"Forelska" i psykiateren..NHD

[Gjest Fortvilet]

Er det normalt å bli nærmest forelska i psykiateren/psykologen sin? Særlig når hun er ei dame...

Jeg skjønner selvfølgelig at dette er helt galt, og ikke høre hjemme noe sted, men jeg føler bare en sånn grenseløs takknemlighet overfor henne, for at hun bruker tid på meg.. I tillegg er jeg nærmest besatt av henne, og ønsker så inderlig å vite mer om henne etc. Jeg skjønner jo at jeg er mer takknemlig enn jeg har lov til å være og at dette grenser til noe helt forbudt, men det er slitsomt å ha det sånn, i tillegg til alt det andre liksom, fordi det kan jo ikke føre noesteds hen...

Håper du kan hjelpe meg, for akkurat dette kan jeg ikke snakke med psykiateren min om... da ville hun tro jeg er *helt* gal... Men hva kan jeg gjøre for å komme over dette her, få det bort.. Jeg vet jeg har ikke lov... men det virker som siden hun er den næreste i livet mitt nå så får jeg disse følelsene for henne, siden jeg ikke har noen andre å føle slik for...

På forhånd takk!

[Gjest Anym]

Hei!

Vil bare fortelle at jeg har det på samme måte, men til min lege. Han er bare fantastisk og jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket han nok for det han gjør.

Selvfølgelig tør jeg ikke si dette til noen.... bærer det bare inni meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å bli forelsket i psykiateren er slett ikke uvanlig. Årsaken beskriver du selv.

Det er ikke forbudt å bli forelsket i behandleren. Ingen følelser er forbudte - heller ikke denne.

Det er derimot ikke lov å gjøre noe med den - leve den ut.

I første omgang kan du se det hele an. Slike forelskelser overlever sjelden neste månedsskifte. Dersom de likevel vedvarer, kan du ta det opp med henne. Det er lov, og det er sikkert ikke første gangen noen tar det opp med henne.

[ting]

Hei!

Vil bare fortelle at jeg har det på samme måte, men til min lege. Han er bare fantastisk og jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket han nok for det han gjør.

Selvfølgelig tør jeg ikke si dette til noen.... bærer det bare inni meg.

Jeg blir som regel alltid litt "forelska" i behandlerne mine. Jeg er hetero(mann), og de har alle vært menn:) Det går over ganske fort, jeg tror det skjer fordi vi ser en sterk og myndig person som kan hjelpe oss. Husk at behandleren din er en oppdiktet person, den personen du liker eksisterer ikke i hverdagen.

[Gjest Fortvilet]

Jeg blir som regel alltid litt "forelska" i behandlerne mine. Jeg er hetero(mann), og de har alle vært menn:) Det går over ganske fort, jeg tror det skjer fordi vi ser en sterk og myndig person som kan hjelpe oss. Husk at behandleren din er en oppdiktet person, den personen du liker eksisterer ikke i hverdagen.

Vil bare si tusen takk til alle dere som svarte meg! Det er litt betryggende at det skjer med flere, selv om jeg er ganske fortvilet over det. Jeg synes forholdet behandler/pasient er *så* komplisert, også utover dette. Hun skal vite nesten alt om meg og jeg vet nesten ingenting om henne.. Jeg er ofte veldig i tvil om hva som er *henne* og hva som er "psykiateren" når jeg snakker med henne. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde hele psykiater-utdannelsen selv, sånn at jeg kunne vite hva hun har lært å gjøre/si og hva som virkelig er henne. Jeg blir så forvirret når hun samtidig er psykiater og menneske. Skjønner at det nødvendigvis ikke er noe motsetningsforhold der, men likevel, jeg blir aldri klok på det..

Det at hun får en så stor plass i mitt liv blir i tillegg en veldig stor kontrast til at jeg er en liten del av hennes *arbeids*dag...

Beklager at jeg skriver igjen, men jeg må bare ha nok en bekreftelse fra Nils Håvard Dahl: Mener du at det er normalt å bli forelska i behandleren selv når hun er av samme kjønn?

Og så til "ting": Hva mener du med at behandleren er en oppdiktet person, at hun som person er bygget på mine tanker/fantasier? Jeg vet jo at jeg ikke kjenner henne som person, men samtidig så er hun jo også menneske i psykiaterrollen, eller har jeg misforstått alt? Det er så forvirrende...

Kanskje NHD kan si noe om grunnreglene for pasient/behandler forholdet som kan hjelpe meg å sortere tankene litt?

Så skal jeg ikke mase mer...

Jeg er også hetero, så vidt jeg vet, men det hindrer visst ikke dette... Jeg er bare helt forvirret og fortvila og har bare lyst å dø, når jeg tenker på håpløsheten i det hele..

På forhånd tusen takk for hjelpen til NHD og dere andre...!

[Gjest Hazel]

Jeg har gått til samme psykiater i et par år og for meg var hun en av mine "nærmeste".Det som skjedde var at jeg utviklet visse seksuelle følelser for henne som jeg selvsagt visste ikke ville bli besvart, men det gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av og førte vel til at jeg prøvde å formulere meg på måter som ikke ville avsløre mine tanker om henne, det var rett å slett litt slitsomt.Så det jeg gjorde var at jeg skrev ned mine tanker og ga brevet til henne i en time, hun leste det og vi diskuterte temaet og dette gjorde at ting ble mer avslappet for min del.Jeg var redd for at når jeg avslørte dette for henne så ville det bli veldig pinlig men faktisk så føltes det okei.At man utvikler følelser på den ene eller andre måten for en behandler er faktisk ganske normalt selv om det kan føles litt ubehagelig.

[Gjest Jeanette20]

Hei!

Jeg har også vært forelska i behandlere jeg har hatt. Det skjedde da jeg var innlagt på psykiatrisk avd., og da var jeg i en veldig sårbar situasjon. Jeg hadde en ung, kjekk mannlig psykiater som snakket med meg hver dag, og det virket som om han virkelig brydde seg, og da falt jo jeg helt... Jeg lurte på å ta dette opp med han, men jeg gjorde ikke det. Jeg visste jo at det ikke kunne bli noe mer, men jeg knakk helt da jeg fikk høre at han hadde kone og to små unger...

Jeg har også vært "forelska", eller kanskje betatt, av en behandler av samme kjønn. (Jeg er også hetro.)Dette skjedde også på sykehuset. Hun var medisinerstudent, og bare noen år eldre enn meg. Hun var igjen etter arbeidstid for å snakke med meg, ga meg tlf.nr. hennes privat, sa hun ville møte meg igjen osv. Dette ble mer enn vanlig behandler-forhold, for hun fortalte mye om seg selv og. Hun ville holde kontakten privat, noe som ikke er lov, så det skjærte seg helt. Det endte med at hun ikke svarte alle de gangene jeg forsøkte å ta kontakt med henne, og jeg ble utrolig såret. Men i ettertid ser jeg vel at jeg ble "forelska" i henne fordi jeg var veldig langt nede og trengte noen som brydde seg.

Vil bare du skal vite at du ikke er alene om å ha det slik!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare si tusen takk til alle dere som svarte meg! Det er litt betryggende at det skjer med flere, selv om jeg er ganske fortvilet over det. Jeg synes forholdet behandler/pasient er *så* komplisert, også utover dette. Hun skal vite nesten alt om meg og jeg vet nesten ingenting om henne.. Jeg er ofte veldig i tvil om hva som er *henne* og hva som er "psykiateren" når jeg snakker med henne. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde hele psykiater-utdannelsen selv, sånn at jeg kunne vite hva hun har lært å gjøre/si og hva som virkelig er henne. Jeg blir så forvirret når hun samtidig er psykiater og menneske. Skjønner at det nødvendigvis ikke er noe motsetningsforhold der, men likevel, jeg blir aldri klok på det..

Det at hun får en så stor plass i mitt liv blir i tillegg en veldig stor kontrast til at jeg er en liten del av hennes *arbeids*dag...

Beklager at jeg skriver igjen, men jeg må bare ha nok en bekreftelse fra Nils Håvard Dahl: Mener du at det er normalt å bli forelska i behandleren selv når hun er av samme kjønn?

Og så til "ting": Hva mener du med at behandleren er en oppdiktet person, at hun som person er bygget på mine tanker/fantasier? Jeg vet jo at jeg ikke kjenner henne som person, men samtidig så er hun jo også menneske i psykiaterrollen, eller har jeg misforstått alt? Det er så forvirrende...

Kanskje NHD kan si noe om grunnreglene for pasient/behandler forholdet som kan hjelpe meg å sortere tankene litt?

Så skal jeg ikke mase mer...

Jeg er også hetero, så vidt jeg vet, men det hindrer visst ikke dette... Jeg er bare helt forvirret og fortvila og har bare lyst å dø, når jeg tenker på håpløsheten i det hele..

På forhånd tusen takk for hjelpen til NHD og dere andre...!

Skal prøve å svare på dit siste spørsmål senere, men tar dette nå:

"Mener du at det er normalt å bli forelska i behandleren selv når hun er av samme kjønn?"

Det kan vel opptre en slags "pseudoforelskelse"/"ekstrem opptatthet av" som ikke er av seksuell natur, og som en dermed må kunne kalle "normal".

[Gjest hv]

Skal prøve å svare på dit siste spørsmål senere, men tar dette nå:

"Mener du at det er normalt å bli forelska i behandleren selv når hun er av samme kjønn?"

Det kan vel opptre en slags "pseudoforelskelse"/"ekstrem opptatthet av" som ikke er av seksuell natur, og som en dermed må kunne kalle "normal".

*Sukk*

Disse innlegga var interessante å lese...

Har akkurat i det siste grubla en del over det her, fordi jeg merker at jeg også tenker på en av hjelperne mine til stadighet.

Lurer på hvordan hun er som privatperson osv.

Har sett nok til å tru at de fleste mennesker kan være ganske forskjellige som yrkespersoner og som privatpersoner

Blir alltid sånn liksomforelska i folk som jeg får mye og særlig positiv oppmerksomhet fra. Før var det alltid en av lærerne som stod i hodet på meg hele tida.

Og så blir det sånn, av og til, at jeg blir helt skjelven når jeg ser dem, og ikke bare fordi de veit om meg, det de veit....

[ikke noen]

Du skriver at det ikke er forbudt å ha følelser for sin behandler - men det ER forbudt å leve følelsen ut.

Jeg vet nå ikke om jeg er helt enig i det, da. Er det noe i en terapi som egentlig er forbudt for PASIENTEN? Dreier ikke forbudet mot å leve ut følelser seg om behandleren og behandlerens ansvar for å opptre i tråd med etiske retningslinjer?

Dersom en setter inn forbud - sånn generelt, slik du gjør - så utelukker du vel en ikke så liten gruppe behandlingstrengende mennesker; nemlig dem som har vansker nettopp med å styre atferden sin.

Såvidt jeg kan begripe må jeg - som evt. pasient - nærmest ha "rett" til å gå inn til min behandler, føle forelskelse, og handle deretter - f.eks kle av meg og invitere til vilt og uhemmet samkvem. Jeg har ikke gjort noe galt da - kanskje jeg til og med har gjort noe som er helt"riktig" i f t de vanskene jeg måtte ha.

Det er det terapeuten gjør som er det avgjørende. Det er han/hun forbudet mot handling (i dette tilfellet det å ta imot invitasjonen) gjelder.

Eller - har jeg misforstått?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skriver at det ikke er forbudt å ha følelser for sin behandler - men det ER forbudt å leve følelsen ut.

Jeg vet nå ikke om jeg er helt enig i det, da. Er det noe i en terapi som egentlig er forbudt for PASIENTEN? Dreier ikke forbudet mot å leve ut følelser seg om behandleren og behandlerens ansvar for å opptre i tråd med etiske retningslinjer?

Dersom en setter inn forbud - sånn generelt, slik du gjør - så utelukker du vel en ikke så liten gruppe behandlingstrengende mennesker; nemlig dem som har vansker nettopp med å styre atferden sin.

Såvidt jeg kan begripe må jeg - som evt. pasient - nærmest ha "rett" til å gå inn til min behandler, føle forelskelse, og handle deretter - f.eks kle av meg og invitere til vilt og uhemmet samkvem. Jeg har ikke gjort noe galt da - kanskje jeg til og med har gjort noe som er helt"riktig" i f t de vanskene jeg måtte ha.

Det er det terapeuten gjør som er det avgjørende. Det er han/hun forbudet mot handling (i dette tilfellet det å ta imot invitasjonen) gjelder.

Eller - har jeg misforstått?

Jeg synes du blander sammen forskjellige betydninger av ordet forbudt. Dersom du legger den juridiske betydningen til grunn, har du helt rett. Men jeg antar du forsto at det ikke var denne betydningen av ordet det her dreide seg om.

Nå bruker jeg ordet i betydningen hva som er akseptabelt/ikke akseptabelt i et behandlingsforhold.

Dersom en pasient blir forelsket i terapeuten, og det varer mer enn et par uker, er det ikke bare tillatt, men ønskelig at en tar det opp i timen. Noe av kontrakten i psykoterapi er at tanker og følelser skal varbaliseres og drøftes.

Dersom pasienten agerer ut sin forelskelse ved å kle seg utilbørlig utfordrende, sette seg på fanget, stadig forsøke å gi en klem eller som du skriver kle av seg og innby til seksuelle aktiviteter, er dette klart utenfor akseptabel oppførsel i behandlingen. Alle terapeuter vil påtale en slik oppførsel som ikke akseptabel i en psykoterapi.

Jeg har hatt mange svært syke i terapi, men jeg har aldri opplevd noen som ikke har forstått, akseptert og innrettet seg etter slike normer.