Hva savner jeg??

[Silja]

Hei dere på sf-forumet!

Det er veldig lenge siden jeg har skrevet her, så det er nok ingen av dere som er her nå som vet hvem jeg er. Men jeg fikk litt lyst til å skrive her igjen...

Problemet er at jeg vet ikke helt HVA jeg skal skrive. Lurer litt på om jeg passer inn her lenger, jeg er nemlig på god vei til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen min nå. Da jeg var her sist vinter hadde jeg så mye å skrive om, da for jeg inn og ut av sykehus og det var egentlig en veldig kaotisk periode i livet mitt. Nå har ting roa seg, maten går ganske problemfritt og jeg begynner for første gang på veldig lang tid å se litt lysere på livet. Men jeg blir liksom aldri helt kvitt anoreksien, den er som en følgesvenn for meg. Og selv om det er veldig herlig å være "tilbake" i livet igjen, må jeg si at jeg ofte savner den tiden da jeg var skikkelig sjuk. Det er ingen rundt meg som forstår dette, og jeg forstår det vel ikke helt selv heller. Jeg burde jo være glad for at jeg ikke ligger i ei sykehus-seng og blir sonde-matet, jeg burde være glad for at jeg ikke faller om og blir henta i ambulanse med jevne mellomrom, jeg burde jo juble over at jeg kan være med på aktiviteter sammen med vennene mine igjen. Men allikevel føler jeg et savn etter å være syk igjen, jeg vet bare ikke helt hva det er jeg savner....

Er det noen av dere som har noen tanker rundt dette? Noen som er flinke til å sette ord på ting? Jeg tror nemlig at hvis jeg får satt litt ord på savnet mitt, så er det lettere å finne ut om det er andre måter å få tilfredsstilt disse behovene på. Andre måter enn å sulte seg i hjel...

Håper noen svarer!

Med vennlig hilsen

[lonelygirl]

Du vet jo sånn nesten hvem jeg er?

*velkommen klem*

Hyggelig at du ville ta en tur innom oss her, og føler du at du ikke burde være her, så kan du jo bare snu ikke sant?

Jeg skjønner godt hva du mener med at du savner den tiden du var syk...skal jeg fortelle deg hvorfor?

Fordi du fikk mye oppmerksomhet - det er grunnen!!

Det er ihvertfall det jeg tror da...ikke sikkert det er sånn, men du ba om noen tanker så....*s*

Glad for å høre at du har kommet så godt på vei, og håper du blir heeelt frisk fra sfèn snart!!

[Gjest trillian]

Å savne å være syk ...

Skjønner tankene dine veldig godt, Silja. Det at du savner tiden da du var på det sykeste, kanskje det er fordi du savner omsorgen og oppmerksomheten du fikk da? (Får du like mye omsorg / støtte nå som den gang?).

Jeg har ikke vært så langt nede at noen har fått hjelpe meg noen gang (i de tyngste periodene har folk rundt meg skjønt det og sett det, at jeg ikke hadde det bra, men jeg slapp dem aldri innpå meg, innrømmet aldri noe, og lot som alt var i orden, så det var ikke så lett for dem å hjelpe. de lot meg være.) - men, på en annen måte kjenner jeg igjen tankene dine. Jeg LENGTER etter fysisk sykdom, dagdrømmer om ulykker og kreft, hva som helst så jeg kunne tillate meg selv å vise hvordan jeg har det innerst inne (er perfeksjonist, pluss introvert), la alle sperrer fare, la undertrykte følelser komme til uttrykk (deprimert), og få den betingelsesløse bekreftelsen på at folk er glad i meg, få omsorg ... Fordi jeg ikke klarer å slippe noen innpå meg, er det nettopp det jeg savner - nærhet og omsorg. Og det savnet gir seg som sagt uttrykk i dagdrømmer og ønsker om sykdom og ulykker.

Kan godt hende det er noe helt annet som ligger bak hos deg, men tenkte at kanskje det kunne være noe i samme bane? I så fall, hvis du trenger litt ekstra oppmerksomhet eller støtte, prøv å si det til omgivelsene dine. Jeg vet det er vanskelig (selv klarer jeg det ikke), men det kan hjelpe om man klarer å være helt åpen og si at akkurat nå trenger jeg en klem! Eller litt nærhet. At folk viser at de bryr seg og er glad i deg, akkurat som du er.

Håper du finner ut av det, hva den enn er, og at du i hvertfall ikke begynner å sulte igjen ... Lykke til, ta vare på deg selv!

*Klem* fra Trillian

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Silja! Takk for et fint innlegg som viser at det nytter å gjøre noe med sin SF- selv om det ofte kan være en lang, lang vei å gå. Det er normalt at vi mennesker tviler, er usikre, hva er rett og hva er riktig. Du har allerede vært gjennom den tøffeste tiden- mot til forandring som det tyder på at du har klart veldig bra. Jeg lurer om du har noe støtteapparat rundt deg nå? Har helsepersonell eller andre fulgt deg opp etter sykehusinnleggelsen? Tenker at dette er viktig slik at du har noen du kan kontakte når du får ekstra vanskelige perioder.Forøvrig er det klart at du passer inn på dette forumet, takk for et fint innlegg!

[Silja]

Kjære Silja! Takk for et fint innlegg som viser at det nytter å gjøre noe med sin SF- selv om det ofte kan være en lang, lang vei å gå. Det er normalt at vi mennesker tviler, er usikre, hva er rett og hva er riktig. Du har allerede vært gjennom den tøffeste tiden- mot til forandring som det tyder på at du har klart veldig bra. Jeg lurer om du har noe støtteapparat rundt deg nå? Har helsepersonell eller andre fulgt deg opp etter sykehusinnleggelsen? Tenker at dette er viktig slik at du har noen du kan kontakte når du får ekstra vanskelige perioder.Forøvrig er det klart at du passer inn på dette forumet, takk for et fint innlegg!

Hei

Takk for svar.

Jeg har ganske mye oppfølgning; psykiatrisk sykepleier og helsesøster en gang i uka, og lege og psykomotorisk fysioterapeut regelmessig. I tillegg har jeg noen lærere som jeg prater veldig mye med. Så jeg har alltid noen å prate med hvis jeg trenger det. Kanskje savner jeg bekymringen deres litt....nå avslutter alltid folk samtalen med "det er så fint å se at det går så bra med deg, jeg var svært bekymra for deg før" eller noe i dem duren. Jeg er så redd de skal slippe taket, for jeg føler meg absolutt ikke klar for det enda...

Vennlig hilsen

[Silja]

Du vet jo sånn nesten hvem jeg er?

*velkommen klem*

Hyggelig at du ville ta en tur innom oss her, og føler du at du ikke burde være her, så kan du jo bare snu ikke sant?

Jeg skjønner godt hva du mener med at du savner den tiden du var syk...skal jeg fortelle deg hvorfor?

Fordi du fikk mye oppmerksomhet - det er grunnen!!

Det er ihvertfall det jeg tror da...ikke sikkert det er sånn, men du ba om noen tanker så....*s*

Glad for å høre at du har kommet så godt på vei, og håper du blir heeelt frisk fra sfèn snart!!

Hei

Dere har nok rett begge to, jeg savner oppmerksomhet og nærhet... Jeg får fortsatt masse støtte, men den er liksom på andre premisser en før. Før var jeg så sjuk noen ganger at jeg bare falt om på skolen f.eks., og da våkna jeg alltid ved at noen satt over meg og strøyk meg i fjeset og holdt hånda mi. Så kunne jeg bare ligge der til jeg følte meg bedre. Nå kan jeg jo liksom ikke bare legge meg ned på bakken og vente på at noen skal komme å trøste....

På sykehuset kunne jeg være så trassig som jeg bare ville. Jeg likte veldig godt å krangle med sykepleierne, for jeg visste jo at de kom til å passe på meg uansett. Kanskje fikk jeg gitt litt uttrykk for undertrykt raseri eller noe sånt. Nå ser bare folk dumt på meg hvis jeg nekter å spise, og så bryr de seg ikke så mye så lenge vekta ikke går ned. Da blir det en konflikt mellom fornuften som sier at jeg MÅ spise og holde vekta oppe og følelsene som sier at jeg har lyst til å gå ned i vekt så de kan bli litt bekymra for meg igjen.

Jaja, jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å finne en løsning på det her. Men jeg får håpe fornuften seirer til slutt

Vennlig hilsen