Følelse av tomhet...

[Gjest tomhet]

Jeg er en 24 år gammel gutt, å jeg har problermer med å takle det sosiale livet uten alkohol. Jeg er stille og innesluttet, å jeg tør nesten ikke å prate, selv ikke med mine søsken..! Jeg tror det er fordi jeg er redd for at de skal synes at jeg ikke er som dem. Jeg har utdannelse men drakk mye da jeg gikk på skole, så jeg klarte ikke å fullføre. Dermed har jeg ikke fått "gyldig" vitnemål. Jeg jobber nå i et yrke som ikke bare er lavt lønnet, men det har også meget lav status. Hvis noen spør meg hva jeg gjør, tør jeg sjelden si hva jeg jobber med. Føler ofte (oftere og oftere den siste tiden) at livet mitt er tomt. Tenker mye på hva som er meningen med dette. Føler at jeg ikke kommer noen vei... har ikke fullført utdannelse, har en drittjobb, jentene jeg blir sammen med gjør det slutt.. osv. Jeg har lenge hatt lyst til å ta livet av meg, å det vet jeg at jeg klarer.. men, jeg er så redd for døden... jeg er i en håpløs situasjon! Jeg vil ikke leve, fordi det er ingenting som frister, jeg vil derfor bare dø så jeg slipper å tenke hele tiden.. men jeg er fan meg redd for å dø også...!

[cathlin]

Satt her og tenkte nesten det samme som deg (vanskelig å leve, men redd for å dø). Det kan bli nesten klaustrofobisk, føles som det er ingen løsninger liksom. Men det er det jo.

Har lest at det er ca 150 000 nordmenn som rammes av depresjon hvert år. Noen av symptomene du snakker om høres ut som depresjon(tomhet, meningsløshet) hvis du har følt det slik over tid. Det er muligens livssituasjonen din som du beskriver den som har noe med hvordan du føler deg, om det som høres ut som en type sosial fobi?

Begge er lidelser det finnes god behandling for. Har du vært hos fastlegen din? Du kan for eksempel skrive et brev der du forteller om det du sliter med og ta med hvis du vil, mange gjør det.

mvh

[threzi]

Jeg forstår deg ganske godt. Jeg tror at du en dag vil få deg venner og dame. Jeg trodde aldri at jeg kom til å bli sammen med noen, det ble jeg faktisk. På ungdomsskolen ble jeg mye utstengt av klassen min pga at jeg stammet. Det var veldig sårende, men jeg hadde heldigvis venner.

Kjenner igjen det med å leve og ta livet av seg. Noen ganger har jeg også bare lyst til å dø. Jeg tror det er flere her inne som har tenkt den tanken. Heldigvis har jeg ei super beste venninne som støtter meg i tunge perioder.

Har du noen å snakke med? En lege, psykolog eller psykiater?

Skriver du flere innlegg så skal jeg svare så godt jeg kan på dem.

klem fra

[Kizza1365380506]

Det første du må gjøre noe med er deg selv. Du kan ikke vente at mennesker vil være sammen med deg når du egentlig ikke vil det selv heller. Det var litt hardt sagt, jeg vet det.

Det neste er innstillingen din. Du er verdt noe, jobben din er verdt noe. Om ingen gjorde den hvordan ville verden da sett ut tror du?

Du har vært litt lite voksen da du gikk på skolen, og så da? Du er vel voksen nå. Du tjener penger, om ikke så mye. Kan du ikke begynne på ett studium nå da? Kveldsstudium eller deltids. Forbedre karakterene dine. Det er aldri for sent, aldri. Det føles bare slik fordi du ikke har levd lenge nok.

Den tomheten du føler er vond. Men det er nok bare du selv som kan gjøre noe med det. Om du jobber aktivt med deg selv så klarer du det helt sikkert.

Stå på

Mvh

[Gjest uten navn nå.]

Jeg synes du skal fortelle legen din om dette, få hjelp hos psykolog, for du sliter med ganske mangen tunge tanker alene. Når du er så nedfor at du ønsker å dø da er det ivertfall på tide å få hjelp synes jeg, for som regel så kommer man seg ikke opp av den dype grøfta selv. Man graver som regel bare enda dypere og blir sittende fast i enda større problemer. Jeg har vært langt nede selv og vet hva jeg snakker om, holdt alt inne, gjemte meg mere bort, søkte ikke hjelp før jeg ble tvunget til det av familie. Prøvde å ta livet mitt, havnet på sykehus og ble reddet, heldigvis sier jeg idag,for livet mitt er sååå mye bedre. Og jeg vet at jeg aldri hadde klart det selv, jeg måtte ha hjelp og det av en kjempesnill psykolog, nå ser jeg livet mitt i en annen synsvinkel. Jeg kan være nedfor nå også, men ikke på så dyp grunn som før. Håper du får hjelp også. Lykke til.

[jora]

Dette skal du ikke gå alene med! Jeg har selv opplevd å være suicidal i mange perioder av livet, og jeg vet at det kommer du deg ikke ut av ved egen hjelp. Ta fatt i livet ditt og gjør endringer - begynn med det enkleste og mest overkommelige. Jeg lover deg at alt vil bli bedre når du føler at du selv gjør noe.

Beste hilsen