svar til nhd og dere alle (litt langt)

[enkied]

Takk for det NHD, og du har veldig rett; Jeg skulle mer enn noe annet ønske at jeg hadde noen som brydde seg, og at jeg hadde et ordentlig liv, men nå føler jeg at jeg allerede har mistet så mye av det at det er ikke verdt å kjempe noe mer. Jeg har heller ikke krefter nok til å kjempe for det. Hadde jeg hatt noen rundt meg som kunne ha støttet meg litt, så kanskje (det er vel muligens derfor jeg også ”dumpet” inn her??!), men situasjonen min er jo ikke sånn, og uansett hvor mye jeg prøver, så kommer det aldri til å bli noe bedre. Det har jeg merket. Jeg kan nok ikke ta kontakt med terapeuten igjen, fordi at hele situasjonen min var veldig spesiell. I tillegg til alt mulig annet så slet jeg også veldig med angst. Jeg turte overhodet ikke å snakke med folk, jeg isolerte meg veldig –har tilbrakt så å si hele livet mitt i senga, så derfor så hadde jeg bare kontakt med terapeuten min via e-mail. jeg tror ikke han vil like å plutselig få en e-mail fra meg igjen, nå etter vel 10 måneder. Under den tiden jeg var innlagt, så klarte jeg faktisk og isolere meg der også, og hadde derfor nesten ingen kontakt med terapeuten under hele innleggelsen heller. Jeg er har vært så dum.

Jeg sloss med meg selv ut av angsten, og det var jævlig (unnskyld) tøft, men jeg klarte det nesten. Jeg har aldri turt å se folk inn i øynene, det har jeg enda ikke klart, men jeg turte nå i hvert fall å begynne og ta kontakt med mennesker. Men, nå i de siste har jeg merket at også angsten er på vei tilbake igjen, jeg skygger vekk fra folk igjen, jeg får panikk hvis jeg må snakke med noen, alt er på vei tilbake! Jeg hadde ikke regnet med dette. Jeg klarer bare ikke å kjempe meg igjennom alt dette her alene nok en gang. Det var altfor tøft sist gang, og slettes ikke verdt det siden det bare skulle være 4-5 måneder hvor jeg fungerte brukbart. Kanskje jeg egentlig ikke klarte noen ting? Kanskje angsten har vært der hele tiden, men jeg overbeviste meg selv om at den var borte? Er det mulig?

Jeg har nok bestemt meg for å avslutte livet mitt denne gangen. Jeg har bare ikke nok krefter igjen til å gå igjennom noe mer. Det er ikke ment som noen ”trussel” eller noe slik, jeg ser på dette som en stor lettelse, og det er noe jeg ser fram til. Jeg vet at dette så absolutt er den enkleste veien, men jeg klarer ikke mer. Jeg er lei for det.

Tusen takk for all støtten dere har gitt meg de siste par dagene. Det er jeg veldig takknemlig

for. Det har varmet. Tusen takk.

Lyvert: Jeg vet nok dessverre hva morgendagen min vil bringe, og dagen etter der osv. De er helt identiske med alle de andre dagene, årene, jeg har levd. Og livet mitt har stort sett bestått i å sitte alene å glo i veggen, selv de gangene det har vært mange folk rundt meg. Da jeg gikk på skolen f.eks, satt jeg bestandig alene. Ingen, absolutt ingen kom å satte seg ved den tomme pulten ved siden av meg. Jeg husker spesielt godt en gang da en av de andre elevene kom imot meg, og jeg var sikker på at hun skulle sette seg ved siden av meg. Jeg ble litt glad, men det som skjedde var at hun tok stolen og pulten og satte seg inntil noen andre. Slik har hele livet mitt vært. Helt alene, uansett. Det er akkurat som om at jeg ikke eksisterer.

Hadde jeg bare hatt noen som var glad i meg Camilla, men sånn er det ikke, og de jeg har blitt knyttet til i livet mitt har forsvunnet, alle sammen. Jeg har faktisk ofte tenkt tanken at det ikke kommer til å dukke opp noen i begravelsen min. Det skremmer meg litt, men alt jeg har gått igjennom i livet har jeg gått igjennom alene, så det ville jo være rart om dette skulle bli noe annerledes også.

Frosken: Det blir altfor mye for meg å skrive ned alt jeg har opplevd, og hvordan jeg har blitt sviktet. Jeg klarer ikke å dra fram igjen alt sammen. Jeg er ei 19 år gammel jente, og livet mitt var nok fint fram til jeg ble 4 -jeg husker ikke noe fra den tiden, så jeg kan ikke si noe for sikkert, men fra og med da så begynte alt og rase sammen for meg, og for hvert år jeg har levd, jo verre har det blitt. Jeg vet at det er mange som har det mye verre enn meg, men for meg så har det etter hvert blitt altfor mye å slite med alene. Jeg går ikke på skole lenger, jeg klarte meg så vidt igjennom videregående, med et stort fravær, og strykkarakter i de fleste fag, slik at muligheter framover har jeg jo ikke.

Takk til NHD, og alle som sier at jeg kan fortsette å være på dr. Online, men jeg er litt redd for at jeg kan si noe som vil virke sårende, eller som kan sette meg i ”trøbbel”, slik at jeg tror jeg velger å la være, men tusen takk allikevel.

[Camilla]

det er trist og lese..

*sitter med tårer i øynene*

du har opplevde mye vondt..og alt du vil er å dø..jeg bare håper at du tar deg tid til å være her til det skjer..siden vi ikke kan stoppe deg på noen måte..men du vet hva jeg syntes, at du skal prøve å få hjelp..eller ringe legevakta om ting blir for ille..

jeg vil ikke at du skal dø..vet hvor dumt det høres ut som..siden jeg ikke kjenner deg..men vil ikke at noen skal dø..en venn av meg drepte seg for noen dager siden..han hoppet fra en bro..jeg tenke rpå familien hans..at han tenkte at han ikke hadde noe annet valg..at han stod på den brua alene..og hoppet..hvor ensom han må ha følt seg..

og jeg kan forstå deg og dine tanker om å ville dø..men jeg lever fortsatt..aner ikke hvorfor..skjønner ikke vitsen..kanskje er jeg som Lyvert sa til deg, nyskjerrig på å vite hva morgendagen bringer..det går oppe og ned..veldig ned den siste tiden..

du sårer ingen ved å skrive oss..gjør oss litt redde ja, men sårer ingen..og om du vil ha noen til å lese og svare på det du skriver så er vi her..og jeg tenker på deg..og jeg bryr meg..selv om jeg ikke kjenner deg..for jeg leser ordene dine..og de treffer rett i magen.

jeg vil ikke si:

"du må leve for livet er flott"..

da sier jeg heller:

"lev..livet *kan* bli bedre.."

men denne filosofien virker ikke så godt på meg selv..prøver å finne noe å leve for hver dag..småting..virker helt rart, men det hjelper av og til..

har du ingenting å leve for..?

hvordan kom du så langt ut, det lurer jeg på..hvordan du fikk det så vondt at du føler du må dø for å få det bra..eller stillhet..eller ro..eller hva du enn søker..

og ordene mine er små..skulle gjerne holdt rundt deg..

svingt en tryllestav over hodet ditt og gjort alt bra..

blåst bort det som gjør vondt..

men det kan jeg ikke..

jeg er liten og ikke særlig flink til å trøste folk, eller si ting som skal få menneskene til å føle seg bedre..men jeg prøver hvertfall...og det er alt jeg kan gi deg..

du har vel noen fine stunder innimellom..?

du må ha noe..en liten tråd..

hold deg fast i den..kanskej blir den større og sterkere etterhvert..

stjernene skinner over deg, og englene gråter..

[frosken]

Det er gjør vondt å lese om hvor vanskelig du har det. Men du er fortsatt veldig ung, og det er faktisk mulig å få hjelp til å få det bedre. Det finnes noen andre som også har levd i total ensomhet og isolasjon, og som i voksen alder gradvis har fått oppleve kontakt med andre mennesker på en god måte. Du har en lang vei å gå, men det skal finnes et helsevesen som kan hjelpe deg i gang.

Har du en lege du har kontakt med? Hvem sørget for at du kom i kontakt med hjelpeapparatet i fjor? Har du noen familie som kan være til noen form for hjelp?

Når det gjelder fremtiden din mht. jobb etc. , så vil du også her kunne få hjelp til å finne en form for arbeid som du kan like og klare - og evt. etterhvert få deg noe mer utdannelse hvis du ønsker det. Men det virker som om du sliter såpass mye, at det er nødvendig at du får hjelp til å finne hva som kan være godt og realistisk for deg å ta fatt på.

Hva om du tok kopi av det du har skrevet her i de siste dagene og sendte det i en mail til den tidligere behandleren din. Hvis han ikke har anledning til å ta deg tilbake i behandling, så kan han kanskje hjelpe deg med å komme i kontakt med en ny behandler.

Du synes sikkert det høres litt absurd ut - men etter min mening er man altfor ung til å gi opp når man bare er 19... Da er mye fortsatt uprøvd!

[Gjest engelen]

Kjære kjære enkied!

Det gjør meg trist at jeg ikke kan være til noen hjelp, og stoppe deg... Du er jo *herre* over ditt liv, men jeg håper inderlig noe inni deg hindrer de for å ta ditt eget liv!

Har du noen gang vurdert å få en annen terapeut? Slik at du kan starte behandlingen med blanke ark?

Kjære deg, ikke gi opp nå! Hvis du ønsker, kan livet ditt bli så mye annerledes. Hva med dine foreldre?? Har du noen kontakt med dem?

Uansett, du er verdifull for akuratt den DU er! Husk, om mennesker ikke ville ta kontakt med deg da du var liten (sitte ved din plass) Er det dem det er noe galt med, IKKE deg, Det er jeg helt overbevist om! Skulle ønske jeg kunne vært der og vært din venn!

*god og varm klem* fra

[Lyvert]

Jeg påstår fremdeles at du ikke kan vite hva morgendagen bringer. I går hadde du ingen, men i dag har du oss her på DOL. Det er da en ganske god start, om jeg skal si det selv. Du har dessuten kommet et skritt videre på veien ut av isolasjon ved å tørre å skrive et innlegg her.

Du er fremdeles i tenårene. Når jeg tenker tilbake på det fremstår de fremdeles som de verste årene i mitt liv. Nå er du snart gjennom den perioden, og det har vært tøft.

Du har jobbet hardt i mange år for å få det bedre, da synes jeg rett og slett det er for jævlig om du skulle ta livet av deg nå. Alt det arbeidet og all den smerten til ingen nytte!

Ta ett skritt av gangen, det er viktig at du ikke setter deg for store mål.

Det er veldig vondt å føle at ingen bryr seg om at du finns, det vet jeg. Men nå har du funnet oss her på DOL, og vi ser deg.

Du har fått en del tips, råd og omtanke fra både Frosken og Camilla. Jeg håper du vil tenke over det de har skrevet. Jeg er enig i Froskens råd om at du tar kontakt med behandleren din igjen.

Ta livet ditt kan du alltids gjøre senere. Du har ikke prøvd alt ennå. Det kan synes håpløst nå, men selv lange reiser begynner med ett skritt. Ta én dag av gangen, eller én time av gangen hvis du synes en dag er for mye å tenke på.

[Gjest hawkwind]

Hva er det som gjør at du velger å isloere deg?

Sosial angst/fobi? Angst for at andre ikke skal like utseendet ditt? Sykdom?

La oss vite det; mange her har kunnskaper og erfaringer som kan hjelpe deg. Flere bryr seg om deg og; med tiden kan det hende at du vil møte noen av de som har engasjert seg her IRL - merkeligere ting har skjedd.

Håper du leser dette, og at vi hører fra deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror din grunnlidelse er en ekstrem variant av sosial fobi.

Om du hadde vært min pasient, ville jeg forsøkt dette:

1. Seroxat 40-60 mg i tre maneder mens du var hjemme. Evt. kun kommunikasjon på mail om du ikke våget mer.

2. Polikliniske timer i et par måneder med tanke på å bli kjent.

3. Langvarig innleggelse med et gradvis program for mer kontakt med andre mennesker.

4. Minst to år psykoterapi og medisiner etter utskriving.

5. Ytterligere to år på medisiner. Deretter forsøk på langsom nedtrapping.

Alt er mulig, men det alvorligste og vanskeligste tar en del lengre tid :-)

[vernepleierstude]

det er ikke noe enkelt svar når det gjelder sosial angst. Vet litt om dette fordi jeg har opplevd det selv.(Er nå 26 år)Hvis noen hadde fortalt meg at alt ville ordne seg da jeg var 19, ville jeg ikke trodd dem. Da greide jeg nesten ikke være ute blandt mennesker i det hele tatt. Vil si til deg enkied, ar det tar tid. Men du må love meg at du ikke gir opp. Det er verdt det! Sier ikke at det er noen mening med at du har det så vondt som du har nå. Det beste hadde vært om du kom i behandling, og da mener jeg at du ikke må tenke på hvordan terapeuten din har det. Ta kun ansvar for deg selv. DU må ut av helvete.Vet at du tenker at det du gjør har stor innvirkning på andre, men de har faktisk mer enn nok med seg selv. Du er noe for deg selv.