Spørsmål om hypomani

[dette er mitt nick]

Jeg lurer på en ting ang. hypomani. Er det sånn at hvis en medisin virker (dvs fjerner en tilstand, som hypomani eller noe med litt like symtomer), tyder dette da på at denne tilstanden var sykelig? Eller kan stemningsstabiliserende medisiner også fjerne mer naturlig glede/iver/oppstemthet? Det er kanskje litt vanskelig å svare på, men jeg sitter å tenker tilbake og lurer på om jeg virkelig har vært litt syk alle de gangene jeg har hatt de gode følelsene med masse planer osv, som jeg ikke får lenger etter at jeg begynte med Litium. Jeg savner å ha det sånn, men var det virkelig sykelig bare fordi Litium fjernet de? Det finnes jo mennesker som har en slik livlig personlighet. Alle disse er vel ikke syke? Ville f.eks Litium dempet deres naturlige kreativitet? Jeg synes faktisk dette hadde vært litt interessant å vite noe om, pluss at det intresserer meg i forhold til egen situasjon.

Hilsen fra

[soleil]

Det er forsket på Litium og dens virkning på kreativitet hos kunstnere. Jeg mener litium for de fleste virket positivt, og for noen få negativt i forhold til kreativitet, skaperevne osv.

Husker ikke hvor jeg leste den artikkelen, men tror det var en amerikans nettside. Kanskje den nettsiden som heter Pendulum.

[Gjest qwadd]

Det er forsket på Litium og dens virkning på kreativitet hos kunstnere. Jeg mener litium for de fleste virket positivt, og for noen få negativt i forhold til kreativitet, skaperevne osv.

Husker ikke hvor jeg leste den artikkelen, men tror det var en amerikans nettside. Kanskje den nettsiden som heter Pendulum.

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Retrieve&db=PubMed&list_uids=3092681&dopt=Abstract

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Retrieve&db=PubMed&list_uids=497639&dopt=Abstract

[frosken]

Har du lest boken "Mitt urolige sinn" av K. Jamison? Hun beskriver hvor vanskelig det kan være å gi slipp på de hypomane periodene siden disse kan oppleves positivt.

[dette er mitt nick]

Har du lest boken "Mitt urolige sinn" av K. Jamison? Hun beskriver hvor vanskelig det kan være å gi slipp på de hypomane periodene siden disse kan oppleves positivt.

Jeg har lest den. Veldig bra bok. Kjenner meg igjen i mye, selv om hun nok har vært endel sykere enn meg i maniene sine.

[frosken]

Jeg har lest den. Veldig bra bok. Kjenner meg igjen i mye, selv om hun nok har vært endel sykere enn meg i maniene sine.

Men hun var lite syk de første årene - ett av poengene hennes er vel at det å gå ubehandlet over lang tid øker risikoen for at sykdommen blir mer alvorlig.

[dette er mitt nick]

Men hun var lite syk de første årene - ett av poengene hennes er vel at det å gå ubehandlet over lang tid øker risikoen for at sykdommen blir mer alvorlig.

Det er en stund siden jeg leste boken, men jeg husker at det var et viktig poeng. Det er vel nettopp derfor jeg ikke har kuttet ut litium (uansett hvor mye jeg har tenkt på å gjøre det, fordi jeg føler at jeg ikke er kreativ lenger).

Er for redd for å bli verre tror jeg. Men det som er rart, er at man kan lese en slik bok og tenke at "å nei, nå må hun begynne å ta medisinene sine!". Så når jeg selv kommer i samme situasjon så gjør jeg akkurat den samme "feilen" (eller har ihvertfall hatt mye tanker om det), selv om jeg innerst inne vet hva som er rett!

Det er rart at det skal være så vanskelig å fullt ut akseptere medisinene, når man vet hvor jævlig man har hatt det uten. Jeg tar de jo, men jeg tenker ikke at dette er for livet ut. Det lille håpet sniker seg inn om at det bare var en periode i livet, som går mer og mer over.

Men jeg vil ikke ta noen sjanser, til det har jeg hatt det for vondt.

[Gjest trrrish]

Det er en stund siden jeg leste boken, men jeg husker at det var et viktig poeng. Det er vel nettopp derfor jeg ikke har kuttet ut litium (uansett hvor mye jeg har tenkt på å gjøre det, fordi jeg føler at jeg ikke er kreativ lenger).

Er for redd for å bli verre tror jeg. Men det som er rart, er at man kan lese en slik bok og tenke at "å nei, nå må hun begynne å ta medisinene sine!". Så når jeg selv kommer i samme situasjon så gjør jeg akkurat den samme "feilen" (eller har ihvertfall hatt mye tanker om det), selv om jeg innerst inne vet hva som er rett!

Det er rart at det skal være så vanskelig å fullt ut akseptere medisinene, når man vet hvor jævlig man har hatt det uten. Jeg tar de jo, men jeg tenker ikke at dette er for livet ut. Det lille håpet sniker seg inn om at det bare var en periode i livet, som går mer og mer over.

Men jeg vil ikke ta noen sjanser, til det har jeg hatt det for vondt.

helt enig. hatt det altfor vondt til å ta sjansen...altfor vondt. jeg visste ikke at det fantes så sterk smerte!