Om fravær av far og følelser.

[Poetica]

Jeg bryr meg ikke om faren min; jeg klarer ikke å mobilisere noe som helst på følelsesskalaen for ham, og det er kanskje galt... La meg få fortelle forhistorien, så kan du dømme meg, eller la det være..

Da jeg var 3 år, ble mamma og pappa skilt, av ulike årsaker, (utenfor min kontroll) traff jeg ham ikke igjen før 33 år senere. Det kunne skje fordi jeg selv tok initiativet, og skrev et brev med ønske om å lære ham å kjenne. 2 måneder etter det brevet ble sendt, kom han på besøk (den eneste gangen vi har møttes siden 1965), utstyrt med gaver til meg og til de 3 barnebarna han heller ikke kjente.

Siden har det gått noen brev frem og tilbake, og noen telefoner. Det tok ett år, så begynte han å forlange at jeg skulle ta initiativ til all kontakt, fordi som han sa: "Du er datteren min, det skulle bare mangle!". Jeg følte det var et urimelig krav (følte vi burde være likeverdige i dette, men sa ingenting), jeg ba aldri om at han ikke skulle være der i min oppvekst, jeg ba aldri om at han ikke skulle betale bidrag, eller sende en hilsen til bursdager, jul, eller da jeg ble mor... Jeg ba aldri om noe, og han ga aldri noe.

Jula '98 (den første jula etter vi ble kjent igjen), sendte han en gave til alle mine tre barn, og til meg og mannen min. Jeg sendte likeledes gaver til ham og samboeren hans.

I fjor likeså, selv om han uttrykte følgende om gavene i fjor: "Jeg har nok av slike gensere, og samboeren min liker ikke parfyme". Vel tenkte jeg, oppdragelsen hans kan ikke jeg hjelpe for, tanken var tross alt svært god, og jeg brukte selvsagt god tid, og ganske mye penger på disse gavene.

I år gjorde han som følger: Til meg og mannen min: et gavekort på blomster (200 kr), og 250 kroner til Minstejenta, og likedan til mellomstejenta. Ingenting til den største på 18, ikke et julekort, ingenting. Den eldste ble naturlig nok lei seg, og jeg forstår det. Selv har jeg flere ganger sagt til min far at jeg har alt jeg trenger, men at en liten oppmerksomhet til de 3 barna hadde vært koselig, kanskje et lite sølvsmykke eller noe, det koster jo ikke all verden... For det er jo ikke størrelsen, men faktisk tanken bak som teller...

Men altså, i år fikk ikke den eldste noen ting, som den eneste i familien, fra min far.

I dag ringte han, ville ønske godt nyttår, og det var jo hyggelig. Da han selv bragte dette med at han ikke ga gave til Therese, da jeg: "Ja, Therese ble skuffet over det, og det kan jeg jo forstå" Han ble helt vill! La ut om hva det koster å kjøpe gaver til så mange barn og barnebarn, og at hun tjener bedre enn han gjør som har en pensjon på underkant av 150 000,- i året. Jeg prøvde å si, som sant var, at istedet for å kjøpe gavekort til oss, så kunne han spart masse utgifter på dette, ved å f eks sende 100 kr til hvert av barna.. Bare så de får en liten hilsen fra sin nye bestefar, liksom...

Jeg sa også at jeg ALDRI har bedt om å få noe fra ham, at jeg ikke hadde behov for det, men at barnebarna kanskje trengte dette lille tegnet på kjærlighet fra ham. Det er jo bare rett og slett sannheten...

Det endte med at han slengte på røret, og at jeg kjente at det ikke berører meg... Ikke steg pulsen med så mye som et slag, og jeg kjenner bare at han ikke betyr noe... jeg skulle kanskje ha vært glad i ham, men jeg føler ingenting... Bare likegyldighet... Selv da jeg sa dette med at jeg forsto Therese, følte jeg ingenting, det var bare likegyldighet til om han føler seg støtt...

Det er kanskje galt, men jeg er ikke glad i ham, jeg hater ham ikke heller, det er ikke det, det er bare dødt...

Og barna mine merker jo ikke om han er der eller ikke, de får jo aldri en liten telefon fra ham, eller et kort, eller en hilsen på bursdager... Han er bare et navn, en person de ikke kjenner, men vet om..

Er det galt av meg å nå bestemme meg for at jeg fra nå av fortsetter som før, da han ikke var der? Det er liksom helt greit, skjønner du, det er bare "lunkent vann"...

Noe må mangle, når jeg ikke en gang føler tristhet, eller sinne, bare revnende likegyldighet...

Hva ville du ha gjort? Er dette unormalt, eller helt galt av meg?

[Gjest mei]

er i nogenlunde samm situasjon som deg (rart å se at det finnes flere. avogtil føler en seg rimelig ensom). fikk kontakt med faren min for 6 år siden, og har hatt sporadisk kontakt etter det. har ingen barn så det blir vel litt mindre komlisert av den grunn. min far vil derimot tydelig ha mye kontakt med meg. ta igjen det tapte osv. men jeg klarer IKKE ha noen følelser for han. han er like mye i slekt med meg som mamma, hans barn er mine halvsøsken, men det affiserer meg ikke. har kontakt med han fordi han vil, men føler meg avogtil slem fordi jeg så tydlieg bryr meg mindre om han enn han om meg. tenker som så at hadde han holdt kontakten med meg da jeg var yngre hadde begge sluppet dette nå - men hva hjelper vel det. man kan jo ikke bare bryte kontakten med en pappa når en først har opprettet den...

[søkende]

Hmmm....et forhold mellom to mennesker bør by på noe positivt. Kanskje du skulle la det gå som det går...men ikke bryte muntlig ved å si "glem oss".

Kanskje barna dine ville blitt skuffet over deg da..?

Man velger ikke foreldrene sine, og etter så mange år, er det ikke rart at dere ikke liker/kjenner hverandre mer enn du og busssjåføren gjør.

Din nummenhet er sikkert sann, men føler alle de andre involverte det slik?

Bare ikke ta en avgjørelse på vegne av dere alle...i tilfelle de mener noe annen.

Kanskje han bor med en samboer som sier "barn over 18 får ikke gaver i MIN familie!". Det virker rart at han ville velge å ikke gi til henne, da han faktisk ga til dere andre.

Kanskje han trenger litt mer tid til å bli vant til deres "forventninger"?

Vær forsiktig med å si "jeg har aldri bedt om noe eller fått noe", han blir nok veldig i forsvarsposisjon.

Lykke til.

Klem

[deniseh]

Det er sikkert ikke noen "trøst", men jeg hadde heller ikke særlig gode følelser for faren min. Jeg skriver hadde, for han døde for seks år siden.

Foreldrene mine var gift med hverandre til døden skilte dem, og jeg er oppvokst med to foreldre.

Jeg ville foretrukket å vokse opp uten ham i huset...

Han sa aldri at han var glad i meg, heller ikke at han var stolt av meg eller at jeg var flink eller noe positivt i det hele tatt. Men han var veldig "flink" til å komme med negative bemerkninger!

Det mest positive jeg kan huske at han noensinne sa, var da jeg viste ham karakterboken etter ungdomsskolen. Da sa han: "Det der var jo ikke så verst....."

Jeg hadde èn S og resten M`er.....

I tillegg til at han stadig var "morsom" på min bekostning, fikk jeg ofte juling. Hvis jeg som 16- åring hadde fått beskjed om å være hjemme til 2130, og kom fem minutter for seint, var det for ham en god grunn til å slå.

Hvis jeg ville ha tillatelse til noe eller be om lommepenger, spurte han alltid:" Hva får jeg da?" Da måtte jeg "betale" i form av kyss og klem. Han kom aldri og _ga_ meg en klem selv....

Jeg følte meg som en prostituert. Men jeg var jo datteren hans, og da hadde jeg bare med å vise at jeg var glad i ham! For døtre er jo alltid fryktelig glade i pappan sin, ikke sant....

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hva dette har gjort med meg, og hvordan det har påvirket hele livet mitt.

Skal prøve å begrense meg! )

Du har fått tre unger. Jeg føler ikke at jeg har ballast nok fra barndommen til at jeg har våget å få barn... Jeg synes heller ikke at egenskapene hans var noe å "avle" videre på....

Du sier at du har har aldri bedt om noe. Det har ikke jeg heller. Minst av alt å få ham til far...

Du sier videre: "Jeg føler ingenting... Bare likegyldighet... "

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men faktisk nettopp likegydighet. Han har ikke gitt deg noen grunn til å elske ham. Egentlig har han ikke gitt deg noen sjanse til det heller...

Jeg tror ikke det ville vært noe tap verken for deg eller ungene om du ikke hadde tatt kontakt med ham i voksen alder. Derfor tror jeg heller ikke det blir så vanskelig for deg om du bestemmer deg for å bryte med ham, akkurat som han i sin tid gjorde da han skilte seg fra din mor _og deg_.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For å fortjene den gode følelsen av at noen ser på deg som sin kjære far, må en ha bidratt med noe mer enn en sædskvett.

Ikke alle forstår det....

Jeg forstår dine følelser og også mangelen på følelser.

Godt nyttår Poetica :-)

[Poetica]

er i nogenlunde samm situasjon som deg (rart å se at det finnes flere. avogtil føler en seg rimelig ensom). fikk kontakt med faren min for 6 år siden, og har hatt sporadisk kontakt etter det. har ingen barn så det blir vel litt mindre komlisert av den grunn. min far vil derimot tydelig ha mye kontakt med meg. ta igjen det tapte osv. men jeg klarer IKKE ha noen følelser for han. han er like mye i slekt med meg som mamma, hans barn er mine halvsøsken, men det affiserer meg ikke. har kontakt med han fordi han vil, men føler meg avogtil slem fordi jeg så tydlieg bryr meg mindre om han enn han om meg. tenker som så at hadde han holdt kontakten med meg da jeg var yngre hadde begge sluppet dette nå - men hva hjelper vel det. man kan jo ikke bare bryte kontakten med en pappa når en først har opprettet den...

Om du hadde ønsket å bryte kontakten, synes jeg du skulle gjøre det... Du har ingen forpliktelser, det var det han som hadde, og ikke fulgte opp med!

Lykke til, uansett hva du gjør!

)

[Poetica]

Hmmm....et forhold mellom to mennesker bør by på noe positivt. Kanskje du skulle la det gå som det går...men ikke bryte muntlig ved å si "glem oss".

Kanskje barna dine ville blitt skuffet over deg da..?

Man velger ikke foreldrene sine, og etter så mange år, er det ikke rart at dere ikke liker/kjenner hverandre mer enn du og busssjåføren gjør.

Din nummenhet er sikkert sann, men føler alle de andre involverte det slik?

Bare ikke ta en avgjørelse på vegne av dere alle...i tilfelle de mener noe annen.

Kanskje han bor med en samboer som sier "barn over 18 får ikke gaver i MIN familie!". Det virker rart at han ville velge å ikke gi til henne, da han faktisk ga til dere andre.

Kanskje han trenger litt mer tid til å bli vant til deres "forventninger"?

Vær forsiktig med å si "jeg har aldri bedt om noe eller fått noe", han blir nok veldig i forsvarsposisjon.

Lykke til.

Klem

Slik det er her, er det kun meg som har hatt interesse for kontakt, ungene "couldn't care less"... Vi snakker om en mann som har 8 barn, og gudene vet hvor mange barnebarn, og samboeren hans har ikke, såvidt jeg vet, sagt noe til at han har kontakt med noen av de. At han da ikke makter å i det minste late som om han bryr seg, får han vel nesten ta ansvaret for selv, det føyer seg jo bare passende inn i rekken av de tidligere år...

Jeg kommer til å bare blir borte, kommer ikke til å ta kontakt, så da blir det vel mere sutring fra ham for det.. Det får faktisk ikke hjelpe, jeg gidder ikke å investere i et håpløst prosjekt. Hadde ungene hatt glede og nytte av det, hadde det for meg vært en god grunn til å pleie forholdet. Det har de ikke, de vet knapt hvem han er, og har ikke fått noen følelser for ham - ikke rart, de kjenner jo naboen bedre..

Jeg tror allikevel at jeg i en gitt situasjon, ville sagt det til ham, så er han orientert. Jeg er ikke et urimelig menneske, jeg pleier å gi folk en sjanse, men etter snart 3 år, ser jeg at ikke en eneste innrømmelse er kommet i forhold til at han kanskje burde utvise større ydmykhet. Det var han selv som ble borte, og det var han selv som valgte å forbli borte til jeg var 36 år...

For meg er han bare en "hvilken som helst" jeg har passert i et lite øyeblikk...

)

Godt nyttår, søkende!

[Poetica]

Det er sikkert ikke noen "trøst", men jeg hadde heller ikke særlig gode følelser for faren min. Jeg skriver hadde, for han døde for seks år siden.

Foreldrene mine var gift med hverandre til døden skilte dem, og jeg er oppvokst med to foreldre.

Jeg ville foretrukket å vokse opp uten ham i huset...

Han sa aldri at han var glad i meg, heller ikke at han var stolt av meg eller at jeg var flink eller noe positivt i det hele tatt. Men han var veldig "flink" til å komme med negative bemerkninger!

Det mest positive jeg kan huske at han noensinne sa, var da jeg viste ham karakterboken etter ungdomsskolen. Da sa han: "Det der var jo ikke så verst....."

Jeg hadde èn S og resten M`er.....

I tillegg til at han stadig var "morsom" på min bekostning, fikk jeg ofte juling. Hvis jeg som 16- åring hadde fått beskjed om å være hjemme til 2130, og kom fem minutter for seint, var det for ham en god grunn til å slå.

Hvis jeg ville ha tillatelse til noe eller be om lommepenger, spurte han alltid:" Hva får jeg da?" Da måtte jeg "betale" i form av kyss og klem. Han kom aldri og _ga_ meg en klem selv....

Jeg følte meg som en prostituert. Men jeg var jo datteren hans, og da hadde jeg bare med å vise at jeg var glad i ham! For døtre er jo alltid fryktelig glade i pappan sin, ikke sant....

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hva dette har gjort med meg, og hvordan det har påvirket hele livet mitt.

Skal prøve å begrense meg! )

Du har fått tre unger. Jeg føler ikke at jeg har ballast nok fra barndommen til at jeg har våget å få barn... Jeg synes heller ikke at egenskapene hans var noe å "avle" videre på....

Du sier at du har har aldri bedt om noe. Det har ikke jeg heller. Minst av alt å få ham til far...

Du sier videre: "Jeg føler ingenting... Bare likegyldighet... "

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men faktisk nettopp likegydighet. Han har ikke gitt deg noen grunn til å elske ham. Egentlig har han ikke gitt deg noen sjanse til det heller...

Jeg tror ikke det ville vært noe tap verken for deg eller ungene om du ikke hadde tatt kontakt med ham i voksen alder. Derfor tror jeg heller ikke det blir så vanskelig for deg om du bestemmer deg for å bryte med ham, akkurat som han i sin tid gjorde da han skilte seg fra din mor _og deg_.

Nei du har rett i det, det er ingen trøst... ) Og du har rett i at det er like greit å bare glemme hele greia, man må vel bare innse at forsøket var mislykket. Det er slike ting som skjer..

Jeg ønsker deg lykke til, @, jeg tror at selv om man har hatt en vanskelig barndom, så er det fullt mulig å være en god forelder!!!! Ikke gi opp, om du skulle ønske å oppleve det, for det er mulig.. Man kan faktisk lære av feil man selv har blitt utsatt for!

Godt nyttår, til deg!!

[flisa]

Nei du har rett i det, det er ingen trøst... ) Og du har rett i at det er like greit å bare glemme hele greia, man må vel bare innse at forsøket var mislykket. Det er slike ting som skjer..

Jeg ønsker deg lykke til, @, jeg tror at selv om man har hatt en vanskelig barndom, så er det fullt mulig å være en god forelder!!!! Ikke gi opp, om du skulle ønske å oppleve det, for det er mulig.. Man kan faktisk lære av feil man selv har blitt utsatt for!

Godt nyttår, til deg!!

......den beste hevn er å fortsette å leve et godt liv! :-)

[Poetica]

For å fortjene den gode følelsen av at noen ser på deg som sin kjære far, må en ha bidratt med noe mer enn en sædskvett.

Ikke alle forstår det....

Jeg forstår dine følelser og også mangelen på følelser.

Godt nyttår Poetica :-)

Ja, for å forstå den mekanikken der, trenger man jo ikke akkurat å være atomfysiker...

Takk for at du forstår, da er det vel ganske så "normalt", midt oppe i det unormale, da! )

Godt nyttår til deg også, Nils Håvard!! ))