Er det noe galt med meg?

[Gjest InderGutt23]

Når jeg skriver dette vil mange tro at dette har dere lest her på DOL før også og det stemmer.

Historien min er veldi turbulent. Jeg føler at jeg omtrent har hatt alle problemer. En voldelig far, sn sinnsyk mor og alt dette har gjort meg til et svakt menneske. På grunn av dette måtte jeg snakke med en psykolog og han hjalp meg godt på vei men noe stemmer fremdeles ikke. Sist gang jeg prøvde meg på en jente er 4 år siden (jeg er nå 23). Da gikk alt galt og jeg ble omtrent skolens vits. Det tok hardt på meg men det ble bedre etter samtaler med psykologen. Nå etter 4 år dristet jeg meg igjen. Jeg følte at jeg nå var blitt mer moden, tøffere og ikke minst hardhudet. Denne gangen var jenta en jeg ble kjent med gjennom venner. Men nok en gang skar det seg. Jeg fikk nummeret av en venn og sendte sms til henne. Fikk svar tilbake om at hu dessverre ikke kunne finne på noe den nærmeste uken på grunn av skole og det er jo akseptabelt. Men nå er uken over og jeg har ikke fått en eneste sms om hvordan jeg har det osv. Jeg har heller ikke sendt noen for å ikke virke desperat. Jeg skjønner ikke noe. Jeg føler at den sosiale intelligensen min er lik -0. På skolen trives jeg ikke fordi jeg føler at jeg har kommet meg inn noe miljø der. Har derfor heller ikke giddet å dra på klassefester siden jeg kjenner ingen der. Vi er nå i det andre året og det er vanskelig å bli kjent med folk nå siden de fleste har egne grupper de er i, skolen er nemlig stor med mange elever. Jeg har ingen jentevenner på skolen og nesten heller ikke guttevenner og det er så ille. De få jeg har er så useriøse at jeg får fnatt av dem.

Jeg har prøvd å få jentevenner overlat men noe svikter et eller annet sted. Jeg har prøvd på nettet, skolen, omtrent overalt. Men noe svikter som sagt. Når jeg er i godt humør så har jeg mot til å gjøre hva jeg vil men ellers så har jeg liksom et fjell å bære. På jobben er jeg godt kjent med alle jentene og det funker bra.

Mine landsmenn (er inder) ser ikke ut til å ha dette problemet. Så hvorfor jeg? De jeg snakker med sier at bare vent og se, det vil ordne seg men jeg synes at det blir verre med årene.

Nei,Gud hjelpe meg.

[Åsemor]

Hva med å få en hobby? Noe å gjøre på fritida? Kurs, eller lignende... Ypperlig måte å bli kjent med folk på.

[Gjest InderGutt23]

Hva med å få en hobby? Noe å gjøre på fritida? Kurs, eller lignende... Ypperlig måte å bli kjent med folk på.

Spiller fotball og trener på sats. Hva ellers skulle jeg gjøre når dette tar all fritiden min?

[Gjest Lady og Landstrykeren]

Nei jeg tror ikke det er noe galt med deg !!!Kan du ikke prøve å få deg noen andre interesser enn SATS og fotball.Oppsøke nye steder med andre typer folk( ikke sagt at det er noe galt med folk som spiller fotball eller trener på SATS:))Liker du å reise ?Spille ? Synge ? Lese ?Andre former for trening?Hhvordan er det miljøet du vanker i ?Ønsker deg i allefall lykke til videre.

[Gjest jente på 22]

Det er absolutt ikke noe galt med deg.

For mange er det ikke så lett å få venner eller kjærester. Og jeg er også av den typen. Har vanskelig for å bli kjent med folk. Men når jeg først blir kjent så blir det bedre. Kjenner heller ikke så mange i klassen min, men drar på klassefester uansett.

Det er viktig å vise litt intiativ, være blid og hyggelig, ikke stresse liksom.

Folk vil ikke automatisk komme til deg, du må komme til dem....... og ikke gi opp

[damedame]

Bryte opp og flytte til et nytt sted, med blanke ark og fargestifter til?

Kanskje er du for fanget av dine egne tanker og erfaringer (og andres bilde/oppfatning av deg) at det kan være vanskelig å kunne bryte ut av den sirkelen du er i nå. Jeg vet ikke. Tenker bare.

Hvis du tenner på tanken: sørg kanskje for å ha retrett muligheter (dvs: be mor og far ha et rom ledig dersom du kommer hjem etter en stund).

Mvh

[Gjest EnTrisGutt]

Bryte opp og flytte til et nytt sted, med blanke ark og fargestifter til?

Kanskje er du for fanget av dine egne tanker og erfaringer (og andres bilde/oppfatning av deg) at det kan være vanskelig å kunne bryte ut av den sirkelen du er i nå. Jeg vet ikke. Tenker bare.

Hvis du tenner på tanken: sørg kanskje for å ha retrett muligheter (dvs: be mor og far ha et rom ledig dersom du kommer hjem etter en stund).

Mvh

Dette har jeg tenkt på. At jeg flytter for meg selv en periode. Skal jo til england til sommeren for å studere, kanskje en ypperlig anledning?

[Gjest InderGutt23]

Det er absolutt ikke noe galt med deg.

For mange er det ikke så lett å få venner eller kjærester. Og jeg er også av den typen. Har vanskelig for å bli kjent med folk. Men når jeg først blir kjent så blir det bedre. Kjenner heller ikke så mange i klassen min, men drar på klassefester uansett.

Det er viktig å vise litt intiativ, være blid og hyggelig, ikke stresse liksom.

Folk vil ikke automatisk komme til deg, du må komme til dem....... og ikke gi opp

Problemet er det at skolen jeg går på er en privatskole. Der er image et veldig viktig begrep. Da vi begynte på skolen ble vi delt inn i grupper og de sa at de vi kom i gruppe med var sannsynligvis de vi ville fullføre studiene sammen med. Dette er for et år tilbake og jeg er i det andre året nå. Da slet jeg veldig med deprsjoner og lavt selvbilde og alt det som måtte komme med det, det kom. Nå begynner det imidlertid å gå noe bedre men problemet nå er at de fleste har egne grupper av venner og jeg har omtrent ingen. Jeg ble kjent med noen i starten men det var fordi at en av dem bor i nabolaget mitt men er døds useriøs. Disse guttene gjør ikke noe for å bli kjent med de andre. de gangene de ikke kommer på skolen så har jeg en elendig dag fordi jeg blir sittende alene og glane, noe jeg har akseptert nå. Nå har det blitt så ille at motivasjonen til skolen og lekser er borte og jeg har lyst til å gjøre noe annet. Jeg sa det til foreldene mine men de ble dritsure og skjelte meg ut. De mente at jeg kastet bort livet mitt etc.

[Gjest Lady og Landstrykeren]

Problemet er det at skolen jeg går på er en privatskole. Der er image et veldig viktig begrep. Da vi begynte på skolen ble vi delt inn i grupper og de sa at de vi kom i gruppe med var sannsynligvis de vi ville fullføre studiene sammen med. Dette er for et år tilbake og jeg er i det andre året nå. Da slet jeg veldig med deprsjoner og lavt selvbilde og alt det som måtte komme med det, det kom. Nå begynner det imidlertid å gå noe bedre men problemet nå er at de fleste har egne grupper av venner og jeg har omtrent ingen. Jeg ble kjent med noen i starten men det var fordi at en av dem bor i nabolaget mitt men er døds useriøs. Disse guttene gjør ikke noe for å bli kjent med de andre. de gangene de ikke kommer på skolen så har jeg en elendig dag fordi jeg blir sittende alene og glane, noe jeg har akseptert nå. Nå har det blitt så ille at motivasjonen til skolen og lekser er borte og jeg har lyst til å gjøre noe annet. Jeg sa det til foreldene mine men de ble dritsure og skjelte meg ut. De mente at jeg kastet bort livet mitt etc.

Du er 23 år og kan drite i hva foreldrene dine mener om din utdannelse.Ok ?

Kom deg bort, finn på noe DU VIL !!!

Ønsker deg masse lykke til! ( P.S Du skriver veldig bra! )

[Gjest InderGutt23]

Du er 23 år og kan drite i hva foreldrene dine mener om din utdannelse.Ok ?

Kom deg bort, finn på noe DU VIL !!!

Ønsker deg masse lykke til! ( P.S Du skriver veldig bra! )

Tusen takk :-)