unnskyld, men..

[Gjest finnguala]

Er jeg på vei utfor? Utfor en skrent jeg ikke kontrollerer selv?

Jeg har aldri vært sånn. Jeg har aldri tydd til piller og alkohol. Det gjør jeg nå. Jeg er oppløst. Jeg takler ikke livet. Men jeg vil, Jeg VIL.

Jeg har mine mål. Jeg klarer det bare ikke nå. Er så sliten. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det sklir utfor. Jeg er i ferd med å miste de få jeg er glad i. Eller retter sagt: Jeg har jo ingen. Jeg er jo ikke i stand til å knytte bånd..

unnskyld at jeg maser sånn i kveld. Jeg har ingen å mase til ellers..unnskyld..

Er så sliten..

Alle mine venner har noen, untatt jeg. Jeg er 29 år og folk sier at jeg er pen. Så fint da. Hvorfor finner jeg ingen da? Hvorfor sitter jeg alene her kveld etter kveld, hvorfor har jeg begynt å tylle i meg piller og hvorfor har jeg begynt å drikke alene da?

Hva er galt? Jeg ville ikke inn i psykiatrien. Har fått en kontaktperson i kommunene men de går hjem kl 4. Da er det ikke mye vits..

Jeg har ennå mitt indre rom, og det beskytter jeg. Og jeg var blitt så fin, så frisk, men nå...alt har sklidd utfor etter den der mobbingen hvor jeg hadde praksis sist.

Det skal så lite til når man er sårbar fra før..

Hva skal ejg gjøre for å hjelpe meg selv..