som har havnet på instutisjon har tapt veldig mye. Først jobb og kolleger så hus og hjem. Mange har mistet ektefelle, annen familie, venner og kolleger. Mange eldre har veldig liten fysisk mennesklig kontakt og berøring er ett menneskelig behov. (spebarn dør om de ikke blir beørt)

Jeg synes derfor det hører med til jobben! Man blir ikke flyvertinne om man er redd for å fly o.l.

Når det kommer til klaps på baken eller seksuell berøring som føles ubehaglig for pleier er det selvfølgelig lov å si i fra at dette er uønsket.

Alle mennesker er forskjellige og man lærer vær enkelt pasient å kjenne og med det lærer man også å unngå uønskede situasjoner.

Men jeg mener nå ærligtalt at har man valgt ett omsorgsyrke må man også kunne gi omsorg gjenom berøring som er vennlig og naturlig. Stryke på arm, rygg, kinn og gi klemmer der det føles naturlig.

[barbiesykepleieren]

Selvfølgelig vet vi at et omsorgsyrke består av diverse berøring, men her skal vi diskutere den presonlige grense for hver enkelt person. Mange kommer fra familier der nærkontakt ikke er vanlig, noen har opplevd ting i fortiden som begrenser deres behov for slik form for berøring (incest, voldtekt, vold). Det finnes mange faktorer som gjør at den personlige grensen for fysisk berøring er innsnevret.

Vi er alle studenter som ikke har vært i praksis før, og det er en god del måneder før vår første praksisperiode som blir på syke/aldershjem. Vi vet at vi har våre grenser, men skal vi ignorere dem for å glede den pleietrengende? Hvor mye skal man gi av segselv i et omsorgsyrke? Dette er problemstillingen. Om man gir for mye av segselv når man egentlig er imot det, kan for yrkesvalget bli en byrde.

[Fane]

Selvfølgelig vet vi at et omsorgsyrke består av diverse berøring, men her skal vi diskutere den presonlige grense for hver enkelt person. Mange kommer fra familier der nærkontakt ikke er vanlig, noen har opplevd ting i fortiden som begrenser deres behov for slik form for berøring (incest, voldtekt, vold). Det finnes mange faktorer som gjør at den personlige grensen for fysisk berøring er innsnevret.

Vi er alle studenter som ikke har vært i praksis før, og det er en god del måneder før vår første praksisperiode som blir på syke/aldershjem. Vi vet at vi har våre grenser, men skal vi ignorere dem for å glede den pleietrengende? Hvor mye skal man gi av segselv i et omsorgsyrke? Dette er problemstillingen. Om man gir for mye av segselv når man egentlig er imot det, kan for yrkesvalget bli en byrde.

Jepp, yrkesvalget kan fort bli en byrde om du ikke kan gi/få berøring. Det er det jeg sier, man kan ikke bli flyvertinne om man er redd for å fly eller dykker om man har vanskrekk. Alle må velge ett yrke man passer til og klarer. Eldre mennesker fysisk kontakt og det er en del av jobben å gi det.

Man skal ikke godta seksuell trakassering selvfølgelig men en klem eller klapp på kinne bør man kunne klare eller så mener jeg man har valgt feil yrke

[Gjest Alle trenger fysisk kontakt]

Jeg mener at en sykepleier bør tolerere en del berøring som du kaller det. Fysisk kontakt er viktig for alle; det har dere vel lest om?? Min bestemor ligger for tiden på pleiehjem, og hun har behov for at noen holder henne i hånden, vasker henne i ansiktetm stryker henne på kinnet og grer håret hennes. Men hun har også behov for å gi en klem og stryke en annen på kinnet,...iallefall gjorde hun mye det da jeg var på besøk sist. Seksuell trakassering skal ikke tolererest, men hvor går grensen egentlig??

[barbiesykepleieren]

Jepp, yrkesvalget kan fort bli en byrde om du ikke kan gi/få berøring. Det er det jeg sier, man kan ikke bli flyvertinne om man er redd for å fly eller dykker om man har vanskrekk. Alle må velge ett yrke man passer til og klarer. Eldre mennesker fysisk kontakt og det er en del av jobben å gi det.

Man skal ikke godta seksuell trakassering selvfølgelig men en klem eller klapp på kinne bør man kunne klare eller så mener jeg man har valgt feil yrke

Jeg synes den flyvertinne/fly-sammenligningen begynner å bli litt oppbrukt nå.

Ingen av oss er redd for berøring, vi lurer bare på hvilke personlige grenser andre har. Tross alt er berøring noe veldig personlig, og vi vet det at det å holde hånden og slikt er viktig for eldre personer som kanskje har mistet de fleste rundt seg og nettopp har kommet på institusjon, men blir det for mye fra en spesiell pasient kan man fort føle seg "adoptert" som denne pasientens nye barnebarn eller noe slikt.. Altså.. gir jeg EN pasient mye oppmerksomhet og fysisk kontakt som klemmer, vil jeg jo bli følelsesmessig involvert, ikke sant? Skal det egentlig skje?

[Fane]

Jeg synes den flyvertinne/fly-sammenligningen begynner å bli litt oppbrukt nå.

Ingen av oss er redd for berøring, vi lurer bare på hvilke personlige grenser andre har. Tross alt er berøring noe veldig personlig, og vi vet det at det å holde hånden og slikt er viktig for eldre personer som kanskje har mistet de fleste rundt seg og nettopp har kommet på institusjon, men blir det for mye fra en spesiell pasient kan man fort føle seg "adoptert" som denne pasientens nye barnebarn eller noe slikt.. Altså.. gir jeg EN pasient mye oppmerksomhet og fysisk kontakt som klemmer, vil jeg jo bli følelsesmessig involvert, ikke sant? Skal det egentlig skje?

Jeg dro den flyvertinne/fly engang til for det så ut på svaret ditt at du ikke hadde forstått at man må velge yrke etter hva man kan, jeg tok med en dykker også da, he,he,he. Men nok om det.

Alle har vi jo forskjellige grenser, dere må finne hvor deres grense går når den tid kommer. Man skal ikke la seg bli "spist opp" av en "pasient" men det er det dere som må stoppe. Tror kanskje ikke dere vil oppleve å ha så mye tid til hver enkelt beboer at det blir mulighet for alt for mye "kos".

Om man synes det blir for mye kan man si i fra at jeg ikke vil gå til hr.Olsen i dag fordi _jeg_ trenger litt distanse. Avled pasienten om du synes praten blir for personlig.

Litt følelsesmessig engasjert er man jo nesten nødt til å bli i ett sånt yrke, siden det er mennesker og ikke papirhauger man har med å gjøre.

[Gjest Uglemor]

Jeg synes den flyvertinne/fly-sammenligningen begynner å bli litt oppbrukt nå.

Ingen av oss er redd for berøring, vi lurer bare på hvilke personlige grenser andre har. Tross alt er berøring noe veldig personlig, og vi vet det at det å holde hånden og slikt er viktig for eldre personer som kanskje har mistet de fleste rundt seg og nettopp har kommet på institusjon, men blir det for mye fra en spesiell pasient kan man fort føle seg "adoptert" som denne pasientens nye barnebarn eller noe slikt.. Altså.. gir jeg EN pasient mye oppmerksomhet og fysisk kontakt som klemmer, vil jeg jo bli følelsesmessig involvert, ikke sant? Skal det egentlig skje?

Å bli følelsesmessig involvert, er da ikke noe man skal unngå for en hver pris. Til en viss grad selvsagt. Det er tross alt levende mennesker man jobber med, og man kan ikke skru følelsene av eller på alt etter om man er på jobb eller ei. Utfordringen blir vel balansen mellom å være følelsesmessig involvert, samtidig som man opprettholder et nødvendig nivå av profesjonalitet.

Men til det du spurte om: Jeg er sykepleier, og har vært det noen år. For meg er det helt uproblematisk om en pasient spontant gir meg en klem, eller klapper meg på kinnet. Jeg har gjort det samme tilbake, hvis det er tydelig at pasienten ønsker det. Det krenker ikke mine grenser. Det har ikke noe seksuelt over seg, men handler om medmenneskelighet, og om det å anerkjenne den andres behov for berøring/fysisk kontakt. (som pasienter på f.eks sykehjem ofte får alt for lite av.)

Berøring som er uakseptabel for meg, er berøring av seksuell karakter, som berøring av bryster, rumpe, forsøk på å åpne knapper på frakken o.l. Dette har ikke forekommet ofte, men det er klart at en slik opplevelse husker man. Selv har jeg reagert med at jeg øyeblikkelig trekker meg unna og sier ifra at pasienten ikke får gjøre dette. I etterkant fører det jo til at man er mer obs når man er inne hos denne pasienten. Det blir selvsagt vanskeligere å forholde seg til en "slik" pasient, man føler behov for å holde avstand for ikke å invitere til at pasienten skal "klå" på nytt.