nhd-andre-gjør jeg de riktige tingene?

[Gjest 20årigjente]

Hei

og godt nyttår....i går tenkte jeg veldig lenge.

Livet mitt har vært mye plaget med utfrysing,bulimi , suicidale perioder , alkoholmisbruk etc så det har altså vært veldig ille

jeg har aldri fått noe profesjonell hjelp

Nå har jeg likevel kommet til et nytt punkt..har hatt det slik i flere måneder. Et punkt hvor jeg har resignert litt. Jeg har kontroll over maten , og studiesituasjonen min og festingen. Og det er jo positivt . Ikke kjenner jeg meg så utrolig trist heller . Jeg har tro på at ting vil bedre seg i fremtiden "jeg setter min lit til dagningen" hehe..sitat fra ringenes herre

tingen er at moren min er bekymret , hun vet at jeg ikke har noen venner og at jeg dermed er mye alene. Men jeg trives greit nok i mitt eget selvskap...selv om jeg selvfølgelig skulle ønske det var helt annerledes. i begynnelsen var det slik at nå skal jeg fikse livet mitt og få masse venner..så det ble kanskje litt krampeaktig...nå har kommet forbi det . jeg har rett og slett akseptert at jeg er en ensom person og godtatt at slik er det nå

ikke forveksl det med at jeg har gitt opp....det er alltfor tidlig å gjøre det

jeg tror kanskje at mennesker kan aldri like/ bry seg om meg fordi at jeg innerst inne ikkke gjør det selv . Likevel tror jeg kanskje at jeg er litt rar , broren min har ofte sagt at jeg tenker for mye og at jeg er litt for dyp av og til. Det er ikke akkurat normalt for en 20 åring og elske og sitte oppe om kveldene og diskutere hvor det onde kommer fra etc

men nå rabler jeg igjen..har alltid en tendends til å komme bort fra det jeg egentlig skulle skrive om...nemlig min ehm..psykologiske situasjon om man kan kalle den det

Nå er jeg i en prosess hvor jeg endelig begynner å innse at jeg har gode akademiske evner..... når jeg var 12 fant jeg nemlig en legeerklæring og en iq test hvor jeg scoret litt under middels og at mange barn av min sykdom hadde mental retardasjon....men nå går jeg på bi og har nettopp fått eksamensresultatene...snittet mitt hittils er på 1,5.....noe som er dødsbra....jeg har nemlig alltid trodd at jeg var dum så nå er jeg utrolig stolt..jeg har bevist noe svært viktig..

men det var nok selskryt

Jeg er uansett ikke lykkelig..om jeg fikk vite at slik skal jeg ha det resten av livet ville jeg aldri gidde dette lenger...

men jeg er ikke så utrolig trist lenger , likevel har jeg av og til sjokkert litt..også meg selv...

av og til har jeg drukket altfor mye og blitt så ufattelig lei meg og grått masse og mistet helt kontrollen

faren min sier at det er bare alkoholen og alkoholen som skaper tristheten

men det er jo ikke det?

eller?

gjør jeg galt i å på en måte fortrenge det at jeg lever et liv uten kjærlighet og vennskap

burde jeg sitte hos en psykolog og gråte og sutre isteden

dette ble en lang rekke av babling......det hadde likevel vært utrolig fint om noen kunne gi meg litt tilbakemelding..

spessielt siden jeg ikke har noen jeg kan prate om ting med

jeg vet egentlig ikke akkurat helt hva det er jeg vil hva svar på...men kanskje bare noen kan komme med sine synspunkter på det jeg har skrevet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det vanskelig å gi et godt svar. Det blir sånn "på den ene side og på den annen side" :-)

Sykdom er vanligvis grunnlaget for behandling. Sykdom vurderes vanligvis ut fra subjektiv lidelse og nedsatt funksjon.

Om den subjektive lidelse ikke er tilstede og funksjonen utmerket, finnes det ikke et behandlingsbehov i dag.

Men på den annen side: om du mistenker at dette bare er et fredlig intermesso mellom vanskelige perioder, og det bare er et spørsmål om tid før den neste nedturen kommer, da kan det være lurt å søke profesjonell hjelp like godt først som sist.