vil ikke dette mer

[Gjest trillian]

så sliten og lei etter 4 år med moderate "spiseproblemer" (vet ikke om det kvalifiserer for en ordentlig spiseforstyrrelse), etter berg- og dalbane humør, så lei av en hverdag hvor alle tanker og følelser kun dreier seg om en ting: vekt

har nok heller aldri vært veldig "syk". en bedre sammenligning er å ha for eksempel en evigvarende og til tider ille forkjølelse, som aldri går bort. Å gå og hangle over lang tid, mentalt.

men ikke ille nok til å få hjelp. til å tørre å oppsøke hjelp.

så jeg må hjelpe meg selv.

var på vei inn i en ny nedtur nå, både psykisk og vektmessig. og kjenner at jeg ikke orker mer, er så drittlei hele meg! så lei av mine patetiske, halvveis tanker og følelser. må slutte å synes synd på meg selv, løsningen ligger ikke i vektnedgang, hvis ikke jeg er villig til å hjelpe meg selv, hvis ikke jeg selv vil bli frisk, hvem kan da hjelpe meg? jeg må gå veien selv.

men, det er så vanskelig. hvordan i all verden skal jeg bli venner med speilbildet? hvordan i all verden skal jeg kunne akspetere min egen kropp? hva skal jeg gjøre når jeg en ny nedtur er på gang, og jeg ikke kan døyve smerten ved å slanke meg? når jeg sulter kan jeg vanskelig tenke på noe annet, enn mat. den distraksjonen er til tider veldig befriende, og er en del av grunnen til at jeg søker den. ønske om oppmerksomhet er nok også en del av grunnen.

men, mest av alt: hva skal jeg gjøre for å lære meg selv å like meg selv? Å like min lille, egentlig "normale" kropp med en bmi på 20. hva kan jeg gjøre selv? hvor kan jeg starte? (alene).

den siste uken har jeg levd i et vakum, klarer ingenting, alt blir halvveis. hører på musikk, og tenker, men klarer ikke å ordne opp i tankekaoset. vanskelig for å konsentrere meg om noe. dårlig samvittighet, for når jeg skriver noe her, syns jeg også jeg må gi noe tilbake ved å delta, engasjere meg i det som skjer rundt meg - dvs. også her på doktor online. men akkurat nå orker jeg ikke. Unnskyld.. kommer sterkere tilbake, forhåpentligvis snart!

nei, jeg vil bare ut av dette! vil ikke leve som dette mer!

[frosken]

Hvorfor kan du ikke gå til lege og si at du ønsker en henvisning til psykolog eller psykiater? Det høres ut som om du sliter såpass mye i hverdagen at du vil kunne ha nytte av hjelp. Det er forøvrig ikke graden av SF som avgjør om du trenger hjelp eller ikke - det finnes mange andre typer problemer som i minst like stor grad "kvalifiserer" til hjelp. Det høres ut som om du sliter med mange ting - og at det å få hjelp til å komme deg videre er viktig.

Dette ble visst litt rotete - men hovedpoenget mitt er at jeg synes du skal snakke med en lege om hvordan du har det - og da primært om hvor vanskelig du har det på mange områder - mer enn bare i forhold til spising.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Hvorfor kan du ikke gå til lege og si at du ønsker en henvisning til psykolog eller psykiater? Det høres ut som om du sliter såpass mye i hverdagen at du vil kunne ha nytte av hjelp. Det er forøvrig ikke graden av SF som avgjør om du trenger hjelp eller ikke - det finnes mange andre typer problemer som i minst like stor grad "kvalifiserer" til hjelp. Det høres ut som om du sliter med mange ting - og at det å få hjelp til å komme deg videre er viktig.

Dette ble visst litt rotete - men hovedpoenget mitt er at jeg synes du skal snakke med en lege om hvordan du har det - og da primært om hvor vanskelig du har det på mange områder - mer enn bare i forhold til spising.

Kjære frosken! Takk for et fint innlegg. Vil bare informere om at man kan ta direkte kontakt med psykiater eller psykolog , dvs man trenger ingen henvisning fra lege. Likevel kan det for mange være en fordel å ha kontakt med lege som evt. tar seg av det somatiske (kroppslige), mens psykiater (som forøvrig også er lege) eller psykolog hjelper mer med psyken knyttet til vårt følelsesliv.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære trillian! Du har allerede fått et fornuftig svar fra frosken. Du gir uttrykk for at du sliter noe enormt med mange ambivalente tanker og følelser. Det er kjent at en SF skaper mye uro , usikkerhet i forhold til egen vilje, vil/vil ikke, kan/kan ikke, veien til forandring er å våge, få hjelp til å innse, tørre, skjønne at en trenger hjelp. det viser seg at samtaleterapi hjelper. Det er ingen kriterier for hvor "dårlig" du må være for å søke hjelp hos psykiater , lege eller psykolog. Du anbefales på det sterkeste å gripe fatt i ditt problem nå, da du allerede har slitt lenge nok. Bare det at du skriver her er kanskje starten på en forandring? Lykke til med å søke hjelp!

[frosken]

Kjære frosken! Takk for et fint innlegg. Vil bare informere om at man kan ta direkte kontakt med psykiater eller psykolog , dvs man trenger ingen henvisning fra lege. Likevel kan det for mange være en fordel å ha kontakt med lege som evt. tar seg av det somatiske (kroppslige), mens psykiater (som forøvrig også er lege) eller psykolog hjelper mer med psyken knyttet til vårt følelsesliv.

Betyr det at folk kan henvende seg direkte til de psykiatriske poliklinikkene? Jeg trodde at det ble forlangt henvisning.

[Gjest trillian]

Kjære trillian! Du har allerede fått et fornuftig svar fra frosken. Du gir uttrykk for at du sliter noe enormt med mange ambivalente tanker og følelser. Det er kjent at en SF skaper mye uro , usikkerhet i forhold til egen vilje, vil/vil ikke, kan/kan ikke, veien til forandring er å våge, få hjelp til å innse, tørre, skjønne at en trenger hjelp. det viser seg at samtaleterapi hjelper. Det er ingen kriterier for hvor "dårlig" du må være for å søke hjelp hos psykiater , lege eller psykolog. Du anbefales på det sterkeste å gripe fatt i ditt problem nå, da du allerede har slitt lenge nok. Bare det at du skriver her er kanskje starten på en forandring? Lykke til med å søke hjelp!

Takk for svar!

Det at jeg begynte å skrive her, fikk meg til å begynne å skrive i dagboken min igjen, og nå kan jeg ikke stoppe å skrive ... alt flommer over. Begynner å se at kanskje dere har rett, kanskje jeg virkelig trenger hjelp (ser ingen løsning på ting, vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre og bli kvitt alle de vonde følelsene og tankene). Takk for et veldig nyttig forum i hvertfall, håper det vil hjelpe, det tror jeg det vil.

Er et hav av motstridende følelser, og et hav av dårlig samvittighet fordi jeg er så egoistisk, har ingen rett til å være deprimert eller ha spiseproblemer. Men.. får prøve å finne en løsning, ikke gi meg før jeg har prøvd!

Klarer nok ikke å søke hjelp enda, men prøver å akseptere ideen om at jeg faktisk kanskje må det, før eller senere.

Takk enda en gang, for svar!

*Klem* fra trillian