Om altoppslukende og evigvarende tristhet

[Gjest sliten og lei]

Alltid denne tilbakevendende, altoppslukende tristheten. Jeg hater den! Føler en plikt til å leve siden selvmord er ekstremt ødeleggende for flere enn den som dør. Men tiltross for allverdens terapitimer så ønsker jeg i ærlige og tilstedeværende øyeblikk ikke å leve.

Siden jeg alltid har det sånn, og alltid har hatt det, så kan da dette umulig være noen depresjon? Jeg husker at min verden raste sammen da jeg var ca. 6 år, og jeg ble ikke ordentlig tilstede igjen før jeg var godt voksen. Nå kan jeg være tilstede hvis jeg vil, men den forbannede tristheten er der alltid.

Livet mitt består av plikter, tristhet, smerter, selvhat, selvbebreidelse og ingenting. Kan av og til sette pris på at det er sol ute, eller fin musikk - men det er ikke så ofte.

For andre ser det ut som om jeg fungerer rimelig greit. Jeg har alltid så mange gode undskyldninger for all tiden som forsvinner til ingenting. Og det hender jo at jeg åpner en og annen studiebok i løpet av semesteret. Rakk å lese 100 sider i høst...

Det verste med livet er at man får bare en sjanse til å leve det. Jo eldre man blir, jo verre er det å leve med alt man ikke har fått gjort, opplevd, fått til osv. Det begynner å bli for sent for det meste.

[Lyvert]

Det går an å kvitte seg med tristheten. Den blir borte bare man tar den på alvor og sørger seg ferdig.

[Gjest sliten og lei]

Det går an å kvitte seg med tristheten. Den blir borte bare man tar den på alvor og sørger seg ferdig.

Det der synes jeg var et lettvint utsagn. Jeg har brukt svært mange år på å forsøke å jobbe med meg selv, og har gått i terapi hos 2 kompetente behandlere. Det å påstå at psykiske lidelser nødvendigvis går over hvis man tar dem på alvor er naivt!

[Lyvert]

Det der synes jeg var et lettvint utsagn. Jeg har brukt svært mange år på å forsøke å jobbe med meg selv, og har gått i terapi hos 2 kompetente behandlere. Det å påstå at psykiske lidelser nødvendigvis går over hvis man tar dem på alvor er naivt!

Det er slett ikke naivt. Hvis ikke du skjønner hvor mye arbeid det innebefatter er det du som er naiv.

Det var et utsagn som var ment å provosere. Her kommer ett til: Er du en av dem som bruker behandleren som alibi for å slippe å jobbe med deg selv? Er du en av dem som mener at det er behandlerens oppgave å kurere deg?

[Gjest motisaz]

Det er slett ikke naivt. Hvis ikke du skjønner hvor mye arbeid det innebefatter er det du som er naiv.

Det var et utsagn som var ment å provosere. Her kommer ett til: Er du en av dem som bruker behandleren som alibi for å slippe å jobbe med deg selv? Er du en av dem som mener at det er behandlerens oppgave å kurere deg?

hvorfor må du provosere hele tiden?

[Lyvert]

hvorfor må du provosere hele tiden?

Jeg provoserer jo ikke hele tiden da.

Noen ganger er det nyttig å bli røska litt i for å komme videre med de prosessene man er inne i, eller for å klare å se ting fra flere vinkler.

Det er godt ment, selv om det kanskje ikke virker sånn.

[Camilla]

Jeg provoserer jo ikke hele tiden da.

Noen ganger er det nyttig å bli røska litt i for å komme videre med de prosessene man er inne i, eller for å klare å se ting fra flere vinkler.

Det er godt ment, selv om det kanskje ikke virker sånn.

oh gee..jeg er så takknemlig..du sier en del lure ting, men også en del provoserendes ting..

[Angel]

oh gee..jeg er så takknemlig..du sier en del lure ting, men også en del provoserendes ting..

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du sier...jeg forstår utrolig godt hva du mener med altoppslukende og evigvarende tristhet!

Det går an å få hjelp for å skyve vekk den følelsen(håper jeg!).

Hva med å gå til psykolog?

Jeg bestemte meg i hvert fall for å forsøke å gjøre noe med det, fordi det var et såpass stort problem for meg(og er fortsatt..). Begynte hos psykolog for omtrent et år siden, men siden det har vært så masse køer, er det først nå jeg får komme ordentlig i gang..

Noe av det første jeg gjorde hos psykologen(etter 3. eller 4. time), var å fylle ut en hel del tester...jeg scora fullt på depressiv- delen...da er det i hvert fall ingen tvil om hva som er problemet...

Jeg tror at den "altoppslukende og evigvarende tristhet"-følelsen du beskriver er en depresjon...

Kanskje du bør ta kontakt med legen din, og få han til å henvise deg til psykolog....

Jeg veit det føles som at det aldri vil forsvinne, at den følelsen alltid vil være der...jeg føler det sånn, jeg også....men det er vel verdt å gi psykologen(og deg selv, ikke minst) en sjanse?

LYKKE TIL!! )

(vil du maile meg, er adressa: [email protected] )

[Lyvert]

oh gee..jeg er så takknemlig..du sier en del lure ting, men også en del provoserendes ting..

Takk for komplimentet!

[Camilla]

Takk for komplimentet!

det var ironi..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Depresjoner som starter "av seg selv" allerede ved 6 års alder tror jeg er i hovedsak biologiske.

Da vil ofte all verdens psykologtimer være forgjeves.

Har du prøvd antidepressiva?

[Lyvert]

det var ironi..

... som ble besvart med ironi.