Prøver å fortsette å skrive her inne..

[Gjest Helt normal, men også litt gal :)]

...kanskje det kan lette trykket litt..

Snakket med min syke på mor på telefonen. Under hele samtalen klarte jeg være sterk og oppmuntret henne til å være sterk. Hun har sluttet spise og har kollapset flere ganger. Hun gråt og gråt og var utrøstelig. Det merkelige er at jeg kjente meg helt kald etterpå. Jeg har ennå ikke turt å føle på tristheten innvendig.

Det nye er at ikke jeg klarer spise heller. Jeg går stort sett uten mat, og hvis jeg spiser stikker jeg fingeren i halsen og kaster opp. Vet ikke hva som skjer, men slik er det akkurat nå.

Er deltidsstudent og har fortalt læreren min litt fordi jeg er så ukonsentrert og sliten hele tiden.Sliter med å motivere meg for jobben. Har jeg det bra får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet de har det vondt.

Er så redd for at jeg skal gjøre meg selv syk. Har prøvd å snakke med venner om det, men de snur ryggen til. De liker best meg når jeg er som vanlig. Blid og tar meg av alle andre. Er frustrert selv om jeg i perioder har det veldig bra også.

Hilsen forvirret

[frosken]

Synes jeg oppfatter mye ambivalens i det du skriver. Kanskje er det fristende for deg å få være "den syke" en periode - mens disse fantasiene samtidig er svært ulovlige, og derfor må du kompensere med "prektighet" og pliktoppfyllendehet?

Hobbypsykologisk hilsen

[frosken]

Synes jeg oppfatter mye ambivalens i det du skriver. Kanskje er det fristende for deg å få være "den syke" en periode - mens disse fantasiene samtidig er svært ulovlige, og derfor må du kompensere med "prektighet" og pliktoppfyllendehet?

Hobbypsykologisk hilsen

Hobbypsykologiske utsagn kan man etter min mening forkaste uten å måtte begrunne dette :-)

[Gjest Helt normal, men også litt gal :)]

Synes jeg oppfatter mye ambivalens i det du skriver. Kanskje er det fristende for deg å få være "den syke" en periode - mens disse fantasiene samtidig er svært ulovlige, og derfor må du kompensere med "prektighet" og pliktoppfyllendehet?

Hobbypsykologisk hilsen

Og hvis det er tilfellet...hva da? Hva gjør jeg videre? Skulle så gjerne hatt alle svarene, og er så innmari lei denne runddansen...

[frosken]

Og hvis det er tilfellet...hva da? Hva gjør jeg videre? Skulle så gjerne hatt alle svarene, og er så innmari lei denne runddansen...

Da blir på en måte svaret det samme som før: Dersom du ikke vil oppsøke en behandler, så er det viktig i det minste å gi deg selv rom til å føle, stille opp mindre i forhold til foreldre samt å gjøre positive ting som å trene. Det beste vil sannsynligvis være å enten gå i en samtalegruppe eller ha noen timer individualterapi slik at du kan få pratet om ønsket om endelig få være den svake. Dersom du får pratet ut om det med en kompetent samtalepartner, vil sannsynligvis behovet forsvinne uten at du trenger å bli verken syk eller "psyk".

[Gjest Helt normal, men også litt gal:)]

Da blir på en måte svaret det samme som før: Dersom du ikke vil oppsøke en behandler, så er det viktig i det minste å gi deg selv rom til å føle, stille opp mindre i forhold til foreldre samt å gjøre positive ting som å trene. Det beste vil sannsynligvis være å enten gå i en samtalegruppe eller ha noen timer individualterapi slik at du kan få pratet om ønsket om endelig få være den svake. Dersom du får pratet ut om det med en kompetent samtalepartner, vil sannsynligvis behovet forsvinne uten at du trenger å bli verken syk eller "psyk".

Hmm..ikke det svaret jeg ønsket

Æsj, dumt at det skulle være så dumt med den psykologen den gangen. Nå er det prosessen ved å finne ny psykolog jeg kvier meg for. Søke igjen og alt oppstyret rundt.Samboeren min taklet dårlig at jeg skulle oppsøke psykolog den gangen.

Når jeg sa det ikke var noe for meg ble han glad for det. Hvis jeg skulle søke hjelp igjen betyr det ny runde med han også.

Hmmm...

[frosken]

Hmm..ikke det svaret jeg ønsket

Æsj, dumt at det skulle være så dumt med den psykologen den gangen. Nå er det prosessen ved å finne ny psykolog jeg kvier meg for. Søke igjen og alt oppstyret rundt.Samboeren min taklet dårlig at jeg skulle oppsøke psykolog den gangen.

Når jeg sa det ikke var noe for meg ble han glad for det. Hvis jeg skulle søke hjelp igjen betyr det ny runde med han også.

Hmmm...

Det finnes muligens et noe enklere alternativ enn å oppsøke psykolog. I de fleste kommuner har man vel nå en psykiatritjeneste hvor man kan få samtaler med psykiatrisk sykepleier uten henvisning fra lege. I såfall pleier det å være nok å ringe dem og be om en samtale.

Kanskje kan noen samtaler med en psykiatrisk sykepleier gjøre det tydeligere for deg hvorvidt du trenger mer hjelp enn dette, eller om det kanskje bare er noen oppklarende samtaler du trenger.

[Dorthe]

Det finnes muligens et noe enklere alternativ enn å oppsøke psykolog. I de fleste kommuner har man vel nå en psykiatritjeneste hvor man kan få samtaler med psykiatrisk sykepleier uten henvisning fra lege. I såfall pleier det å være nok å ringe dem og be om en samtale.

Kanskje kan noen samtaler med en psykiatrisk sykepleier gjøre det tydeligere for deg hvorvidt du trenger mer hjelp enn dette, eller om det kanskje bare er noen oppklarende samtaler du trenger.

I Oslo må man ha legens anbefaling for å få snakket med psykiatrisk sykepleier. Man kan ikke få det uten.

[soleil]

Ser du får tips om psykiatrisk sykepleier og da har jeg bare et lite inspill.

Som medlem i en studentsamskipnad kan du jo undersøke om muligheten for å få en samtale med helsesøster eller lignende. Kan hende det er grupper som du kan være med på.

[frosken]

I Oslo må man ha legens anbefaling for å få snakket med psykiatrisk sykepleier. Man kan ikke få det uten.

Er vel en viss variasjon fra bydel til bydel. Kjenner til de som har henvendt seg direkte med positivt resultat.

Uansett så er det ofte en mindre belastende prosess enn å kontakte privatpraktiserende psykologer ol.

[Dorthe]

Er vel en viss variasjon fra bydel til bydel. Kjenner til de som har henvendt seg direkte med positivt resultat.

Uansett så er det ofte en mindre belastende prosess enn å kontakte privatpraktiserende psykologer ol.

Her måtte de ha erklæring fra legen. Men det gikk veldig fort fra legen hadde skrevet til sykepleieren kom. Problemet var å få legen til å skrive da for han mente at det skulle være unødvendig. Men når bestillerenheten ringte og spurte etter en erklæring, skrev han noen linjer.

[Gjest eval]

Hei igjen,

Mitt nick har du sikkert ikke lyst til å se i denne tråden. Jeg ville bare beklage at jeg var urimelig og for lite lyttende til særlig deg for noen dager siden.

Det skjedde noe veldig tungt og slitsomt som gjorde meg temmelig stresset. Folk rundt meg påsto at jeg utad var som vanlig, og de hadde kanskje rett i det, men jeg tror stresset tøt ut her inne på nettet, og det brukte jeg altfor lang tid på å innse.

Beklager nok en gang at jeg lot det gå ut over andre!

Det høres veldig tungt ut å ikke få være vanlig menneskelig, både sterk og svak, blant sine nærmeste. Jeg skjønner veldig godt at det da må bli et stort "tros-sprang" å skulle håpe på det samme av en fremmed som en psykolog evt ville være i starten.

Ønsker deg alt godt!

[PieLill]

Synes ikke det er så rart at du følte deg kald etter å ha snakket med din mor. Det er grenser for hvor mye en klarer å ta inn.

Venner kan være en ustabil og skuffende materie. Du sitter med problemer og erfaringer de kanskje aldri har vært i nærheten av. De vet ikke hvordan de skal takle det. Blir usikre, ubekvemme og kanskje litt redde. Så nekter de å ha noe med den siden av deg å gjøre. Kontrasten mellom den sterke og den svake deg er nok også stor. Det kan også bidra til at venner feiger ut.

Jeg synes slikt er skikkelig dårlig. Samtidig tror jeg det kan være lurt å resignere i forhold til å få hjelp fra vennene. Hvis det uansett ikke er noe mer å hente. For din egen del, så slipper du å bli mer frustrert.

Som andre har nevt har som regel Studentsamskipnaden et tilbud som kan være verdt å sjekke ut. Slike tilbud bruker å ha lav terskel og være enkelt tilgjengelig.

Kipt med den smellen du fikk hos psykolog den gangen. Også kipt med en samboer som er skeptisk til at du oppsøker hjelp. Hvis det er til noen trøst, snur mange partnere i sin skepsis når de merker at deres kjære får det bedre. Om du får det bedre, vil det også komme samboeren din til gode.

Lurer litt på om du tenker slik at enten er du bare sterk, eller så er du bare svak? Om du da oppsøker hjelp blir du bare svak?

Sannheten er vel kanskje at vi alle er BÅDE sterke og svake SAMTIDIG. Det er to sider av samme sak, eller person. Å balansere de to sidene kan være litt av en utfordring.

Å be om hjelp er ikke å kaste vrak på sin styrke. Å være sterk behøver ikke bety at man fortrenger sin svakhet og sårbarhet.

Silk du skriver får jeg inntrykk av at du ønsker hjelp og støtte i den situasjonen du er i? Men du er sterkt ambivalent til hvor fra og hvordan den hjelpen skal komme? Proffesjonell hjelp kan virke litt vel dramatsik og stigmatiserende?

På den ene siden er du møkk lei av å være den som må dra lasset? På den andre siden ønsker du ikke å slippe ditt sterke jeg, det har sine klare fordeler?

Kan hende at du ikke trenger å slippe din styrke? Men at du trenger å slutte å tviholde på den slik at det ikke blir plass til noe som helst annet? Kan hende at du vil sette pris på en profesjonell hjelper i en slik prosess?

Jeg tror ikke du vil bli mindre og fattigere av å tillate de mer sårbare sidene ved din person og slippe til. Jeg tror du vil bli større og rikere, og faktisk også sterkere. Det er træne som ikke kan bøye seg med vinden som til slutt knekker.

Klem fra en annen hobby-psykolog.