Om å slåss mot vindmøller

[Gjest Theos]

Jeg er så sliten. Hele tiden slåss jeg mot vindmøllene inni hodet mitt, eller kanskje sitter de i magen min. Ikke taper jeg, ikke vinner jeg, men jeg får ingen pauser.

Har lyst til å gi opp, men vet ikke hva "å gi opp" er. Hva gjør jeg når jeg gir opp? Blir det bedre da?

I det siste har jeg lurt mye på om jeg blir gammel eller ikke. Vet ikke hvorfor, bare at å slåss med vindmøller gjør meg så sliten, og det gjør det vanskelig å fokusere på livet.

[frosken]

Slosskamper er slitsomme mens de står på - men når de er overstått kan man nesten ikke huske hvor slitsomt det var...

Av og til er tid det som endrer en mest, etter noen år har ting bare endret seg uten at man helt vet hvorfor. Håper du vil oppleve dette:)

[Gjest eval]

Jeg er enig med frosken. Har også en tilleggstanke:

Mye man baler med er som annen læring. F.eks. noe vanskelig matematikk. Man prøver om igjen og om igjen, men skjønner ingenting. Så plutselig en dag har man skjønt det, og noe senere føles det som at dette var enkelt, dette har jeg jo alltid visst.

Betyr dette at all kjempingen i starten var forgjeves, og at svaret kom deisende fra himmelen av seg selv? Nei, det var nettopp det jevne arbeidet som modnet stoffet slik at det "plutselig" falt på plass.

Slik opplever jeg all vanskelig læring, enten det er faglige ting eller personlige ting. Å vite at det er slik hjernen min fungerer, det gir meg mye mer trygghet og pågangsmot i de innledende faser.

(Jeg forutsetter da at jeg har en veileder som sender meg av gårde i riktig retning.)

Overskriften spiller på Bjørnsons "enn om vi kledde fjellet".

[goliane]

Godt å se at du fremdeles fins!

Ellers enig med frosken. Mye positivt kan skje om en tar tida til hjelp.

Ikke gi opp.

Eval kom også med kloke ord.

Håper du tar sikte på å bli veldig gammel!