Husker noen meg?

[Gjest Helt normal!]

Hei! For en stund siden fortalte jeg om min situasjon med syke foreldre og hvordan jeg opplevde mitt aller første (og siste) møte med psykolog...

Det var en vond opplevelse og jeg valgte å ikke komme på neste konsultasjon.

Jeg gikk ut i en 6 uker lang sykemelding og fokuserte mye på meg selv om reflekterte over valg osv og hvordan jeg kan øve meg på å leve mitt liv uavhengig av at min mor og far er så syke...

etter jul startet jeg i full jobb og alt har gått strålende inntil for to dager siden at mamma ble lagt inn...igjen. Alt kom veltende tilbake og jeg klarer ikke hale meg inn igjen!! Fins det ingen sjans for at jeg skal klare dette på egenhånd?? Orker ikke tanken på at en psykolog skal få grave i mitt liv!!

Klarer ikke etablere den tilliten med et menneske som har betalt for å høre på meg.

Hilsen frustrert...

[Gjest mange muligheter]

Det var du som skrev "er alle psykologer duste?" i begynnelsen av desember?

Jeg er litt usikker på hva du ønsker deg fra oss. Du synes du trenger hjelp, men tenker at ingen hjelpere vil kunne gi noe hjelp, såvidt jeg forstår. Eller i alle fall at hjelpen vil bli svært smertefull.

Kan du si litt mer om hva som plager deg? Kan du si noe om hva drømmeløsningen for deg ville være? Hvorfor tror du mer på oss her på dol enn på f.eks. en psykolog?

[Gjest Tristelin@]

Det viktigste er å få ut frustrasjoner ved å snakke med NOEN. En venn kan være like bra. Særlig hvis syke foreldre er hovedproblemet og det ikke er mye skrums 'i bunnen'.

Jeg føler i allefall at mine venninner i perioder er vel så god støtte som en psykolog.

[Gjest uuuu3]

Det var du som skrev "er alle psykologer duste?" i begynnelsen av desember?

Jeg er litt usikker på hva du ønsker deg fra oss. Du synes du trenger hjelp, men tenker at ingen hjelpere vil kunne gi noe hjelp, såvidt jeg forstår. Eller i alle fall at hjelpen vil bli svært smertefull.

Kan du si litt mer om hva som plager deg? Kan du si noe om hva drømmeløsningen for deg ville være? Hvorfor tror du mer på oss her på dol enn på f.eks. en psykolog?

Å gå i terapi kan være en langvarig og meget tøff prosess. Du skriver at du ikke orker at en psykolog skal grave i ditt liv, men det er jo du som skal grave. Kanskje det er det som byr deg slik i mot.

[Gjest mange muligheter]

En tanke:

Foreldrene dine - hvis de ikke var der nok for deg i barndommen - kan det være at psykologer minner deg om dem? At du er vant til å bli avvist, bagatellisert, manipulert eller gitt skylda for ting, og redd for at psykologen skal gjøre det samme? Kan du i så fall ta opp dette med psykologen helt fra starten?

Hvis foreldrene dine er alvorlig syke nå - kan det være at du synes det er tungt å skulle være "forelder" for noen som ikke har vært det ordentlig for deg først?

Bare noen tanker. Det er jo slitsomt med sykdom i familien uansett.