Kunsten å lede seg selv - jobbproblemer

[Gjest Fornøyd med Noyes?]

Sliter fælt på jobben.Har en mellomlederstilling i næringslivet. Er vikar, men har en ide om at jeg vil ha fast ansettelse. Er effektiv, pliktoppfyllende, nøye - og full av samvittighet.

Fra tidligere arbeidsgivere har jeg kun fått godord, - de er fryktelig fornøyd. Jeg blir kalt et varp - en ressurs, "hva skulle vi gjort uten deg".

Hyggelig i og for seg. Men...

Jeg finner meg aldri til rette. Etter noen års søking, og "sjelegransking" så skjønner jeg jo at det er meg de er noe "galt med".

I jobbene mine får jeg alltid økt ansvar, og jeg liker i og for seg det. Jeg har stor arbeidskapasitet. Men - det blir for mye. Jeg har store vanskeligheter med å si at "det kan jeg ikke rekke" osv. Har begynt å komme to timer tidligere på jobb for å få unna ting. For å "holde tritt". Jeg sier ikke JA til nye oppgaver heller...det bare blir sånn.

Mye bunner sikkert idårlig selvtillit. Eller selfølelse, eller hva jeg skal kalle det. For selv om det er så mye ros, så merker jeg at jeg er utrolig redd for negative tilbakemeldinger. ...Og trist nok - så har jeg vel aller mest en følelse av å ikke strekke til.

Ikke bare blir jeg kjempesliten, men jeg merker at jeg blir sur også. Jeg blir misfornøyd med kollegene mine. Jeg synes de er trege, og misunner de at de slipper unna nye opgaver. De kan holde på med sitt - i sitt tempo. Dette har kanskje ikke hold i virkeligheten. Kanskje er det bare slik jeg oppfatter det.

I tillegg er det sånn at mange ting som mine kolleger utmerket kunne gjøre selv, bare blir liggende. Det er klart definerte delegerte-ansvarsområder. (ikek definert av meg, men av bedriften). Siden jeg er en slags mellomleder ender det med at jeg stadig vekk må plukke opp og gjøre mine kollegers "uferdige verk" i siste liten - for at ikke penger skal gå tapt. - Og for at jeg ikke skal få "pepper" for at ting ikke er gjort.Kanskje de også har for mye å gjøre? Vel - timeslange private kaffebesøk, _mye_ privat skravling, privat shopping, frisørbesøk i arbeidstiden, og bruk av unødig lang tid på enkle arbeidsoppgaver gjør at det er vanskelig å akspetere.

Og enda vanskeligere er det at de er så fornøyd med meg. At de stadig sier ting om at det går så bra, at det er blitt så hyggelig etter at jeg kom osv. Er jeg bare naiv som tror på dette? Jeg blir så utrolig forvirret.

Har reflektert over om jeg er en sånn "ta over"type, som -må- gjøre alt selv, men jeg tror ikke det. Jeg lar ting bevisst ligge, i håp om at det som er delegert det ansvaret vil ta tak i det. Skjønner jo at det er en balansegang som ikke er lett - og kanskje ikke enten - eller. Men det er en tøff bransje, og av to onder vil jeg heller fullføre sånne ting enn å la det ligge - for så å få kjeft for at det ikke er gjort. Jeg har vurdert å si at "ja - desverre har ikke "x" fullført den delen av jobben sin", men føler at jeg da er illojal ovefor kolelgene mine, og derfor blir ikke det noe av.

Har på personalmøter prøvd å si noe om nettopp dette, men er ikke så flink til å si slike ting som kan oppfattes som kritikk. "Ikke så flink" er vel et understatement. Jeg bare klarer det ikke. Har derimot klart å ta opp enkeltting - konkrete eksempler med den enkelte, de sier ja selvfølgelig osv...men problemet er jo at det ikke forandrer noe.

Så - jeg har vel etterhvert innsett at det ikke er særlig relevant å forandre alle andre. Det er nok ikke nødvendig engang...Det er nok meg selv som må til pers. Å skifte arbeidssted er jo et alternativ, men siden jeg har oppled liknende stuasjoner i andre arbeidsforhold også, så vil jeg helst unngå å "rømme".

Jeg liker ikke dette, at jeg merker at jeg er på veg til å bli en sur, bitter og martyr-aktig dame. Men jeg blir så sliten. Lei meg - og sint. Noen dager bruker jeg nesten mer krefter på frustrasjon enn konsentrasjon. Det er ikke bra. Men jeg føler at jeg må gjøre andre endringer enn å "skjerpe meg".

Noen tips? Noen som har vært i samme situasjon? Jeg vil UT!

Har hørt om en bok som heter "Kunsten å lede seg selv". Av Randi Noyes...Har du lest den? Leste omtalen, og følte at den "traff meg". Har du andre tips om "selvutiklingslitteratur"?

[Gjest utennick]

Jeg lurte på: de du "plukker opp" for - er de kolleger eller dine underordnede?

Hvis kolleger - hva skjer hvis du ikke plukker opp?

Hvis underordnede - hva skjer hvis du instruerer dem til å gjøre det, med tidsfrister, og en skrape hvis de ikke gjør det?

[Gjest rota]

Det finnes nok en slik dumming som deg i mange bedrifter. Det er kjekt å ha. I den bedriften jeg jobber, finnes det også en slik dumming. Guess who? Ja, helt korrekt, det er meg det.

Det er som jeg skulle skrevet det selv, det du skriver her. Kjente meg veldig godt igjen.

Man er i utgangspunktet veldig effektiv osv som du sier, og da blir man automatisk den som får tingene, og når man også ser ting som skulle vært gjort, ikke blir gjort, så har vi de egenskapene som ordner det også. Det er bra egenskaper og ha, men så har vi ikke den egenskapen som skal se grenser, klare og si nei, tørre og si nei.

Her er tiden datert før og etter "rota" fordi alt ble så ryddig og ordentlig når jeg satte igang. Men da jeg for noen år siden ble utbrent og sykmeldt måtte jeg tenke annerledes. Jeg er fortsatt den samme når det gjelder å være effektiv osv. men har lært litt mer å sette grenser.

Jeg vil fortsatt være den som gjør ting ordentlig, som får ting unna, klarer ikke å drive med private ting, hvis det er jobb som skal gjøres, slik kollegaer klarer. Men etter sykmeldingen, må jeg tenke helse først. Og sjefene er snille, og tar hensyn.

Problemet vårt er at vi sidestiller prestasjon og verdi. Og kanskje at vi helst skulle ha større verdi, ergo større prestasjoner, for å få de samme godene som andre. Vi synes kanskje ikke at ting skal komme lett uten en hard innsats først. Jeg reagerer ofte på andre, som synes å ha innstillingen som sier at de skal først ha, så gi. Jeg er av motsatt innstilling. Og gjerne også at regnskapet skal gå i min favør, det vil si at jeg skal ha gitt mer enn jeg har fått. Først da blir jeg tilfreds. Da står jeg ikke i gjeld osv. Kanskje en fin innstilling, men det er ikke sunt i stor grad. For man får som regel feil måling etterhvert på verdiene på ta og gi siden. Til slutt så må man gi mer og mer, for å føle at man har gitt nok til å motta noe.

Hos meg koker det hele ned til at jeg innerst inne føler jeg ikke har fortjent å få noe.

Så kan man spørre hvorfor, og da kommer svaret. Det ligger langt tilbake i tid, fra barndommen som så mye annet. Men når man har kommet til kilden, så kan man programmere om igjen litt. Det har jeg holdt på med i de siste årene, og det hjelper.

Nå er det helg, bruk den til å se om du finner kilden, hvis du ikke har gjort det.