hvor er hjelpen? (også når jeg ikke trenger den...)

[enkied]

Jeg sliter så. Jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke enda et år til. Jeg føler meg allerede død innvendig. Jeg har liksom bare levd et år på overtid. Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg burde ha tatt livet av meg først som sist da jeg skulle, men jeg var for redd, altfor redd. Angsten min ble så godt som kurert under innleggelsen, så nå er jeg ikke redd lenger. Angsten er borte, og denne gangen skal jeg klare og gjennomføre det. Sist gang, hvor jeg knakk såpass sammen at det førte til en tvangs innleggelse, så sa folk at de skulle være her for meg, og hjelpe meg. Det var de også, helt til jeg kom meg på bena igjen, så forsvant de alle sammen. Hvorfor er det ingen som vil vite av meg? Hvorfor er det ingen som vil kjenne meg, eller være venn med meg? Hvorfor er det ingen som bryr seg –selv om det skulle slumpe til at også jeg hadde det bra en gang? Det blir altfor tøft for meg og måtte gå igjennom alt dette nok en gang, jeg orker ikke å leve slik lenger. Jeg har ikke fortjent å ha det sånn. Jeg klarer ikke flere netter som jeg ikke kan sove, jeg klarer ikke å være så alene, og kjenne meg så totalt ensom lenger. Jeg orker ikke tanken på at jeg verken har hatt en fortid, eller har en framtid. Jeg må dø. Jeg må gjøre dette. Ingen skal få stoppet meg denne gangen. De mener jo ikke det de sier allikevel. Jeg har eksistert i snart 20 år, uten at noen har merket det (jeg sitter her til og med helt alene på nyttårsaften…og klokka nærmer seg 24…ikke en gang en telefon!), med unntak av de gangene de har trengt noe… En gang i livet må jeg gjøre noe for meg selv, uten tenke på alle de andre. Og dette skal være det. Jeg skal ta livet mitt, bare til ære for meg selv. Jeg betyr jo ingenting uansett. Jeg er ikke verdt noen ting. Jeg kan ingenting, jeg klarer ingenting, jeg har ingenting, jeg orker ingenting. Jeg har jo egentlig aldri levd. Jeg er ikke redd lenger! Denne gangen skal jeg klare det. Jeg orker ikke livet mitt.

[Gjest Christof]

Det er skremmende å lese innlegget ditt. Det er slik jeg har det. Men nå har jeg kone og 3 barn, og det er det eneste som har stoppet meg fra å ta livet mitt.

Venner har jeg ikke, ikke venner som jeg kan stole på. Jeg ofrer meg selv 100% for de såkalte vennene mine og hva sitter jeg igjen med....i dag på nyttårsaften så er de ute og fester med å spøre om jeg har lyst til å være med, neida....de er fornøyde og tar kontakt bare når det er noe de vil ha....slik orker ikke jeg lenger heller....tanken på å ta mitt eget liv har jeg hatt i 15 år, og det har blitt litt bedre, men i dag har tanken vært der. Derfor dopet jeg med ned på stesolid. Ingen varig løsning men det fungerer der og da. Har fått en nyttår melding fra en jeg ikke er noe sammen med en gang....det var jo forsåvidt koselig.

Vi trenger ikke slike venner du og jeg. Når jeg var lagt inn på psykiatrisk på SIA, så kom han som liksom er min beste venn og besøkte meg 1 gang, mens når han lå i koma på sykehuset var jeg der hver dag. De ønsker bare å få ikke å gi... :-(

Livet mitt er ikke verdt noen ting...skulle gjerne tatt motorsykkelen å kjørt meg ihjel, men forsikringsselskapet synes at jeg er for uberegnelig å nektet meg å ha gjeldsforsikring. Dermed vil kona mi sitte igjen med hele lånet, så jeg får vel vente til jeg er nesten gjeldsfri.

Unskyld for at denne mailen ikke ble noe lyspunkt for deg akkurat.

[mally]

Det er skremmende å lese innlegget ditt. Det er slik jeg har det. Men nå har jeg kone og 3 barn, og det er det eneste som har stoppet meg fra å ta livet mitt.

Venner har jeg ikke, ikke venner som jeg kan stole på. Jeg ofrer meg selv 100% for de såkalte vennene mine og hva sitter jeg igjen med....i dag på nyttårsaften så er de ute og fester med å spøre om jeg har lyst til å være med, neida....de er fornøyde og tar kontakt bare når det er noe de vil ha....slik orker ikke jeg lenger heller....tanken på å ta mitt eget liv har jeg hatt i 15 år, og det har blitt litt bedre, men i dag har tanken vært der. Derfor dopet jeg med ned på stesolid. Ingen varig løsning men det fungerer der og da. Har fått en nyttår melding fra en jeg ikke er noe sammen med en gang....det var jo forsåvidt koselig.

Vi trenger ikke slike venner du og jeg. Når jeg var lagt inn på psykiatrisk på SIA, så kom han som liksom er min beste venn og besøkte meg 1 gang, mens når han lå i koma på sykehuset var jeg der hver dag. De ønsker bare å få ikke å gi... :-(

Livet mitt er ikke verdt noen ting...skulle gjerne tatt motorsykkelen å kjørt meg ihjel, men forsikringsselskapet synes at jeg er for uberegnelig å nektet meg å ha gjeldsforsikring. Dermed vil kona mi sitte igjen med hele lånet, så jeg får vel vente til jeg er nesten gjeldsfri.

Unskyld for at denne mailen ikke ble noe lyspunkt for deg akkurat.

Her sitter jeg uten venner. Ikke en eneste telefon. Da jeg betrodde sjefen og noen kolleger på jobb at jeg var sykemeldt pga depresjon og angst fikk jeg forsåvidt forståelse av mine kolleger, men sjefen sa ikke et ord. Nå er det samme kulden - ingen snakker - bare det nødvedige pisset. Jeg ser vel for bra ut og da er det ikke noe å bry seg med meg. Nei, jeg har oppdaga at de prektige menneskene som liksom er så forbanna forståsegpåere og forståelsesfulle er null medmennesker i medgang - i motgang når de får høre om nederlagene er de til nød lutter øre.

[Gjest webmaster]

Hei enkied!

Det fremgår av innlegget ditt at du er svært fortvilet. Hvis du nå ikke klarer å ta vare på deg selv, bør du ringe til legevakten der du bor.

Jeg var i tvil om jeg burde slette innlegget ditt fordi du beveger deg svært nær den grensen vi forsøker å sette mht. innlegg som inneholder "trusler" om selvdestruktive handlinger. Jeg har valgt å la innlegget bli stående fordi jeg tolker det som om du ber om innspill og hjelp til å finne ut av hvordan du skal klare deg - og at du ikke sier at du har tenkt å ta livet at deg her og nå. Det hadde vært fint om du av hensyn til andre brukere kunne bekrefte hvorvidt min tolkning er riktig, slik at andre slipper å sitte å være engstlig for deg i natt.

Håper du klarer å ta vare på deg selv.

Vennlig hilsen

[amnesi]

Heisan.

Du stiller spørsmålet hvorfor ingen vil kjenne deg eller være venn med deg. Vel, det vil kanskje virke unødvendig hardt å si dette, men etter å ha lest innlegget ditt, så vet jeg ikke hvem du er. Du sier ingenting om hva som plager deg og hvordan du reagerer på dette. Jeg håper at personene i din nærmeste omgivelse vet hvem du er, slik at de vet hvordan de skal forholde seg ttil deg for å kunne være din venn. Vet personene omkring deg hva du har vært gjennom?

I likhet med deg fikk jeg ikke en eneste telefon i løpet av nyttårsaften og ble sittende helt alene. Det passet meg helt perfekt! Nå fikk jeg lov til å slippe unna alle de sosiale greiene som jeg har problemer med å takle. Kanskje det var det vennene mine tenkte? Eller kanskje de ga f... i meg? Den eneste måten jeg kan få vite det på er å spørre dem. Nå antar jeg at i mitt tilfelle er det vennene mine (og de er det mange av!) som lot meg være i fred på en sosialt slitsom dag. Kan det være at vennene dine tenkte det samme? At de rett og slett lot deg være i fred denne dagen og ikke visste hva du ville?

Vi har visst en del likheter, særlig når du sier du ikke har en fortid eller framtid. For min del husker jeg ikke fortiden min, det er ytterst lite jeg husker fra jeg var 16 år og yngre. Framtiden min lar jeg være et usagt kapittel, men en ting er sikkert: Jeg skal klare meg gjennom dette! Det er ikke aktuelt at jeg går under av det som plager meg, selv om jeg har vært veldig langt nede enkelte ganger! Jeg har selv sittet i badekaret med kniven og spikket på underarmen, men klarte meg gjennom det. Samtidig er det veldig få av vennene mine som vet om hvor langt nede jeg var, jeg klarte å holde det skjult fra dem. Derfor er det så få som vet hvor mye hjelp jeg egentlig trengte en periode. Kan det være det samme for deg? Kan det være at vennene dine ikke vet hvor langt nede du er?

Det er nemlig hele greia, å kunne si til vennene sine at man trenger litt ekstra støtte i en viss periode, ellers kan man bli oversett. Du har helt rett i at du en gang må gjøre noe for deg selv i livet. Hvorfor ikke begynne nå med å kreve at vennene dine stiller opp for deg? Drit i hva de synes og fortell dem at du trenger støtte her og nå! Jeg vet av egen erfaring at dette kan være veldig vanskelig, men det er den beste utveien. Du må gjøre det klart for vennene dine at du trenger dem, ikke sitte og vente på at de tar kontakt!

Hvorfor ikke gjøre noe for deg selv og kreve din plass i livet? Det har du gjort deg fortjent av!

Håper du kommer deg gjennom dette!

Hilsen en som har vært i samme situasjon.