høflig mot familien, men det er også alt/NHD

[Gjest reisende]

Uttallige skuffelser fra far, som hovedsaklig har brukt vold og diktaturisk styresett i hjemmet som kommunikasjonsmiddel og som nå er gått over til mildere former for psykisk terror, da alle de voksne barna hans er blitt ressurssterke, men dog defensive barn.

Alle barna smiler like mye i dag som de gjorde før, smiler til far og smiler til familien, for alle vet vel hvordan bjørnen lærte å danse på glødesteinene. Dessuten smiler de, for de har etterhvert fått sin egen familie, og det er derfor grenser for hvor langt de orker å ta annet inn over seg.

Jeg har ennå ikke rukket å stifte familie, yngstesønnen. Har heller vært i utlandet og jobbet litt etter lang utdannelse. Kommer tilbake, og far benytter de metoder han kan for å holde seg oppe, og for å kunne fronte oss. Han er redd, ja, han er mye mer enn det. Han sier og gjør så mye djevelsk og så mye som bærer preg av smålighet og ondskap. Jeg bestemte meg for å ikke ta igjen, bare være overbærende (dog ikke avvisende, det tåler han ikke) og jeg har vært dannet hele julen. Til tross for dette, har han kjørt sitt vanlige løp. Foruten å få høre hvor snobbete det er med 6 års utdannelse (han har null utd. selv) og foruten å høre om alle intrigene han isandsetter pga. manglende utrygghet, så har jeg også fått passet mitt påskrevet om "min personlighet". Dette har han gått ut med til venner og kjente, men han vet selv at det bare er bullshit, og at jeg står for noe helt annet enn det han lyver om til andre. Han gjør dette passe intrikat, slik at han ikke kan bli "tatt" for det.

Det gnager i brystet mitt, selv om det egentlig er mest synd på han. Har vært direkte vondt å være i storfamilien, og høre på hvordan han har forsøkt å sverte to av sine barn fordi han føler dem som en trussel, pga. utdanning?Pga. at vi ikke lenger har noe kjærlighet å gi ham? Vår tredje søsken er ikke så plaget, hun er mindre truende, da hun "bare" er en snill førskolelærer som ikke "truer" far med for mye viten og innsikt. Far tror han er lur, men ødelegger mer og mer for hvert år som går.

Han har nok psykopatiske trekk.

Hva gjør jeg? Hovedspørsmålet mitt var vel egentlig om strategien her må være å bare være høflig mot ham resten av livet, for noe mer kan jeg ikke gi, han roter det til. Han bruker fortrolig informasjon neste gang han er ute og kjøre osv. Har dårlig samvittighet for at jeg har bestemt meg for kongevinken mot ham og mor (nødvendigvis, de er limt sammen), men jeg ser ingen annen utvei. Jeg plages med at jeg i fremtiden kun har tenkt til å jatte med ham, samtidig som jeg selvfølgelig skal ivareta den integriteten jeg endelig har fått bygget opp utenlands. det plager meg at jeg aldri kan gi de en prosent kjærlighet, fordi han er upålitelig, syk osv. Det meste fremgår vel av det som er sagt her.

Noen kommentarer?

Hilsen Rolf.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange tilnærminger er mulig, og bare du kan avgjøre hva som er riktig for deg.

Jeg ville valgt noe annet enn det du antyder.

Jeg ville enten tatt en rolig, uemosjonell og korrekt konfrontasjon med han. Gjerne etterfulgt av en skriftlig fremstilling som han kunne "kose" seg med i ettertid.

Eller jeg ville droppet han med en skriftlig begrunnelse.

Men dette blir kanskje ikke riktig for deg.....

[Gjest Philosophia]

Hei Rolf,

Huff dette høres virkelig vondt ut - jeg har egentlig ingen råd å komme med, da jeg ikke har noen erfaring på området. Men jeg vet om en bok som handler om temaet, som du kanskje kan få utbytte av?

Den heter: Psykopatens makt - hvordan du kan bli fri. Forfatteren er Raimo Mäkelä, en finsk mann. Boken har et noe religiøst innhold, men hovedsakelig tar den for seg psykopater og deres felles trekk, samt råd og vink til dem som kommer bort i slike forstyrrede mennesker.

I boken står det forresten at det ikke er noe vits i å konfrontere en psykopat, det nytter ikke å forsøke å endre et slikt menneske - du vil bare slite deg ut selv. Psykopater endrer seg ikke.

Vet ikke om dette er riktig... men det står altså i denne boken.

Lykke til videre!

[Gjest Oline]

Mange tilnærminger er mulig, og bare du kan avgjøre hva som er riktig for deg.

Jeg ville valgt noe annet enn det du antyder.

Jeg ville enten tatt en rolig, uemosjonell og korrekt konfrontasjon med han. Gjerne etterfulgt av en skriftlig fremstilling som han kunne "kose" seg med i ettertid.

Eller jeg ville droppet han med en skriftlig begrunnelse.

Men dette blir kanskje ikke riktig for deg.....

Jeg tror din far vil bruke alt du gjør mot deg. Uansett hvor pikant du kan gjøre dette blir det du som blir sittende med "skjegget i postkassa."

Jeg tror det beste for deg er å trekke deg ut sakte men sikkert for din egen skyld. -Og for en eventuell egen påbegynte families skyld.

Det eneste han kan forstå er å bli utestengt fra ditt liv. Men årsaken vil han aldri forstå, det blir du som blir syndebukken for han.

Men det blir nok det beste for deg.

[Gjest reisende]

Jeg tror din far vil bruke alt du gjør mot deg. Uansett hvor pikant du kan gjøre dette blir det du som blir sittende med "skjegget i postkassa."

Jeg tror det beste for deg er å trekke deg ut sakte men sikkert for din egen skyld. -Og for en eventuell egen påbegynte families skyld.

Det eneste han kan forstå er å bli utestengt fra ditt liv. Men årsaken vil han aldri forstå, det blir du som blir syndebukken for han.

Men det blir nok det beste for deg.

Takk for rask respons. Jeg tror Oline er nærmest et riktig svar her. Å skrive brev til ham eller konfrontere ham med noe konkret, gjør bare at han vil vri det mot meg, benevne meg som gal sov. Han har gjort dette før, been there.

Han er nok en av disse som man ikke bør konfrontere seg med. Jeg har likevel valgt å ha en viss kontakt, for deres liv sitt skyld. Orker ikke tanken på at et så lite menneske skal lide. Vi har samme blod osv.

Takk for råd, godt å få drøftet det.

Takk.