Samtaleterapi og åpenhet...

[Stjernesildre]

Hei!

Jeg er en kvinne i 30-årene som har gått i samtaleterapi hos en psykiater i ca 1 år. Startet i terapi fordi jeg slet med en depresjon.Synes jeg har fått god hjelp av terapien men har noen tanker jeg gjerne vil ha råd om:

1. Jeg var svært dårlig da jeg startet behandlingen og tror ikke jeg hadde overlevd hvis hun ikke hadde vært der for meg.Hun fikk vite om mine tanker om selvmord, men kanskje ikke hvor langt det var kommet. Jeg har aldri våget å si til henne hvilken god jobb hun gjorde og hvor takknemmelig jeg er for det. Burde jeg ikke det ? Hun trenger og fortjener respons på god behandling, men jeg er flau...Og ønsker ikke å gjøre henne pinlig berørt.

2. Nå er jeg bedre men tanken på døden som en lettvint utvei melder seg stadig... Er lei den forlengst, men den er der, nærmest som en fristelse, selv om den nå kun er på tankenivå. Noen råd ? Tør ike nevne dette til psykiateren.

[Carwing]

Si det til henne!!! Dette er viktig informasjon for en psykiater, og inspirasjon til å bli enda bedre.

[avtrykk]

Si det til henne!!! Dette er viktig informasjon for en psykiater, og inspirasjon til å bli enda bedre.

Du bør si det. Hvis det er vanskelig å si, kan du jo kjøpe en blomst, eller skrive det på et kort!

[cathlin]

Jeg tror tanker om å begå selvmord av og til kan være uttrykk for kontroll. "Hvis alt går til helvette, kan jeg jo bare ta livet av meg."

Da er det i så fall interessant å se på i terapi hva du kontrollerere på denne måten, i hvilke situasjoner tankene kommer osv.

Hvis dette er noe du har tenkt på lenge, kunne det uansett sikkert være bra å få snakket om det. Så hvorfor ikke?

[Gjest eval]

En ting jeg ser i ettertid: når jeg ønsket å skåne psykolog, venner, familie, var det ofte meg selv jeg ønsket å skåne.

Mange emner kan være slitsomme der og da, men åpenhet kan løsne opp i ting på uventet måte.

En psykiater blir neppe plaget av å høre om selvmordstanker, det ville være som en kirurg som ikke tåler å se blod.