noen der?

[Gjest ptyhu]

jeg er så sliten, jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, føler at jeg ikke klarer meg, stanger mot veggen, og samtidig så vet jeg at jeg på en måte er heldig...

jeg holder på med å skrive hovedoppgave, men jeg føler jeg ikke klarer det, det tar så lang tid, jeg sliter med spiseforstyrrelse, angst og hendelser fra fortiden.

jeg har sånn kontroll behov at jeg klarer ikke å skrive, jeg sliter skikkeli, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg klarer IKKE å slappe av, som om jeg sprekker snart..ikke sove, ingen ro ihjertet, bare hyyyl...

jeg går til psykolog, betaler masse, tok opp lån for det een gang så jeg jobber mye i tillegg til skolen for å betale det lånet og timene no..er sliten, men er mest sliten av all angsten, det er så vondt og ensomt og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre,

føler meg svak og sutrete...alle sier jeg er sterk og bla bla bla,men jeg klarer ikke å tro på det selv. Har også vert operert for en muligens ondartet cyste på eggstokken for et år siden, var borte fra skolen et halvt år, det var tungt å starte på igjen, det var tungt hele greia, jeg tenkte på døden...men var ikke redd den heller, såg det som en frihet på en veldig rar måte..var jo redd..

jeg vet ikke hva jeg vil ha som svar, at noen skal si slapp av, du gjør dit beste og du er flink og sterk osv..hvorfor kan jeg ikke finne det ut selv, hvorofr må jeg ha såå høye krav til meg selv..

ærlig, helt ærlig, jeg vet faktisk ikke om jeg orker mer av dette, er det verdt det?

er det noen jeg kan dele noen ord med, føler meg så alene, på universitetet er det en flokk med så perfekt utad og viktig å ikke vise at en ikke klarer...

[Cilien]

Satt plutselig og leste om meg selv i innlegget ditt... så jeh har vel ikke så mange gode råd å komme med. Jeg holder også på med hovedfagsoppgave,men det går jo ikke i det hele tatt....og jo lenger det tar uten at jeg klarer å gjøre noe, jo vanskeligere blir det. Så tenker jeg at når jeg nå endelig får skrevet noe så må det være kjempebra, helt fantastiak siden det har tatt meg så lang tid..... Så ender det med at jeg ikke står opp i det hele tatt.... og når jeg bare ligger i sengen kommer jeg inn i en spiral som er bare nedadgående. Jeg går til psykolog og på medisiner for depresjon, men det har ikke hjulpet så mye. Eneste som på en måte har hjulpet er at jeg endelig har fortalt folk hvordan jeg har det, slik at jeg ikke går rundt som en av de perfekte.....det er utrolig slitsomt å gå rundt og late som om du har det bra hele tiden.

Fint fu skrev inn

[Gjest kaoooos]

Kan ikke gi deg råd, men vi er flere. Prøver meg så vidt på jobb noen timer om dagen. Setter meg i bilen hjem og gråter, hvorfor, vet jeg ikke. Kommer hjem, 3 barn som skal ha sitt, jeg lengter bare etter og få være alene, gråte, sove, gjøre hva jeg vil. Tar tabletter med det hjelper ikke. Lager middag og gråter, dette er håpløst. Tanken på og finne på noe galt ligger i hue hele tiden. Idag testet jeg farten på bilen, i dag gikk det bra, men kanskje ikke neste gang, men hva så.

Føler med dere, men hvordan skal vi få formidlet at vi virkelig trenger hjelp.

[Gjest ptyhu]

Satt plutselig og leste om meg selv i innlegget ditt... så jeh har vel ikke så mange gode råd å komme med. Jeg holder også på med hovedfagsoppgave,men det går jo ikke i det hele tatt....og jo lenger det tar uten at jeg klarer å gjøre noe, jo vanskeligere blir det. Så tenker jeg at når jeg nå endelig får skrevet noe så må det være kjempebra, helt fantastiak siden det har tatt meg så lang tid..... Så ender det med at jeg ikke står opp i det hele tatt.... og når jeg bare ligger i sengen kommer jeg inn i en spiral som er bare nedadgående. Jeg går til psykolog og på medisiner for depresjon, men det har ikke hjulpet så mye. Eneste som på en måte har hjulpet er at jeg endelig har fortalt folk hvordan jeg har det, slik at jeg ikke går rundt som en av de perfekte.....det er utrolig slitsomt å gå rundt og late som om du har det bra hele tiden.

Fint fu skrev inn

Hei og takk for svar, det var godt å føle at jeg ikke er alene,selv om jeg skulle ønske du ikke hadde det sånn da...tenker som deg jeg og, tiden er liksom min værste fiende, den blir en ond ond sirkel..føler meg så langt nede og har null tro på at jeg skal klare det..går liksom bare og venter på at noen skal si at jeg bare burde gi opp for jeg er udugeli..

men vi kan vel ikke gi opp, det vil vel ordne seg?! dt er ihvertfall det jeg vil si til deg,har mange lure ord og tanker om hvordan du skal klare det, de er liksom ikke bra nok å si denm til meg...

lykke til!

[Gjest ptyhu]

Kan ikke gi deg råd, men vi er flere. Prøver meg så vidt på jobb noen timer om dagen. Setter meg i bilen hjem og gråter, hvorfor, vet jeg ikke. Kommer hjem, 3 barn som skal ha sitt, jeg lengter bare etter og få være alene, gråte, sove, gjøre hva jeg vil. Tar tabletter med det hjelper ikke. Lager middag og gråter, dette er håpløst. Tanken på og finne på noe galt ligger i hue hele tiden. Idag testet jeg farten på bilen, i dag gikk det bra, men kanskje ikke neste gang, men hva så.

Føler med dere, men hvordan skal vi få formidlet at vi virkelig trenger hjelp.

hei!! takk for svar, jeg gråter hele tiden jeg og, ikke så mye når andre ser meg, men på do feks, alene hjemme, i sengen..og det blir bare værre.. men det er litt godt og, på en rar måte:)

håper du får det bedre inni deg!

[Mistera]

HAr ikke dere helseteneste på skolen?

Det er veldig vanlig å slite i hovedoppgavetiden, uansett om man har hatt problemer fra før!

HAr selv vært der dere er nå, men åssen jeg kom meg ut, aner jeg rett og slett ikke, vet bare at ting hverken har blitt bedre eller værre, da det er fortiden jeg sliter med.

Det skulle heller ikke være nødvendig å ta seg opp lån for å få gått til psykolog.

På skolen jeg går har de fri psykologteneste, og også rådgjiverene (dette er sosionomer, sosiologer, psykriatere osv som er lærere) er meget behjelpelige med problemene til studentene!

Men kansje vi bare er priviligerte på den skolen som gjør at vi har muligheten til desse tilbudene.

Trodde kansje det var sånn på alle skoler!

uansett, så er ikke tankene vært det, det å gi opp...

Da er det bedre å fortsette å kjempe! Uansett...

Måten jeg kom meg utavdet tror jeg var at jeg rett og slett var lei, av tanken på å til stadighet å gi opp, at jeg heller ville kjempe, selv om jeg bare ville gråte, sove og å legge meg ned å dø!

Fant ut at jeg heller ville reise meg som menneske enn å la fortida ta livet mitt!!!

Har lært meg å se frem over, har lært meg å leve uten medisiner, har lært meg å leve med de depresive tankene...

Og når de kommer, hører jeg på stemmen som sier at det ikke er verdt det, det er ikke vært å gi opp... klamre meg til håpet om at en eller annen dag kommer dette til å slippe taket, og jeg kan komme meg så langt bort fra denne tiden som mulig!!!

Uansett, det er ikke verdt det!!!

Sender varme tanker til hver og en av dere...

[Kizza1365380506]

Kan ikke gi deg råd, men vi er flere. Prøver meg så vidt på jobb noen timer om dagen. Setter meg i bilen hjem og gråter, hvorfor, vet jeg ikke. Kommer hjem, 3 barn som skal ha sitt, jeg lengter bare etter og få være alene, gråte, sove, gjøre hva jeg vil. Tar tabletter med det hjelper ikke. Lager middag og gråter, dette er håpløst. Tanken på og finne på noe galt ligger i hue hele tiden. Idag testet jeg farten på bilen, i dag gikk det bra, men kanskje ikke neste gang, men hva så.

Føler med dere, men hvordan skal vi få formidlet at vi virkelig trenger hjelp.

Kjære deg. Uansett hva du føler og tenker nå må du først og fremst tenke på barna. Jeg var der du er idag. Har ikke noen byrde fra fortiden men en hel.... periode på jobben samtidig som jeg ble syk. Du kommer deg ut av det til slutt. Det ser veldig mørkt ut nå men det blir faktisk bedre om en stund. Fortsett for all del med medisinen. Sykemeld deg en periode 3-6 mnd. Hvil når du føler for det, gråt når du føler for det.

Vi føler det alle som ett slags nederlag å måtte sykemelde oss for depresjoner. Men for å komme seg fortere er en nødt for det. Kanskje du også skal begynne hos psykiater/psykolog om du ikke gjør det allerede.

Mvh

[Kizza1365380506]

Det er alltid en risiko for at sterke omsorgsfulle og ambisiøse mennesker får en knekk. Det var kanskje dette som førte til at du fikk anoreksia også, eller var det fortiden din som gjorde det?

Du er flink og du er sterk. Fortsettå si det til deg selv flere ganger om dagen. Dersom du orket å jobbe utenom studiene så er du veldig flink. Det er heller ikke ett nederlag å ta seg ett friår og jobbe slik at du kan legge deg opp noen penger.

Mvh