Vanakelig å fungere...

[Gjest annelinn]

For en tid tilbake mistet jeg bestemoren min etter et langt sykeleie. Nyhetene taklet jeg 'bra', selvfølgelig var det trist men hun hadde hatt et langt og rikt liv.

Problemene mine startet etter at jeg hadde sett henne i kista, hun var kald og ugjenkjennelig og jeg greier ikke få bildet av henne ut av hodet mitt. Ser for meg henne i kista, ser også for meg andre som døde (familie, venner, meg selv). Spekulerer over 'meningen' med det hele, og greier ikke å 'akseptere' at vi skal alle dø en dag. I det hele tatt fokuserer jeg tankene mye rundt ekstensielle spørsmål (livet, tiden osv). Tidligere har jeg ikke spekulert så dypt i slike baner.

Dette har ført til store vansker for meg, jeg greier ikke å fungere skikkelig i hverdagen. Har konsentrasjonsproblemer og stor uro i hele kroppen. Dette går ut over både jobb, familie og venner selv om jeg prøver å fremstå som før.

Privat har jeg nettopp fått fast jobb, en familie som jeg elsker og en kjæreste som jeg elsker og vi har et problemfritt forhold. Mange gode venner har jeg også. I det hele tatt er jeg veldig fornøyd med livet mitt og skulle bare ønske at jeg ble 'som før' igjen slik at jeg kan fungere normalt og nyte dagene istedet for å frykte dem.

Hvem kan hjelpe meg??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det vil være lurt av deg å snakke med en lege om dette.

Det er ikke helt vanlig at en får en slik "hang-up" i et ellers relativt uproblematisk liv. Spesielt ikke når det var bestemoren din, og døden ikke kom uventet.

Synes ikke du skal vente for lenge på at det skal gå over av seg selv.