10-åring med depresjon?

[nutt1365380657]

Jeg har en gutt på 10 år som alltid har vært blid og harmonisk. I den senere tid har han ofte vært nedstemt og grått både før og etter helgebesøk hos sin far. Det er et godt forhold mellom far og mor, og vi har helt åpent diskutert problemene.Vi har pratet med gutten og forsøkt å få ham til å fortelle om hva som er vanskelig og leit. Han er veldig fortvilet og sier noen ganger at han har lurt på hva som er meningen med livet.Dette skremmer oss, og vi vet ikke helt hvordan vi skal takle situasjonen. Faren har samboer med flere barn men gutten bor sammen med meg og min mann. Det virker som om helgebesøkene er belastene for gutten, og når han er lei seg og vi må be faren om å utsette hentingen, plages han av dårlig samvittighet i forhold til faren. Dette til tross for at faren har vist forståelse og sagt til gutten at det er greit.

Bør vi ta ham med til psykolog, eller er dette noe som går over? Er litt redd for å gjøre ting enda verre ved å fokusere for mye på problemet.

[Gjest LucySky]

Jeg syns du skal snakke med en p sykolog. det er ikke å overfokusere. Ungen har det vanskelig i denne fasen, og trenge r hjelp - kanskje mest fra en utenfra.

Vi valgte å gå til psykolog (vi var heldige og fikk to "innsmett-timer") med datteren vår da hun var elleve med noe som både virket helt banalt og bekymringsfullt, noe med ålutselig å grue seg for skolen, være kvalm, hysterisk for å se noen kaste opp osv.

Da psykologen (mes oss foreldre til stede) et stykke ute i timen plutselig spurte "er du så redd for å såre moren og faren din?" - så gråt hun plutselig som om hjertet skulle briste. Det løsnet veldig at en annen så det. Vi hadde ikke skjønt det.

Nå skjønner jo åpenbart du og mannen din at det er det som plager gutten, men likvel er det annerledes når en annen "ser en".

Vær i alle fall sikre på at det ikke er får å skåne dere sjøl at dere nøle r med å søke faglig h jelp.

Man skal ikke behøve å være så veldig syk for å søke hjelp!

[cathlin]

"Er litt redd for å gjøre ting enda verre ved å fokusere for mye på problemet. "

Tror du problemene hans går bort hvis dere prøver å overse dem?

[Gjest eval]

Barn er gjerne ekstremt lojale, De kan for eksempel føle seg i skuddlinja mellom mor og far, men være for lojale til å si noe om det.

De har sterke antenner for vanskelige stemninger, uansett om dette dekkes over med ord. Er det en konflikt mellom mor og far, så VET barnet dette, nesten uansett om dere ikke orker vite/se det selv.

Er det en ide å ta han veldig på alvor, for eksempel la han slippe å dra til far etpar uker?

Har dere tenkt på HVA det er som er plagsomt med besøk hos far? Kan det være ting som er for smertefulle for dere selv til at dere ser det?