dårlig dag (vanvittig langt egentlig) nhd og whoever..

[mAd]

i dag forlot jeg skolen etter to lusne timer.. klarer bare ikke bli sittende der. klarer ikke konsentrere meg om hva som skjer på tavla. klarer ikke følge med på hva som blir sagt. klarer ikke tenke. av og til blir jeg kvalm. kjempekvalm. det kan skje nårsomhelst. på kjøpesenteret, i byen, når jeg har lagt meg, når jeg ser på tv og på skolen. plutselig kvalme, svette, kalde hender, føler at jeg blir likblek og klarer ikke tenke på annet enn hvordan jeg kan komme meg ut i tilfelle jeg må kaste opp. så sitter jeg der, da, på første benk. føler blikket til alle de andre i ryggen på meg. føler at de ser på meg. skjønner ikke hvordan lærern klarer å bare overse så elegant at jeg har det vondt der på første benk. hun bare fortsetter å snakke som om alt er normalt. hvilket det selvfølgelig er. for henne. hun kan vel ikke merke på seg når jeg ikke har det bra. etter en slik time, hvor jeg store deler av timen prøver som en gal å bare konsentrere meg om å puste. tungt inn. hold. tungt ut, går jeg som oftest hjem. klarer ikke mere, klarer ikke tenke så langt frem som til friminuttet er over og neste time begynner, vil bare bort. alltid må jeg tenke på det som skjer akkurat nå. hvis jeg prøver å tenke forover, skjer det igjen. tanken gjør meg kvalm. tanken på en fremtid. kanskje jeg ikke har noen? kanskje jeg ender opp så mislykket som det går an å bli. jeg vet ikke, jeg. skulle ønske jeg kunne forutse fremtiden. vite om jeg hadde noe å se frem til.

andre ganger er det ikke helt slik. andre ganger klarer jeg bare ikke bli sittende på skolen. jeg blir ikke kvalm, føler bare ubehag. jeg klarer ikke bli værende, men kan ikke helt forklare hvorfor. er redd på en måte, men hva jeg er redd for aner jeg ikke. jeg er ensom, men jeg vil ikke ha venner. i friminuttene sitter jeg alene. jeg vil ikke være alene, men samtidig vil jeg ikke være sammen med noen. jeg trives alene, men gjør det allikevel ikke. bor på et nytt sted, og kjenner ingen her. føler at jeg ikke orker nye mennesker i livet mitt. møter noen av vennene jeg har hatt hele livet noen få ganger i året. det er fint. men tanken på å skulle få nye venner. være sosial. bli med ut i helgene, dra på besøk, bli invitert på fester.. jeg orker ikke. vil ikke. kjenner ei som bor en times kjøretur unna, og blir av og til bedt dit. sier alltid ja. drar stort sett aldri. ringer alltid senere på dagen med ei eller anna unnskyldning. vil ikke snakke, være blid og sosial.

har hatt disse "anfallene" siden sjette klasse, men da var det bare i perioder. sjetteklasse var det en periode på noen uker hvor jeg ikke kom meg på skolen. så gikk vi til pp-tjenesten og snakka med ei dame som mente jeg måtte bli mobba på skolen. ble ikke det. da kunne hun ikke hjelpe meg virka det som. men ei stund etterpå ble jeg bra igjen. verst var det på ungdomsskolen. klarte ikke biologien. kvalm, svett, måtte gå på do og kom meg aldri inn igjen. ble sittende i trappa uttafor døra til det ringte ut og jeg kunne hente bøkene mine. hadde stort sett opphold hele niendeklasse, førsteklasse og halve andreklasse. så flytta jeg. da kom alt tilbake. tredjeklasse måtte jeg slutte. noen måneder før eksamen. jeg kunne vært ferdig, men strever fortsatt. to år etter. denne gangen MÅ jeg klare det! klarer ikke slite meg gjennom et helt år en gang til. men karakterene går til helvete fordi fraværet er alt for stort. klarer ikke lese til prøver heller. iallefall svært sjeldent. sitter med bøkene foran meg, men ingenting skjer. klarer ikke konsentere meg. skjønner ikke hva det er jeg leser. vet ikke hva jeg skal gjøre når eksamen står for dør. hvis jeg kommer meg så langt.. stryker jeg nå, så klarer jeg ikke mer. da blir det ikke mer skole på meg, og privatisteksamen er for dyrt og dessuten vanskelig.. meldte meg opp til privatisteksamen i religion som skulle være nå rett før jul. skjønner ikke hvorfor jeg valgte å ta det som privatist. det var så dumt. det endte med at eksamen kom samtidig som alle tentamener, faktisk på samme dag som tysk-tentamen. jeg ble så stressa. klarte ikke lese. klarte ingenting. og endte med ikke å gå. det var ingen vits. jeg hadde ikke fått lest en dritt, så jeg hadde nok strøket uansett. må melde meg opp igjen til våren. da kommer den samtidig med alle eksamener. skjønner ikke hvordan jeg skal klare det. jeg vil så gjerne få diplomet. bli ferdig. slippe å tenke på skole mer. iallefall ikke videregående. når jeg engang føler meg klar for å skaffe meg en jobb er jo også generell studiekompetanse nødvendig stort sett. vet ikke hva jeg skal gjøre. i det siste har jeg nesten ikke spist noe. når jeg spiser er det bare dritt. vaffler, sjokolade. eller ingenting. har spist et eneste stykke brød den siste uka. et stykke brød, et halvt rundstykke og noen knekkebrød. i tillegg til masse vaffler. ikke særlig mye, men matlysten er liksom ikke der. jeg føler meg bare håpløs. jeg kan ingenting. INGENTING. ikke tegne, ikke skrive, ikke synge, synge, som jeg så glad i. jeg elsker å synge, jeg bare kan det ikke. lyden av min egen stemme gjør meg nedstemt. hvorfor kan andre være flinke, og ikke jeg? ikke kan jeg strikke, sy, hekle, brodere, lage mat, lage noenting egentlig. kan ingenting på skolen. hvem kan ha bruk for meg? ikke engang jucca palmen min overlever, og det er en plante som ikke krever noenting av deg, bortsett fra litt vann i ny og ne. ikke engang DET klarer jeg.

leiligheta ser ut som et helvete. veit jeg burde vaska og rydda, men jeg orker ikke. samboeren hjelper så godt han kan, men han er ikke særlig ryddig av seg han heller. har ikke lyst til å stå opp om morgenen. vil ikke åpne øynene og møte en ny dag. men jeg må. jeg MÅ bli ferdig! men hvordan skal jeg klare det, når fraværet mitt overstiger det som er "lovlig" etter en måned? jeg prøver, jeg prøver virkelig. mamma sa engang at jeg måtte ta ett steg av gangen, litt etter litt. jeg tar ett steg av gangen, jeg går på skolen, lever i nuet. prøver iallefall. men jeg klarer ikke ta så mange ting inn over meg på en gang. skoledagen er så lang. og jeg er så lita. så lita i forhold til alle andre der. selv om jeg er to år eldre. og jeg prøver. prøver å holde meg der så lenge jeg klarer. prøver å følge med i timene. prøver så hardt jeg kan. men så sier det stopp. og da klarer jeg bare ikke lenger. noen dager klarer jeg hele dagen. av og til uten problemer, og da er jeg så fornøyd med meg selv. da tenker jeg med meg selv, at dette skal nok gå bra. men så kommer det tilbake. den nagende følelsen, kvalmen, svettingen, redselen. alt er på plass dagen etter.

har en samboer som ikke veit hvordan jeg har det. delvis fordi jeg ikke veit hvordan jeg skal fortelle alt, og delvis fordi når jeg prøver å forklare, så skjønner han det ikke. jeg vil ikke presse han til å sette seg inn i mine tanker, når jeg ikke klarer det selv engang. han liker ikke når jeg er hjemme fra skolen. det gjør ikke jeg heller. det er han som betaler alt. han forsørger meg. det er det verste jeg vet. å spørre han om penger, spørre han om lov til å få kjøpe meg ting. han gir meg alt jeg vil ha, og av og til mer, men jeg vil ikke ha det! jeg vil være istand til å betale for meg selv. men hvordan? tanken på jobb skremmer nesten livet av meg. hvordan skal jeg klare det? jeg som ikke engang klarer meg igjennom en ordinær skoledag? tør ikke si det til han. vet ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg gjør ferdig skolen, for så å ikke klare å skaffe meg jobb. jeg vil ikke leve av han. jeg vil leve av meg selv. vil iallefall ikke ha en jobb hvor jeg må sitte i kasse. eller hvor jeg må stå til tjeneste for kunder. det klarer jeg ikke, jeg bare vet det. trenger man spesiell utdannelse for å jobbe på gartneri? plante blomster. jobbe utendørs eller i drivhus. det tror jeg kanskje jeg kunne gjort. få gjøre ting i mitt eget tempo. ikke stress.

jeg har det så vondt. føler at jeg tar alt innover meg. alt jeg ikke burde. barnedrapssaken f.eks. alt foregikk rett uttafor stuedøra mi. alt jeg leser. om wiggo og jan helge. jeg blir så sint. jeg ser for meg de to jentene. livredde. de voldtas. åtte og ti år gamle, og voldtatt. for så å bli drept. med kniv. på måter jeg helst ikke vil forestille meg. jeg tenker på foreldrene. på smerten. jeg blir sint på statsoverhodene i verden som ikke tar forurensing på alvor. så lenge de tjener penger er det ok. de bryr seg ikke om regnskogen forsvinner, jorda blir opphetet, klima forandres, og at de sikkert til slutt klarer å utslett alt liv. jeg blir redd når jeg leser dystre fremtidsutsikter. asteroider skal kræsje med jorda, stormer verre enn vi noengang har vært borti, stoffer i lufta som gjør både det ene og det andre med kroppen din. jeg er så redd. redd for at andre land skal gå til krig mot lille norge. redd for at noen av mine nærmeste skal dø fra meg. redd for å bli gammel. redd for at mine foreldre skal bli gamle. redd for alderdommen.

jeg leser innlegg her på psyk.forum. alle er så flinke. kunne vært lyrikere hele gjengen. jeg leser innlegg som gir meg gåsehud på ryggen og tårer i øynene. jeg kan aldri skrive sånn. skrive fint. poetisk. skulle ønske jeg kunne. har prøvd og skrive. det går aldri særlig bra. innleggene her får meg til å føle meg så ubetydelig. som om alle andre har det så mye verre enn meg. at jeg ikke er "syk" nok til å klage. at jeg må holde munn. skulle ønske jeg kunne gi folk gåsehud med skrivinga mi. så kunne jeg kanskje få bevist at også jeg har det vondt..

er det noe jeg kan gjøre? først og fremst med skolen. finnes det noe jeg kan si. eller gjøre. noesomhelst som kan gi meg karakterer! de tror jeg er lat. at jeg ikke tar skolearbeidet alvorlig. de skulle bare visst. jeg gjør alltid lekser (med noen unntak). leser til prøver så godt jeg kan, og de prøvene jeg er tilstede på går vanligvis ganske bra (mellom 3 og 5 vanligvis). jeg ER ikke dum og jeg ER ikke lat! jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få fortalt dem det. og om det vil hjelpe hvis jeg gjør det.

[regvatia]

Hei.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Når det gjelder skole,så råder jeg deg til å ta en prat med læreren din. Synes du det er vanskelig,så ta med deg en du stoler på.Mor,far,søster eller bror.

Fortell læreren din akkurat hvordan du har det.Da skjønner de at du ikke er lat.

Vennlig hilsen regvatia.

[Gjest aughii]

Bruk mer avsnitt, slik at det blir lettere å lese hva du har skrevet. Dette er SVÆRT tunglest.

Lykke til forresten.

vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at jeg svarte på et lignende innlegg fra deg for ikke lenge siden, eller glemte jeg å trykke på send-knappen?

For meg høres dette ut som både sosial fobi og depresjon.

Det viktige er at du kommer i gang med en utredning. Deretter vil du kunne behandles. Om det er en sosial fobi, må du regne med et års behandling med medisiner og kognitiv terapi.